Eidsvollsmannen fra Valle

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk
Slik såg familien etter eidsvollmannen Olav Knutsson ut då det var gravferd i Tveiten i 1912.

Eidsvollsmannen fra Valle er en artikkel av Svein Inge Olsen. Den stod i Fædrelandsvennen.

Eidsvollmannen fra Valle – bøndenes og de fattiges talsmann

I år skal grunnloven feires, med brask og bram, fra årets begynnelse til slutt. 112 Eidsvollmenn representerte riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. De sørget for at Norge fikk en grunnlov og således ble et selvstendig land. Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikt (amt) og byer. Embedsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene.

Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, i alt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder. En av de, men ikke så mye nevnt, var lensmann og bonde Olav Knutsson Tveiten fra Valle. På Wikipedia er han blant de Eidsvollmenn vi kan lese aller minst om. To linjer, for å være nøyaktig. Det er på sin plass at vi begynner året med å gjøre oss kjent med bonden og lensmannen fra Agder som fikk en sentral plass i Norges selvstendighet.

Forhistorien viser en svært urolig tid i Norden. Kort fortalt er dette hva som skjedde. I 1807 møttes to av Europas mektigste menn, tsar Aleksander av Russland og keiser Napoleon av Frankrike. De enes om å blokkere England fra resten av Europa, men også fra de nordiske land. Russland angriper og besetter Finland. Tsaren blir storfyrste av Finland etter landdag-møtet i Borgå i 1809. Russland garanterer Finlands sikkerhet og finnene får beholde sin lovgivning mot å akseptere tsaren som overhode. Svenskenes nederlag fører til endringer i svensk politikk med større bestemmelsesrett for riksdagen. Franskmannen Jean Baptiste Bernadotte, mest kjent som Karl Johan blir først valgt til kronprins og senere konge. Under Karl Johans ledelse går Sverige inn i krigen sammen med England mot Frankrike og unionen Danmark/Norge. Frankrike og Danmark taper og danskekongen Fredrik 6 må avstå Norge til Sverige (Kiel-freden). Kong Fredrik utnevner Christian Frederik til stattholder og senere velger nordmennene han til konge av Norge. I en kort periode fra 17. mai 1814 til 10. oktober samme år ble Norge selvstendig med egen konge – Christian Frederik. Ny grunnlov ble skapt på Eidsvoll 17. mai 1814, noe Karl Johan ikke fant seg i. Sverige angriper og vinner krigen mot Norge. Karl Johan blir konge i den nye unionen som varer til 1905. Norge beholdt likevel grunnloven fra 1814 fordi sorenskriver Christian Magnus Falsen og professor Georg Sverdrup sto i spissen for et folkeopprør. 17. mai ble Norges grunnlov undertegnet på Eidsvoll, men det frigjorte Norge tok altså litt lenger tid. I juli invaderte svenskene Norge ved Halden. I august foregikk de siste blodige slag. 4. november 1814 blir Norges første konge Carl XIII valgt og Norge er formelt en selvstendig nasjon i union med Sverige.

Da odelsretten skulle behandles i tinget var Olav Tveiten (Tvedten) og deretter Even Lande de to første som satte sin underskrift på et lengre innlegg, datert 30. april og behandlet 11. mai 1814. «Jeg vælger Prinds Christian Frederik til Norges Konge, hvorved opnaaes mit og mine Comittenteres Ønske». Sannelig valgte ikke presidenten, Sverdrup, ham som medlem av deputasjonen som overbrakte Christian Frederik adressen om Grunnloven og om kongevalget. Det var bare naturlig.

Han elsket mat, kjempen fra Setesdal. I Aust Agder Arv kan vi lese at «Kongen var utifrå snild og uvand». Når alt var ferdig og grunnloven satt ble det laget til et godt måltid mat. Alle skulle spise med Kongen. Men de kranglet om hvem som skulle sitte ved hans side under måltidet. «Olav Knudsen Tvedten må til», sa Olav og var i riktig godlag før han satte seg ned ved siden av Kongen, «men først var han i ei stoge og støytte i seg tvo drammar». Når de hadde spist og hatt et godt lag syntes Olav synd på de fattige, som ikke kunne boltre seg i så mye god mat og drikke. «Gjøve dei fatige vøre likeins», sa han.

Kongen ville vite mer om bonden fra Setesdal hvorpå Olav svarte at han ikke er annerledes enn de fleste som tar det de får i livet. Han hadde to gårder og syntes det var for galt at han skulle sitte å eie så mye. «Du må gi til dine etterkommere», sa Kongen. Olav takket Kongen for gode ord, og tok han i hånda.

Det hører med til historien at blant etterkommerne til Olav var datteren Sigrid, som var gift med den berømte slåsskjempa Bjørgulv Uppstad, som det er versert mange historier om. Olav var kjempekar sjøl, og vant til å slåss for å få det som han ville. Han slåss på Eidsvoll også. Han fikk juling og gav juling, men tålte alt. Han dengte futen og skriveren på tinget. «Han var aldri redd noko menneskje på jordi», kan vi lese i Slik var Setesdal. Knut Rygnestad skriver i den samme boka at det var Olav som talte om å stinge motstanderne av prinsen.

Det ble sagt at Olav ikke forsto så mye av drøftingene, men ifølge G.P. Blom: Norges Statsforfatning i Aaret 1814 var Olav Tveiten blant de mest opplyste bøndene. Henrik Wergeland karakteriserte han som «Ret dyktig Falsensk baade vaagen og sovende (som ogsaa hændte)». Han var ikke den eneste som sovnet når de mange paragrafene skulle leses opp. De fleste Eidsvollmennene var store staute karer, så det ble spøkt om at de heller burde kjempet mot svenskene i stedet for å bruke sine krefter på å skrive med penn.

Da han kom hjem fra Eidsvoll, ble han bare omtalt som gammelensmannen. Han overlot politikken til andre. Han fikk sønnen til hjelp som «viselensmann» og ordnet seg selv andre oppgaver. Han hadde sine turer men på vårtinget 1820 maktet han ikke sine vertsplikter. «Jeg slutter at det er det heimebrendte brændevin brent av frøsne Ebler som forstyrrer saaledes hodet», skriver han i et unnskyldningsbrev til sorenskriver Kiærboe.

Han sovnet inn i sin himmelseng hjemme på Tveiten Nordgård (Tveitetunet) 5. oktober 1837 og ble gravlagt ved Valle kirke. I Valle i dag står Tveitetunet som museum etter Olav Knutsson Tveiten (1758-1837).

Den største steinen på Valle kyrkjegard er også et minnesmerke etter Olav. På den står det «Bonden skal ha sin odel». I Valle kommune gards- og ættesoge Bind III står det at Olav Tveiten hadde alminnelig god forstand. Han var rettsindig og hadde hjerte for andres nød. Han var i tillegg gjestfri, og ingen, hverken fremmed eller bekjent, forlot Tveiten uten å ha mottatt bevis etterpå.

27. oktober 1837 skriver Vestlandske Tidende: «Forrige lensmand i Valle prestegjæld. Ole Knutsson Tveten, er nylig død. Han var medlem av rigsforsamlingen på Eidsvold og i sit Distrikt erkjent for en brav Mand og et særdeles lystigt hoved. Han udmærkede sig ved den Frimodighet, med hvilken han stedse sagde enhver sin Mening»