Grensejegeren på Sørlandet
Grensejegeren på Sørlandet er ein artikkel som Arne Dalmo og Jan A Johannesen skreiv i Fædrelandsvennen den 12. september 1970 då Eivind Gjermundson Kile var 59 år. I 1972 var det brann i Fædrelandsvennen etter at ein lærling hadde plassert sprengladningar i bygningen. Arkivet strauk med, og sannsynlegvis artikkelen om «Grensejegeren på Sørlandet». Her er historien om brannen i Fædrelandsvennen . Men utklippet om Eivind blei bevart på loftet hos Hallvard Eldhuset i Åraksbø og kan lesast nedanfor.
Supplement til artikkelen
Vestre Kile Kile (Bygland) (gnr. 17) er ein heiegard i Bygland kommune der det budde folk til 1972. Der var opprinnnelg 2 bruk, men i 1891 blei bnr. 1 delt og Gjermund Olavson Kile overtok bnr. 3. Han gifta seg i 1896 med Margit Taraldsdotter Rysstad (1871-1934). Dei fekk 8 born og yngste mann i flokken Eivind Gjermundson Kile overtok etter far sin og blei den siste som budde på Kile. I artikkelen Ein arbeidsmann og ein fjellmann er det fortalt meir om Gjermund og aktivitetar på og rundt Kile.
Det står i artikkelen nedanfor at Gjermund var frå Fyresdal, men i følge Bygland gard og ætt var det oldefar til Eivind, Ånund Olavson Bekkerhus (1791-1847), som var frå Fardal i Fyresdal. Han og kona Signe Eivindsdtr. Geitestad (1801-1840) flutte til Kile, slik at det er etterkomarane deira som framleis sit som eigarar på Kile.
I artikkelen nedanfor fortel Eivind at fisken var i ferd å daue ut i mange vatn, men at det stod ganske godt til i Birtevatnet. I artikkelen Tankar i fotspora hans bestefar er det også fortalt om fisken som dauar ut i heievatna på denne tida, men i Topsæ var det framleis godt med fin aure. Kilsvatn ligg nokre kilometer nord for Topsæ i same dalføret, så det var kanskje litt underleg at fisken blei borte i dette vatnet. Eivind kunne vel knapt klare å tøme vatnet for fisk når han budde der åleine.
I artikkelen kan ein lese at Eivind hadde sterke meiningar om ørna. Det var ikkje så rart når ørn, hauk og rev forsynte seg der Kilsane sette ut snorer for å fange fugl. Sigmund Skomedal fortel i Jol i Setesdal 1973 at Eivind var fast i meiningane og kunne bli veldig ivrig når han diskuterte. Han hugsa ein gong at ein student prøvde seg om rovviltet. Men då fekk studenten til svar: «Ko hjelper det om du gjenge på skule — når du hev så lite vit». Men bak iveren låg alltid smilet, og Sigmund fekk inntrykket av at studenten reiste frå Kile med eit litt anna syn på balansen i naturen. Sigmund fortel også at Eivind ikkje var mykje blid når ørn og rovfuglar svinsa over husa hans og den eine snora etter den andre hadde hatt besøk, så berre fjør låg att. Då fekk dei det glatte lag både Viltdirektoratet og konsulentar, som hevda at rovviltet mest heldt på å døy ut.
Syster til Eivind heitte Signe (1906-1986). Ho blei gift med Guttorm Sigurdson Berg (1905) frå Valle. Ho fortel i Jol i Setesdal 1977 om då ho gjekk på skulen på Kile. Dei var 12 elevar då ho begynte på skulen i 1913. Først var dei rundt på alle tre gardane, seinare blei eldhuset på bnr. 3 fast skulestoge. Ho seier at elevane var uskikkelege, så læraren slo av mange linjalar i pure sinne. Ho minnest ein gong dei var i stoga heime hos dei: Ho kleiv opp på pulten og spegla seg i ein spegel som hekk på veggen. Då fauk læraren opp og sa: «No trur eg de hev bli steikjane galne!». Då ho var ung var det folk på alle støylane kring i heia. Om sommaren heldt presten messe for støylsfolket og om kveldane samla ungdomen seg. Såleis blei ho kjend med Valle-guten Guttorm Berg. Dei gifte seg i 1931. I 1972 flytta Eivind til syster si som budde i Fyresdal og var der til han døydde 11. mai 1973.
Bilete 1 Viser Eivind G. Kile med hesten då Hallvard Eldhuset var der med framhaldskulen på Bygland sannsynlegvis i 1964.
