Skinnevegen: Skilnad mellom versjonar

Frå Setesdalswiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Geir Daasvatn (diskusjon | bidrag)
s Rettet et årstall + lagt inn et par kategorier
Geir Daasvatn (diskusjon | bidrag)
s Lenke Setesdal
Line 1: Line 1:
'''Skinnevegen''' var ein ferdsleveg over fjellet vestover frå [[Valle]] til [[Lysefjorden]] i [[Rogaland]] i eldre tider. Han er både den eldste og viktigaste av vegane over heia.<ref>[[Leonhard Jansen]] og [[Alfred Ryningen]], ''Valle kommune VII, Kultursoge 1'', s. 49-50</ref> Setesdølane høyrde frå gamalt av til Stavanger bispesete. Frå 1200-talet måtte dei såleis til Stavanger for å betale tiende. Ho vart gjort opp med huder og skinn. Så vart vegen dei for med skinna heitande Skinnevegen. Ordninga heldt fram til 1537, så lenge Setesdal administrativt var knytta til Vestlandet.
'''Skinnevegen''' var ein ferdsleveg over fjellet vestover frå [[Valle]] til [[Lysefjorden]] i [[Rogaland]] i eldre tider. Han er både den eldste og viktigaste av vegane over heia.<ref>[[Leonhard Jansen]] og [[Alfred Ryningen]], ''Valle kommune VII, Kultursoge 1'', s. 49-50</ref> Setesdølane høyrde frå gamalt av til Stavanger bispesete. Frå 1200-talet måtte dei såleis til Stavanger for å betale tiende. Ho vart gjort opp med huder og skinn. Så vart vegen dei for med skinna heitande Skinnevegen. Ordninga heldt fram til 1537, så lenge [[Setesdal]] administrativt var knytta til Vestlandet.


== Litteratur ==
== Litteratur ==

Versjonen frå 16. juli 2015 kl. 08:48

Skinnevegen var ein ferdsleveg over fjellet vestover frå Valle til Lysefjorden i Rogaland i eldre tider. Han er både den eldste og viktigaste av vegane over heia.[1] Setesdølane høyrde frå gamalt av til Stavanger bispesete. Frå 1200-talet måtte dei såleis til Stavanger for å betale tiende. Ho vart gjort opp med huder og skinn. Så vart vegen dei for med skinna heitande Skinnevegen. Ordninga heldt fram til 1537, så lenge Setesdal administrativt var knytta til Vestlandet.

Litteratur

Referansar

<references>

Karegori:Setesdal

  1. Leonhard Jansen og Alfred Ryningen, Valle kommune VII, