Setesdal
Setesdal er dalføret langs Otravassdraget. Dalen har sitt utspring i Bykle, lengst nord i Agder fylke, og i landsdelen Sørlandet. Riksvei 9, Setesdalsveien, går fra Kristiansand i sør, opp gjennom hele dalen til den møter E134 ved Haukeligrend i Telemark i nord.
Første gang man tror Setesdal er nevnt i kjente historiske kilder, er i den islandske Landnàmboki. Her er omtalt Hallvard Sugandi, som for fra «Setrum» til Island etter slaget mot Harald Hårfagre ved Hafrsfjord.[1] Rett nok heter det i Landnàmboki at Hallvard var fra Hordaland. Men professor Bull (Setesdalen, 1919) mener det bygger på en misforståelse av geografien. Om dette er riktig, eller om Hallvard faktisk var fra Hordaland, er vel ikke sikkert fastslått. Men noe senere, på Magnus Barfots tid på 1100-tallet, levde en Hårek av Setrum. Han må ifølge professor Bull ha vært en veldig fornem mann, av høvdingætten i Setesdal.
Setr eller Setrum skal ha vært en gammel gård i Valle. Nøyaktig hvor den lå er ukjent, men det skal i hvert fall ha vært nordenfor Besteland.[2]. Folketradisjonen langt tilbake i tid skal ha vært at «Setr» lå der gården Løyland nå er.[3] [4] En annen teori er at høvdingætten i Setrum bodde der gården Rike senere kom; gårdsnavnet betyr «herredømmet, riket».[5] I Jol i Setesdal (1973) har Hallvard Løyland satt fram en teori om at «setr» stammer fra det gamle ordet «sete». Med setr, ein sete, mente de i gamle dager en flate litt høyt oppe. Ut fra ulike forhold mener derfor også Løyland at de første som slo seg ned i Valle-bygda trolig reiste hjemmet sitt på seten der Rike i dag ligger. Dette hjemmet - hjemmet til storbonden - fikk da navnet Setr på gammelnorsk. Juel Lund viser (1944) til at navnet Sæstad, fra det gammelnorske Sætrstadir, er i bruk i Tveitebø i Valle. Den gjeve gården må derfor ha ligget der.[6] Uansett er både gården og navnet for lengst borte. Men en gård som har gitt navnet sitt til en dal, kan ikke ha vært noen liten gård.
Tilbake i middelalderen (Magnus Lagabøtes Landslov fra 1270-årene), var «Sæthre» (eller «Sættre») navnet på området tilsvarende Valle prestegjeld, herunder Bykle sogn. Området nedenfor, Bygland prestegjeld, ble kalt «Otrudal» eller «Otradale», etter Otra-elven. Noen mener at Setesdal på denne tiden heller ikke omfattet de øverste delene av Bykle, fjellgårdene Hovden, Breive og Bjåen. I følge dette synet eksisterte ikke Setesdal her lengst nord før etter 1937, da navnet kom med veien som endelig var framme på Hovden.[7]
I det 15. og 16. århundre ble «Sætr» og «Sætrsdal» brukt om hverandre. I det 17. århundret forskjøv grensen for Setesdal seg så sørover til Bygland. Man brukte da begrepene Øvre- og Nedre Setesdal. Dalen fra Evje og sørover ble regnet for Otradalføret. Det gikk en ganske tydelig «kulturgrense» omtrent der Byglandsfjord er i dag, mellom det «egentlige» Setesdal og de ytre bygdene, «utmannbygdene» som de «ekte» setesdølene gjerne kalte bygdene sør for Bygland.[8] Folkene her var «blåmenner»; de gikk blåkledte, dvs. ikke i bunad.[9]
Distriktet Setesdal
Noen anser at hele dalføret fra Bykle til og med kommunene Iveland og Evje og Hornnes hører til Setesdal.[10] Mer enn 50% av fylkets areal tilhører Setesdalskommunene. Området var tidligere en del av distriktet Råbyggelaget i Agder, dengang kystområdene gikk under navnet Agdesiden. Iveland kommune inngår i dag (politisk organisering) i Kristiansandregionen, som omfatter landsdelshovedstaden Kristiansand med omland.
Distriktet Setesdal omfatter dermed de fire kommunene Valle, Bykle, Bygland og Evje og Hornnes[11], med 6 954 innbyggere (pr. 3. kvartal 2018)[12] og 4 595 kvadratkilometer.[13] Regionsenteret er tettstedet Evje, med 2483 innbyggere pr. 1. januar 2018. Andre tettsteder i dalen er Byglandsfjord (372 innb.), Bygland (232 innb.), Valle (298 innb.), Bykle kyrkjebygd (262 innb.) og Hovden (382 innb.).[14] Alle kommunene har egne slagord.