Bilete 2 Dette er eit bilete som høyrde til artikkelen i Fædrelandsvennen om Eivind. Her har han børsa over skuldra utanfor huset sitt på bnr. 3. Kanskje børsa er ladd hvis det skulle kome ei ørn siglande over husmønet.
Bilete 3 Biletet høyrer til artikkelen nedanfor og viser Eivind attmed vedomnen med kaffikjelen på plata. Sigmund Skomedal fortel i Jol i Setesdal 1973: «Når han sat og vippa seg på kubbestolen, og passa omn og kaffikjele — medan parafinlampa kasta eit veikt ljos rundt kjøkkenet — blei stemningar skapt som ikkje kan oppkonstruerast». Eg hugsar far min, Hallvard Eldhuset, fortalde ofte om Eivind når han ville servere fisk til han, så sa han: «Men no vi du have fiske».
Bilete 4 Dette er nokre elevar på framhaldskulen på Bygland som hadde skitur, sannsynlegvis i 1964, til Kile med Hallvard Eldhuset. Her ser me dei saman med Eivind og hesten. Far min fortalde ofte at Eivind ein gong skulle vise nokre elevar kvar dei skulle sove. Så peika han under ei seng og sa til ei av jentene: «Der skaut eg ein tysker under krigen». Jenta blei visst nok ikkje så lite skremt.
Bilete 5 viser Kvernhusfossen som ligg mellom Kilsvatn og Vånarosen. Olav Olson Mo (1869-1965) som budde på bnr. 2 Søndre Kile frå 1904 til1951 hadde sag her. Sigvart Kile (1902-1977) bygde både våningshus og uthus på bnr. 1 Nordre Kile under krigen. Det blei skore planker til Grøssæstemmen og Topsæstemmen på denne saga.
Bilete 6 viser husa på gnr. 17 Kile (Bygland) som ligg attmed Kilsvatn. Det raude huset til venstre høyrer til bnr. 3 Øvre Kile og huset til høgre høyrer til bnr. 1 Nordre Kile. Tarald Nilson Kile (1909-1968) døydde 5 år før Eivind og var den siste som budde på bnr. 1. Han var snekkar og var mykje borte på arbeid. Mellom løa på bnr. 3 og Kilsvatn er det ei grøn stripe som må vere ein epleåker.
Kjelder
- Reidar Vollen, Bygland gard og ætt, bind III, utgjeve av Bygland kommune, 2005, s. 777 - 790.
- Sigmund Skomedal, Lampa har slokna på Vestre-Kile,Jol i Setesdal 1973, s. 18-20.
- Anne Olstad, Vestri Kile - ei grend og eit folk,’'Jol i Setesdal 1977, s. 27-28.
Grensejegeren på Sørlandet
Av Arne Dalmo og Jan A Johannesen (12 september 1970)
— Eivind Kile, snart 60 år, er vel den siste (?) yrkesjegeren på Sørlandet.
— Han frister en tilnærmet eremitt-tilværelse på ville heia mellom Fyresdal og Setesdal (men føler seg som sørlending).
—Han mener at rovfuglen ødelegger bestanden av skogsfugl og rype —og vil ha slutt på fredningen av ørn.
Grensejegeren kunne man godt kalle ham. Han bor nemlig nøyaktig på grensen mellom Telemark og Aust-Agder, på heiegården Vestre Kile ved Kilsvatn knapt tre timers marsj fra veg og folk.
Han kommuniserer med Fyresdal. Dit er korteste gangturen. Telefonen er under Fyresdal sentral. Og der har han de fleste kjentfolkene.
Men han skatter til Bygland —- hvilket i grunnen ikke innebærer annet enn at han i denne kommunen er fritatt for skatt —- en kommunal gunst som han vet å verdsette…
Kanskje er det årsaken til at han føler seg som setesdøl.
Nå er det for øvrig heller ikke så mye for skattefuten å få fatt i hos en yrkesjeger.