Noen avstander[15]
- Haukeli - Hovden 27 km
- Hovden - Bykle 28 km
- Bykle - Valle 27 km
- Valle - Rysstad 15 km
- Rysstad - Ose 26 km
- Ose - Bygland 18 km
- Bygland - Byglandsfjord 23 km
- Byglandsfjord - Evje 11 km
- Evje - Hornnes 4 km
- Hornnes - Kristiansand 58 km
Administrative inndelinger
Setesdal regionråd
De fire setesdalskommunene Bykle, Valle, Bygland og Evje og Hornnes samt Åseral samarbeider i Setesdal regionråd.
Setesdal næringsregion
Distriktet utgjør Setesdal næringsregion, sammen med Iveland.
Kirken
- Se (tidligere): Evje prestegjeld, Bygland prestegjeld, Valle prestegjeld
I Den norske kirkes geistlige inndeling av landet finnes Otredal prosti under Agder og Telemark bispedømme som omfatter følgende kirkelige fellesråd og sokn langs Otra:
.jpg)
Politiet
Politiet i Setesdal er organisert i Driftsenhet Setesdal under Agder politidistrikt. Driftsenheten omfatter Valle og Bykle lensmannskontor, Bygland lensmannskontor, Evje og Hornnes lensmannskontor og Åseral lensmannskontor. Enheten ledes av lensmann/driftsenhetsleder Sigurd Langeid.
Rettsvesen
Distriktet tilhører rettsområdet for Kristiansand tingrett under Agder lagdømme.
Sætersdalens fogderi
Distriktet inngikk i det tidligere Sætersdalens fodgderi.
Natur og landskap
Topografi
Lengst sør i dalen, i Iveland-/Evje og Hornnes-området, er det flate furumoer og noe landbruksjord på begge sider av Otra nede i dalbunnen, og i sidedalen Dåsvannsdalen. Ellers er denne delen i hovedsak fylt opp av heiedrag både på øst- og vestsiden av hoveddalføret. Heiene er ikke særlig høye, de ligger mye mellom 300-600 moh., og dalsidene er slakere enn lenger nord i dalen. Det høyeste fjellet er Midtstrandnuten på vestsida av Byglandsfjorden, 790 moh.
Nord for Evje og Hornnes ligger Byglandsfjorden i dalbunnen, ca 200 moh., og fjellene stiger brattere opp. På begge sider nede langs fjorden, men særlig på østsiden, er det god morenegrus og leirjord, Sammen med fjellene rundt, som verner for nordavinden og gjør det varmt og lunt nede i dalbunnen sommerstid, skaper dette gode vekstvilkår for plantelivet. Grendi, Longerak og Lauvdal er gode landbruksbygder langs østsiden av fjorden på veg nordover mot Bygland. På østsiden av dalen er det stort sett heieområder, der størstedelen ligger rundt 700 moh. Området er preget av mange vann og vassdrag. Også i vest er det heieområder. Lendet her er noe høyere enn på østsiden. Reinshornheii (1162 moh.) i Setesdal Vesthei er høyeste fjell i Bygland kommune.
Etter Bygland og Storstraumen kommer Åraksfjorden, som er en forlengelse av Byglandsfjorden. På vestsiden av fjorden, ved Ose, stuper den kjente Reiårsfossen nedover fjellsiden. Ved Rysstad vider dalen seg ut til en stor slette. Sør for Rysstad har Setesdal en typisk U-profil. Men mellom Rysstad og Valle kniper den seg sammen, med høye og bratte fjellsider på begge sider. Rett før man kommer til Valle-bygda sørfra åpner dalen seg opp igjen, og ---just som en naar op paa høide med fossen (Hallandsfossen) vider dalen sig ut og i dens brede skjønne fang ligger Valle.[16] Hele bygda er som en stor gryte. På begge sider av dalen ligger store fjellvidder, Setesdal Vesthei og Setesdal Austhei. Vestheiene er høyest, med snaue og treløse vidder. Heiene på østsiden er lavere, med bjørkelier og barskog av og til.
Nord for Valle ligger den særmerkte fjellformasjonen Einang. Etter dette blir dalen trangere igjen, og terrenget begynner å stige oppover mot Bykle. Fra den første grenda i Bykle, Bjørnarå, og oppover mot Bykle kyrkjebygd, er naturen fortsatt typisk setesdalsk med stupbratte fjell på begge sider av dalen. Både på vestsiden og østsiden av hoveddalføret er det for det meste snaufjell og vidde. Den gjennomsnittlige høyden over havet på arealet i hele Bykle kommune ligger rundt 750-1000 meter. Ovenfor Bykle kyrkjebygd vider Setesdalen seg ut, og får mer karakter av vidde. Det er nå slutt på det litt trange og innestengte landskapet lenger nede i dalen. Her oppe på høyfjellet, helt nord i Bykle og på toppen av Setesdal, ligger Sæbyggjenuten (1507 moh.), som er det høyeste punktet i Aust-Agder fylke. Otra, som renner gjennom hele Setesdal, har sitt utspring nord for Hovden.
Isen formet landskapet
Et mønster av sprekker, knusningssoner, forkastninger, ulik motstandskraft i bergartene og lagstrukturer i fjelloverflaten var utgangspunkt og «angrepslinjer» for de senere nedbrytende krefter; forvitring og erosjon av is og vann. Sammen med landoverflatens helning mot sør-øst gav dette grunnmønsteret i landskapet, med daler, sjøer og fjellområder. Istidene de siste 2,6 millioner år meislet så ut dette landskapet mer i detalj, til de fjell og daler vi ser i dag.[17]
Setesdal er innom flere ulike bruddsoner i fjellgrunnen underveis, med ulike retninger. Derfor har dalen i dag mange brå svinger, og noen steder er den ganske smal og trang. Dalen har et U-formet tverrsnitt, tydelig utformet av isbreer. Lengdeprofilen er ujevn, med fordypninger og fjellterskler imellom. Byglandsfjorden og Åraksfjorden er slike fordypninger som er skapt av iserosjon. Dalen er dypt nedskåret i landskapet. Det er bratt stigende terreng opp mot fjellområdene på begge sider; Setesdal Vesthei og Setesdal Austhei. Disse terrengforholdene har skapt et stort potensiale for utnytting av vannkraft, spesielt i de øvre deler av Setesdal.[18]
Da isbreene trakk seg tilbake, ble det liggende igjen store mengder løsmasser, spesielt morene. Nede i dalbunnen ligger det store mengder bunnmorene. Dette er gjerne den beste landbruksjorden, og det som ble til dyrket mark og beitemark. De store flatene i dalbunnen langs Otra i Valle, Bygland og Evje og Hornnes består mye av slik morenejord. Da isbreene smeltet var det en enorm vannføring. Store deltaer og fyllinger av sand og grus ble avsatt i dalbunnen. Det er store areal med slike breelvavsetninger i Setesdal.[19] Ofte danner de terrasser og flater langs dalbunnen. Furuskog med blåbærlyng er vanlig vegetasjon på disse arealene, og furuskogen spesielt i nedre del av Setesdal har til tider vært kjent som noe av den beste furuskogen i landet. Etter at isen smeltet bort, var det i en periode høyere vannstand i Byglandsfjorden og andre steder. Så har Otra sakte men sikkert gravd seg lenger ned i breelvavsetningene, og vannstanden kom ned til dagens nivå.[20] Dalen ble slik vi kjenner den i dag.
Historie
Når de første menneskene kom til landet vet man ikke. Mange istider har slipt vekk alle spor som måtte være etter dem. Den siste av istidene nådde en topp for rundt 18 000 år siden. Isen lå da som et skjold over hele Norden pg langt nedover i Europa.
For rundt 10 000 år siden satte det for alvor inn med varme, og isen smeltet gradvis bort.[21] De første menneskene begynte trolig å vandre i Setesdalsheiene for rundt 9000 år siden. De kom oppover heiene i Setesdal etter hvert som isen smeltet. Jakt og fiske var de viktigste gjøremålene. De fulgte etter reinsdyrene langs iskanten mens den flyttet seg stadig lenger nordover og oppover til fjells.[22] Lite tyder på at noen var bofaste. De var veidefolk på vandring.[23] Fra ca 2600 år f.Kr. er det gjort funn som viser at det gikk husdyr og beitet rundt Straumsfjorden i Setesdal Austhei. Fra funn ved Breive i Bykle vet arkeologene at der var det husdyrhold som kan dateres til 2800 f.Kr. Jordbruket så langt tilbake i tid var trolig en nomadetilværelse, med svedjebruk. Man brant skogen og dyrket korn der i 2-3 år, for så å flytte videre til et annet sted.[24] Sannsynligvis var det et kombinasjonsbruk. Jordbrukeren var også jeger og fangstmann.