Det tør neppe være det mest innbringende yrket i dag —- aller minst på Sørlandet hvor viltet ser ut til å gå samme veien som fisken…
Det er rypefangst han har slått seg på. 50-60 fugl i året —- han får en tier for hver —- det gir en inntekt på 5-600 kroner. — Ikke noe å bli overvektig på —- akkurat…
Men Eivind Kile, snart 60 år, klager ikke. Hans tilnærmede eremitt-tilværelse byr på andre fordeler —- verdier som skattefuten (heldigvis) ikke har målbare enheter for. Verdier som vi vanlige (stadig lettere) dødelige by-borgere har ualminnelig vanskelig for å lete oss fram til. —- Det er verdier som er basert på følelser og drifter som vi —- etterhvert som samfunnet har omstilt seg til en effektiv gode-utdelings-maskin —- har klart å fortrenge. Men vi har ikke fått dem helt vekk: Tenk bare på den norske by-borgers trang til den ensomme hytte (enten den ligger ved sjøen eller på heia) —- og denne ferieensomheten forsøker han å bevare med alle midler —- om nødvendig tar han i bruk både piggtråd og selvskudd…
For så vidt har ingen av oss vanskelig med å forstå Kile —- og vi kan bare misunne ham hans mot til å gi blaffen i samfunnets sammenklumpings-opplegg og reklamens budskap om hva som har verdi og motsatt.
Som sagt. Han bor på et «umenneskelig» sted. — Det tok Fædrelansvennen lang tid å få normal takt på det degenererte pumpemaskineriet etter den gangturen — enda Kile hentet oss med sin selvbygde, flatbunnede pram med påhengsmotor og fraktet oss over Grøssæ vannet— hvilket innskrenket våre dagen-der-på lidelser med atskillig gangsperre.
Han kokte opp kaffeen med fjellmannens nøyaktighet. De gleder man har i fjellet — nytes med maksimal styrke — og kaffeen er den største av alle.
Egentlig lå det tre gårder ved Vestre Kile tidligere. Men på to av dem har man fulgt strømningene i tiden og flyttet inn til kransekaka.
Men Kile holder stand. — Nå siden jeg fikk snøscooteren er jo alt bare en lek. Jeg kjører all proviant (som tåler lagring) på vinterføret. Selvsagt blir det enkelte varer som man sakner, melk og fløte for eksempel, men det spiller ikke noen særlig stor rolle.
Når Kile forklarer om sitt forhold til det frie livet inne på heia, bruker han ikke armene til vide gestikuleringer. Kort og godt: — Jeg liker meg her inne… Og for å overbevise seg selv og beholde troen tar han seg årlige turer til bygds. Da forstår han hvor godt han har det her inne i sin relative ensomhet på fjellet.
Men på vårt meget intrikate spørsmål dementerer han kategorisk: —Neida jeg er ikke folkesky på noen som helst måte. Jeg liker å få besøk og jeg liker å prate og høre nytt og jeg tar mer enn gjerne overnattingsgjester både sommer og påske. Jeg har forøvrig noen hytter til utleie her inne.
—Aldri smakt på bylivet?
—Joda, men det smakte dårlig. Jeg tok en gang for noen år siden jobb som håndlanger hos en håndverker i Kristiansand . Etter en måned klarte jeg ikke mer. Jeg måtte rømme til fjells igjen. — Arbeidet i seg selv var bra nok, men byen var jo proppfull av folk og støy. Hele dagen virvlet det rundt meg og det ble jo aldri stilt om natta. Jeg fikk hjemlengsel slik at jeg sa opp på dagen og drog innover til Vestre Kile igjen. Jeg tenkte egentlig at jeg skulle spart opp en del penger, men det fikk nå heller være. Man trenger ikke så mye når man bor slik alene og det er ørret i vatnet.
— Noe du sakner?
— Det kunne vært gildt med vei og bil ute i tunet.
— Hva med kone?
— Å jo, ei kjerring hadde ikke skjemt ut i huset. Men det fins vel ingen i hele verden som kunne tenkt seg å bosette seg her ute i villmarken. Nei, skulle jeg skaffet meg kjerring var jeg nok nødt å flytte til bygds — og det må være måte på hva man skal ofre for et kvinnfolk…
I mangel på de allerede nevnte ting, overlater Kile en stor del av sin fritid til NRK. Vi for vår del kunne vanskelig tenkt oss verre straff.
Men Kile er slett ikke misfornøyd med radioen.
— Det er mye morsomt å høre på. Særlig synes jeg haringfelemusikken er vakker. — Det skulle bare vært mange flere slike programmer.
Han har selv også vært intervjuet i radioen for et års tid siden. Da fikk han blant annet anledning til å si sin mening om fredingen av ørna.