Fast bosetning
Til tross for disse sporene etter mennesker høyt opp mot fjellet, er det god grunn til å tro at fast bosetning kom først nede i hoveddalføret, på de store flatene i Bygland og Valle som bare ligger 200-300 m.o.h.[25] Jordbruket viste seg nok å gi et tryggere levebrød enn en ren fangstkultur, og det skjedde en folkeflytting mot områder med lett dyrkbar og grøderik jord. Arkeologiske funn viser kontinuitet i korndyrkingen fra 1800-1100 f.Kr., og de eldste spor etter fast bosetning som er gravd ut på Moi i Bygland kan dateres til 1100-500 f.Kr. Mange av de eldste gårdene slik de lar seg identifisere i dag - «opphavsgårdene» - ble trolig ryddet ett av de første hundreårene etter at vår tidsregning tok til. Litt lenger sør, i Evje og Hornnes, mener man at den sammenhengende gårdshistorien går tilbake til det 4. hundreåret e.Kr.[26]
Da de første fastboende slo seg til i dalen, var det god plass. Men det bodde også folk i nabodalene. Det ble behov for en grensetrekking mellom dalførene. I hovedsak fulgte - og følger - disse grensene vannskillet (langstrengene) oppe i fjellet. Etter hvert ble det flere bønder i samme dalføret. Da måtte eiendommene fordeles mer også innenfor dalen. Det ble fastsatt kortere grenser som gikk på tvers av de gamle langstrengene mellom dalførene. Andre steder i landet vet forskerne at disse grensene på tvers har krysset elven i dalbunnen, slik at gården har strekt seg fra langstreng til langstreng. Hvordan dette har vært i Øvre Setesdal vet man ikke sikkert. Men for eksempel kan hele Hylestad en gang kanskje ha vært en slik kjempegård.[27]
Ett sted måtte bosetningen ta til. Kanskje var utgangspunktet det som vi i dag regner som grender, som for eksempel Nordbygdi (Bykle), Homme (Valle), Hovet (Hylestad), Jordalsbø (Bygland) og Hornnes i Evje og Hornnes. I hver grend er det gjerne en opphavsgård. Så skjedde det en videre oppdeling i navnegårder. Deretter kom en videre oppdeling av gårdene i flere (gårds)bruk etter hvert som behovet meldte seg. I Evje og Hornnes, lengst sør i Setesdal, kom denne store gårddelingen ved begynnelsen av 1600-tallet.
Der folkevandringstiden (400-570 e.Kr) hadde vært en blomstringstid, ble den følgende perioden (merovingertiden, 570-800 e.Kr.) heller det motsatte.[28]. Mange av gårdene som hadde blitt ryddet under ekspansjonen i folkevandringstiden, ble nå lagt ned igjen. Mot slutten av merovingartiden, fram mot år 800 e.Kr., tok forholdene til å bedre seg og velstanden økte igjen. Det er dokumentert blant annet ved de mange gravfunn fra vikingtiden. De mange gravfunnene vitner også om en sterk økning i folketallet i dalen på denne tiden. Bosetningen i vikingtiden må ha vært omtrent som den er i dag. De beste jordbruksområdene nede i dalbunnen var tatt i bruk.[29]
Med økning i folketallet skjedde det en omforming av det gamle bondesamfunnet, skriver Jansen og Ryningen i Kultursoga for Valle. Mens det før var rikelig med jord, ble det nå etterspørsel etter jord. Det ble skapt et lagdelt samfunn, der de mektigste delte den jorden som var. Etter hvert ble de svakeste gruppene skjøvet nedover på samfunnsstigen, og mektige ætter tok over styringen i bygdene.
I høymellomalderen kan vi se for oss et ganske tett befolket Setesdal. Alle steder der det i dag bor mennesker, var det også folk for 700-800 år siden. I tillegg var det bofaste folk i sidedaler og nabodaler.