—Kile: Det er folk som knapt nok har sett ei ørn eller dens herjinger som lager slike lover. — Rovfugl og rovdyr er begynt å ta fullstendig overhånd i fjellene her nede. Jeg tror dette er en av de viktigste årsakene til at skogsfuglen og rypa går tilbake. Tidligere ble det drevet jakt både på rovfugl, rev og røyskatt, slik at bestanden ble holdt nede på et moderat nivå. Nå er ørna blitt totalfredet, i mange kommuner deles det ikke ut skuddpremie på reven lenger og ingen fanger røysekatter nå for tiden. Resultatet er blitt at disse dyrene har spredd seg kolossalt. De spiser egg og unger av skogsfugl og rype — hvilke igjen har resultert i at bestanden av disse har gått ned fra år til år — Jeg regner med at det ikke er en eneste rype å fange om noen år i disse traktene. Det går akkurat samme vei med fuglen som det har gått med fisken i de fleste vannene — den forsvinner…
— Jeg har drevet med snarefangst siden jeg var sju-åtte år gammel. Vi kunne få både 40 og 50 ryper i løpet av et par dager — det er like mye som jeg fanger på to måneder nå om årene. Best var det like etter krigen, men siden den gang har det hvert eneste år gått tilbake.
— Og dette skyldes til en viss grad skrivebordsmennesker inne i et departement. De skulle bare selv sett ørnas herjinger — så antar jeg pipa hadde fått en annen låt. En ting skal jeg gjøre klinkende klart: Hvis jeg ser ei ørn og har børsa i neven, så er det ikke noe spørsmål, jeg skyter uansett freding eller ikke. — Og jeg tror at jeg har de fleste fjellfolk på Sørlandet i ryggen, sier Kile.
Eivind Kile lever ikke bare på grensen mellom Fyresdal og Setesdal — han er også resultat av en tilsvarende krysning mellom de to dalføre. Hans far, Gjermund Olavson Kile, var fra Telemark og hans mor, Margit, fra Setesdal.
Eivind og hans sju søsken er født på Vestre Kile og her fikk de skolegangen sin. Det var omgangsskole, og på Kilegården holdt de til i et lite e l d h u s — noe som hadde den ualminnelige store fordel at det var såpass lite at der var ikke plass for noen skamkrok. Ifølge Eivind.
— Skolegangen var ikke så mye å skryte av (selv om vi hadde en god lærer). Den var fra 16 uker året og nedover.
Derimot lærte ungene seg å like naturen, de lærte å drive jakt, fangst og fiske. Og dette har tydeligvis vært en oppdragelse som har vært god, så god at Eivind Kile — som en av de uhyre få — fortsatt klarer å stå imot byens fristelser.
Tidligere drev han gården og hadde både kyr, sauer og hest — foruten at han drev seter for kyr fra Åraksbø sommerstid. Senere har han trappet ned virksomheten — det ble for tungvint når han var helt alene og innstilt på et fritt og «ansvarsløst» liv.
Desverre har fisket de siste årene dalt i uhyggelig grad.
— Det begynte å minke i vannene for fire år siden, ganske plutselig — og nå er det langt på vei tomt i mange vann. For bare noen år siden kunne man ta opp 30-40 kilo med stang i løpet av en dag. I natt hadde jeg to garn ute og fikk en fisk… Dette skulle fortelle sitt tydelige språk om den fiskedød vi har for tiden i Sørlands-vannene. Heldigvis ser det ikke ut til at den har rammet alle vann like hardt. I Birtevatnet — bare en mils vei herfra — er det for eksempel fortsatt meget godt fiske — hvis det nå bare ikke er «utviklingen» som er noe forsinket i dette vannet… Det er i alle fall uhyggelig å følge med i dette. Man går jo bare å venter på at ødeleggelsene skal spre seg innover land. At de skal bli av en helt annen karakter enn vi har sett til nå, at vassdragene bare er begynnelsen. Jeg håper i alle fall at det ikke skjer i min tid…
I vinter (februar) fyller Kile 60 år. Han skal feire den på heia.
Jeg liker ikke for store sammenstimlinger av folk — så jeg trekker dagen ut på vidda, så får de komme de som vil — og det blir vel kanskje et passende antall…
—Kanskje blir det den siste fødselsdagen jeg feirer på heia. Jeg begynner å dra på årene og jeg vet jo ikke hvor lenge jeg kan bo alene her inne. — For en tid siden ble jeg syk og måtte sendes til sykehus — først i Arendal og så på Rikshospitalet.
Når man først er nødt til å dra inn til byen kan man ikke ha det bedre. Det var det fineste hotell — med hyggelige sykesøstre som nesten ikke visste hva godt de kunne gjøre mot meg. Jo, det skal være visst, det fins snille mennesker i verden…