Svartedauden
Men i senmiddelalderen (1300-tallet) kom det nedgangstider, med pest og annen sykdom som rammet befolkningen hardt. Heiene ble fraflyttet, og bosetningen konsentrert om dalbunnen. Slik var det til langt ut på 1600-tallet, da folketallet igjen tok til å stige.[30]
Fra 1769 til 1865 steg folkemengden i Bygland og Valle ganske jevnt. Det bodde 2 227 mennesker i Bygland i 1865, og 2 438 i Valle (inkludert Bykle). Men så kom igjen en nedgangsperiode framover mot 1910, da folketallet i disse to kommunene var mindre enn 45 år tidligere. Utviklingen hang trolig sammen med en alminnelige tilbakegang som stort sett alle fjellbygdene i Norge opplevde i denne perioden.[31]
Den første kjerrevegen
I 1840-årene kom det endelig ordentlig vei oppover i Setesdal; Den Sætherdalske hovedvei. Postvegen er den mye blitt kalt senere. Veien kom fram til Hornnes i 1840, og var ferdig til Valle i 1846. Til Bykle kom den først i 1879. Den nye hovedveien fikk enorm betydning for samfunnsutviklingen i Setesdal. Det ble mye enklere og raskere å reise til Kristiansand, og varer kunne fraktes langs landeveien i stedet for å måtte kløves på hesteryggen.[32] Litt senere, i 1896, stod jernbane ferdig fram til Byglandsfjord. Som postveien ble også banen som en livsnerve i dalen, spesielt i den nedre delen. Transporten ble lettere, og transportkostnadene gikk sterkt ned. De nye grendene og tettstedene Moisund, Evje og Byglandsfjord vokste fram rundt jernbanestasjonene. Stasjoner og stoppesteder ble sosiale knutepunkter.[33]
Tradisjonsrik kultur
I Setesdal har en beholdt mer av middelalderens byggeskikk, folkekunst og drakter enn de fleste andre steder. Dalen har også en rik tradisjon for sagn og folkemusikk og for sine håndverkstradisjoner. Særlig sølvsmedene fra Setesdal er kjent for sine arbeider.[34] Setesdalsmålet har i alle dager vært oppfattet som spesielt og rotekte.[35] 12. desember 2019 ble setesdalstradisjonen, med dans, spel, kveding og steving, tatt opp på UNESCO si representative liste over verdas immaterielle kulturarv. Denne delen av Setesdalskulturen er det første norske elementet på denne UNESCO-lista.[36]
Folketradisjonen
Den største samleren av folketradisjonen i Setesdal er Johannes Skar (1837-1914). Skar ikke bare samlet inn og sikret tradisjonsstoffet for ettertiden, han formidlet det også tilbake i trykt form gjennom sitt storverk i sju bind Gamalt or Sætesdal.[37] Professor i folkeminnevitskap Olav Bø har skrevet disse vakre ordene om Johannes Skar sitt livsverk:[38]
 | Skar kom til Setesdal då den gamle forteljekunsten heldt på å døy ut. Med sitt iherdige arbeid fekk han samla det meste og det beste av den gamle tradisjonen. «Gamalt or Sætesdal» er eit storverk, innhaldsrikt som ein bibel for tradisjonsgranskarar. Det er ikkje oppskrifter og samlingar til vitskapleg bruk først og framst, men ei merkeleg og eineståande kultursoge, eit varande minnesmerke over ein særmerkt norsk bygdekultur. |  |
| – Olav Bø | ||
Andre viktige samlere av folketradisjonen var Jørgen Moe og August Schneider før Skar og Torleiv Hannaas og Knut Liestøl etter.
Fortellerkunst og stevdikting
Fortellerkunsten har stått sterkt i Setesdal. Fra gammelt av ble det skilt mellom sannsoger og det som bare var soger. De fleste og beste tradisjonsbærerne skal ha satt sannsogene høyest.[39] Store historiefortellere var blant mange flere Hallvor Knutsson Aakre, Olav Eivindson Austad, Tarjei Langeid og Svein Hovden.[40]
Folkemusikk
I Setesdal. Folk, kunst og tradisjon har spelemannen Gunnar Stubseid skrive kapittelet om folkemusikken. Han innleiar slik:[41]
| Setesdal har ein eigenarta folkemusikk som skil seg klårt ut få andre dalføre. Det gjeld nok i fyrste rekkje felemusikken og steva. Dette er også hovuddelen av musikken, og utan samanlikning den sterkaste tradisjonen i våre dagar. | |
| – Gunnar Stubseid | ||
- Sjå også: Dusifele
- Sjå også: Hardingfele
Byggeskikk
.jpg)
.jpg){kind=link}
.JPG){kind=link}
Setesdal, og da i første rekke Øvre Setesdal, har en monumental byggeskikk. Rekketunet var fra gammelt av en vanlig byggemåte. Bygningene stod da i parallelle rekker, en øvre for innhus og en lavereliggende for uthus. Etter hvert som matrikkelgårdene ble delt, ble det vanligere at husene stod i klynge.[42] Fram til begynnelsen av 1800-tallet var denne byggeskikken svært ensartet. Husene stod samlet i tun. Det var husklynger med opp til 4-5 våningshus og loft, og tilhørende uthusbygninger. Det var helst lave tømmerhus uten vinduer. På noen gårder var det bygd til ei «nyestog» med skorstein og ett eller to vinduer. Fremdeles var vinduer en kostbar investering som mange ikke hadde råd til. Setesdal hadde fram til denne tiden fortsatt et preg av middelalder.[43]
Bruk av enorme tømmerstokker i byggverkene er ett av kjennemerkene på byggeskikken i Setesdal. Tømmer var en viktig salgsvare, og tømmeret ble fløtet nedover Otra til Kristiansand. Men de største stokkene var det vanskelig å manøvrere nedover i vassdraget. Det tømmeret brukte setesdølene derfor selv.[44]
I 1860-årene startet en stor utskifting av jorda mellom gårdene. Bygningene ble da flyttet fra de gamle fellestunene og spredt mer rundt i landskapet. Det er disse gårdshusene vi i dag ser som toetasjers bygninger med inngang på midten og en stue på hver side. Tømmerkjernen kan ofte være fra 1600-tallet eller enda eldre.[45]
Rygnestadtunet er det mest særmerkte gårdstunet i hele Setesdal. Den eldste delen av stogehuset her er bygd før år 1350.[46] Men det spesielle tre etasjers loftet på Rygnestad viser at setesdølene også hentet inspirasjon fra verden utenfor til byggeskikken sin. Loftet er sannsynligvis inspirert av tårnbygninger byggherren Vonde-Åsmund Rygnestad kan ha sett som leiesoldat på kontinentet i 1560-årene.
Haugenloftet i Åraksbø i Bygland fra 1217/1218 er et annet helt spesielt verdifullt eksempel på byggeskikken i Setesdal. Stokkene i loftet må ha begynt å vokse rundt år 800.
Sølvsmed-kunsten
Den aller første sølvsmeden man mener å kjenne navnet til i Setesdal, er Linder Andersson (født ca. 1711). Han var innflytter fra Numedal. Men det fantes selvsagt sølvsaker i dalen også før hans tid, skriver Leonhard Jansen og Alfred Ryningen i Kultursoga for Valle.[47] Det kan ha vært «bondesølvsmeder» som lagde sølv. Noe av sølvstasen setesdølene brukte kom nok også fra byene. Den store fremstillingen av sølvsmedarbeider er ikke spesielt gammel i Setesdal, bare fra første halvdel av 1800-tallet. Salmund Haugebirke (født 1800) og Eivind Eivindsson Uppstad (født 1795) er de to første kjente setesdølene som var sølvsmeder.[48] Det var først i det 19. århundre at sølvsmedkunsten spredte seg, slik at det rundt 1970 kunne sies at hver tredje husstand i Hylestad hadde sølvsmie.[49] «På Helle var det ein periode mest vanskeleg å finne eit vakse menneske som ikkje hadde eitt eller anna med sylvsmedarbeid å gjere», sies det i Kultursoga for Valle.[50]
Talemålet
Setesdalsmålet har i alle dagar vore oppfatta som spesielt og rotekte. I Valle kommune, som ligg midt i Setesdal, har dette særeigne talemålet halde seg temmeleg uforandra fram til våre dagar. Mykje av talemålet liknar på gamalnorsken.
Eit særdrag i Valle og Hylestad er formrikdomen. Substantiva har seks former, verba vert bøygde ulikt i eintal og fleirtal, og dei fyrste talorda vert bøygde i kjønn. Uttalen av dei fleste vokalane er spesiell og kan vere vanskeleg å skjøne for utanbygds folk.
Vallemålet og hylestadmålet er stort sett likt, skilnaden må seiast å vere på detaljnivå. Skal ein seie noko om skilnadene, kan ein kanskje nemne at valldølane tykkjest ha noko større ordtilfang, medan hylstringane har ein meir «syngjande» uttale. «Setningsmelodien» er med andre ord noko ulik. Uttale og bruk av einskildord kan også variere lokalt i dei ulike grendene i Valle og Hylestad.
Målføret i grannekommunen Bykle, opp til Hoslemo, må seiast å vere nokolunde likt valle- og hylestadmålet. Det same gjeld for øvste del av Bygland, grannekommunen i sør.[51]
Kraftutbygging
- Sjå også: Kraftanlegga til Otra Kraft
Kraftutbyggingen i Setesdal fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag har hatt en enorm betydning for samfunnsutviklingen i dalen de siste 100 år. Kommunene i dalen, særlig de øverst i dalen, er tilført store verdier (erstatninger, arbeidsplasser, skatteinntekter, veier m.v.). Bykle er selve kraftverkskommunen i Setesdal. På den annen side er gårder og hele grender, og store heievidder, lagt under vann. Den særmerkte innestengte laksen bleka ble nesten utryddet. Den skiftende vannstanden har ført til utrasing langs bredden av Byglandsfjorden og andre steder, og sår i landskapet.
I 1900 ble Otteraaens Brugseierforening stiftet. Formålet var å skaffe jevn tilgang på vann til kraftproduksjon gjennom regulering av Otra-vassdraget. Etter først å ha bygd ut fossene nederst i Otra-vassdraget, kastet foreningen øynene sine på Byglandsfjorden. I 1903 ble det gitt konsesjon for oppdemning av fjorden fra kote 198 til kote 201 om sommeren og kote 202 om vinteren. Dam ble bygd sør for Byglandsfjord, rett nord for kommunegrensen mot Evje og Hornnes. Utbyggingen var ikke helt vellykket. Dammen lå slik til at regulanten ikke klarte å tappe fjorden ned til kote 198.[52] Senere ble dammen flyttet litt lenger sør, og ligger nå i sin helhet i Evje og Hornnes kommune.
Kgl. res. av 22. november 1912 åpnet for den store reguleringsperioden. Byglandsfjorden ble tillatt senket til kote 198 og hevet til kote 203, dvs. 3 m heving og 2 m senking. En lang rekke fjellvann på begge sider av Otra ble tillatt regulert: Gyvatn, Longeraksvatnet og Hovatn i Bygland, og Botsvatn, Vatndalsvatnet, Hartevatn/Breivevatnet, Store Førsvatn og Breidvatn/Sæsvatn i Bykle/Hovden-området.[53]
Situasjonen rundt 1960 var at Otra og en rekke fjellvann var regulerte til en viss grad. Nå kom det nye planer som gikk mye lenger. IS Øvre Otra, som senere ble til Otra Kraft, ble stiftet. Selskapet la fram planer om å bygge dam ved utløpet av Bykil, selve «inngangsporten» til Bykle. I mer enn fem år, fram til 1969 da konsesjon for prosjektet ble nektet av regjeringen, var dette en veldig bitter strid i øvre Setesdal.[54]
Da Bykil-prosjektet måtte legges bort, vendte kraftutbyggerene seg mot andre prosjekter. Nå startet i stedet en svær utbygging med ytterligere regulering av Botsvatn og Vatndalsvatnet og flere mindre fjellvann, og kraftstasjoner i Holen i Bykle og Brokke i Hylestad. For å demme opp Vatndalsvatnet ble det bygd to enorme steinfyllingsdammer. Hoveddammen er 120 m høy, 487 m lang og 365 m brei i bunnen. Den andre dammen er 65 m høy. Ved å senke vannet 40 m er den totale reguleringshøyden hele 140 m. Den siste store utbyggingen her tok til i 1978, og var ferdig i 1983.
Fra 2012 startet det foreløpig siste store kraftprosjektet i Setesdal, Brokke Nord. Det ble bygd en høy betongdam i Sarvsfossen i Bykle kyrkjebygd, og vannet ble overført til det nye Skarg kraftverk ved Botsvatn. Anleggene stod ferdige i 2014.
Kjente personer fra Setesdal
- Jørgen Løvland
- Osmund Faremo
- Grete Faremo
- Kjell Ingolf Ropstad
- Kirsten Bråten Berg
- Hallvard T. Bjørgum
- Kjell Kristian Rike
- Paal-Helge Haugen
- Olav Knutsson Tveiten
- Eivind Torkjelson Lande
- Lars Knutson Liestøl
Referanser
- ↑ Edvard Bull, Økonomisk og administrativ historie, kapittel i Setesdalen (1919), s. 47
- ↑ Leonhard Jansen og Alfred Ryningen, Valle kommune VII, Kultursoge 1, utgitt av Valle kommune, 1994, s. 44
- ↑ Byglands soge, utgitt av bygdesogenemda i Bygland, 1939, s. 11
- ↑ Alfred Ryningen, Valle kommune VI Gards- og ættesoge Valle, utgitt av Valle kommune, 1987, side 70-71
- ↑ Setesdalen, s. 47
- ↑ Torjus Åkre m.fl., Bygdesogeskrifter frå Valle og Hylestad, utgitt av Valle bygdesogenemnd, 1983, s. 362
- ↑ Kjell Bitustøyl, Tamreindrifta i Setesdalsheiane, Bokbyen Forlag, 2017, side 14 øverst
- ↑ Byglands soge, s. 12
- ↑ Olav Bø (red), Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, Grøndahl & Søn AS, utgitt 1980, s. 29
- ↑ Artikkelen om Setesdal på Wikipedia
- ↑ Aschougs konversasjonsleksikon, bind 17, 1971, side 61-62
- ↑ SSB/Kommunefakta 16. desember 2018
- ↑ ssb.no: kommunefakta
- ↑ SSBs statistikk for befolkning i tettsteder pr. 1. januar 2018
- ↑ Informasjonstavle på Hekni rasteplass.
- ↑ Olaf Benneche, Setesdalen og setesdølene, artikkel i Setesdalen, s. 10
- ↑ Johan Christian Frøstrup (red.), Vandringer i Setesdal Austhei 2014, utgitt av Friluftsforlaget, 2014, s. 189-190
- ↑ Vandringer i Setesdal Austhei 2014, s. 193-194
- ↑ Vandringer i Setesdal Austhei 2014, s. 196-197
- ↑ Vandringer i Setesdal Austhei 2014, s. 199
- ↑ Valle kommune VII, Kultursoge 1, s. 15
- ↑ Bjarne Tveiten, Samehistoria i Setesdal, Setesdal og setesdølar, Årsskrift for Setesdal sogelag, 2014, s.81
- ↑ Spor i Setesdalsjord, Bokbyen Forlag, 2014, s. 25
- ↑ Spor i Setesdalsjord, s. 26
- ↑ Spor i Setesdalsjord, s. 26
- ↑ Kultursoge for Evje og Hornnes, s. 36
- ↑ Spor i Setesdalsjord, s. 26-28
- ↑ Valle kommune VII, Kultursoge 1, s. 42
- ↑ Valle kommune VII, Kultursoge 1, s. 46
- ↑ Spor i Setesdalsjord, s. 33
- ↑ Edvard Bull, Økonomisk og administrativ historie, kapittel i Norske Bygder - Setesdalen, utgitt 1921, s. 60-61
- ↑ Norske Bygder - Setesdalen, s. 73
- ↑ Olav O. Uleberg, Kultursoge for Evje og Hornnes, bind I, utgitt av Evje og Hornnes bygdeboknemd, 1990, s. 252
- ↑ Lokalhistoriewiki.no
- ↑ vallemal.no
- ↑ Artikkel om Setesdalstradisjonen og UNESCO-lista hos Kulturrådet
- ↑ Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk, Held `u så mykje av meg, so æ de kje reise for meg, Setesdal og setesdølar, Årsskrift for Setesdal Sogelag, 2014, s. 21
- ↑ Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, s. 33
- ↑ Olav Bø, Setesdal – frå utkantbygder til kraftsentrum, Det Norske Samlaget, 1991, s. 12
- ↑ Setesdal - frå utkantbygder til kraftsentrum, s. 41
- ↑ Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, s. 174
- ↑ Spor i Setesdaljord, side 133-134
- ↑ Leonhard Jansen, Setesdal, setesdølar, Eidsvoll og 1814, hefte utgitt av Setesdalsmuseet, 2014, s. 6
- ↑ Setesdal, setesdølar, Eidsvoll og 1814, s. 7
- ↑ Setesdal, setesdølar, Eidsvoll og 1814, s. 8
- ↑ Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, side 118-119
- ↑ Leonhard Jansen og Alfred Ryningen, Valle kommune VIII, Kultursoge 2, utgitt av Valle kommune, 1994, side 251
- ↑ Valle kommune VIII, Kultursoge 2, side 253
- ↑ Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, side 192
- ↑ Valle kommune VIII, Kultursoge 2, side 255
- ↑ vallamal.no
- ↑ Setesdal – frå utkantbygder til kraftsentrum, s. 148
- ↑ Sigmund Skomedal, I skiftende tider og inn i en ny tid, jubileumsskrift Otteraaens Brugseierforening, 2000, s. 30
- ↑ Setesdal - frå utkantbygder til kraftsentrum, s. 159-165
Kilder og litteratur
- Byglands soge, utgitt av Bygland bygdesogenemnd, 1939
- Leonhard Jansen, Dei første setesdølar, artikkel i Spor i Setesdalsjord, utgitt av Aust-Agder fylkeskommune og Setesdalsmuseet, 2014
- Oddmund Mogstad, Seterdrift i Evje og Hornnes, Arnstein, årsskrift for Evje og Hornnes Sogelag, 2011, s. 48-56
- Jan Henning Larsen, May-Liss Bøe Sollund og Frans-Arne Stylegard, Gravrøysene ved Byglandsfjord, Årsskrift for Agder Historielag nr. 80 - 2004, s. 89-104
- Norges Bebyggelse, sørlige seksjon, herredsbindet for Aust-Agder, vestre del, 1956
- Hallvard Løyland, Setr - Setesdal, artikkel i Jol i Setesdal, 1973, s. 25-26
- Olav O. Uleberg, Kultursoge for Evje og Hornnes, bind I, utgitt av Evje og Hornnes bygdeboknemd, 1990
- Leonhard Jansen og Alfred Ryningen, Valle kommune VII, Kultursoge 1, utgitt av Valle kommune, 1994
- Olav Bø, Setesdal – frå utkantbygder til kraftsentrum, Det Norske Samlaget, 1991
- Olav Bø (red), Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, Grøndahl & Søn Forlag AS, utgitt 1980
Eksterne lenker
- Setesdal Regionråd
- Setesdal
- Setesdal hos lokalhistoriewiki.no
- Geir Daasvatn sin bildeserie fra Setesdal på Flickr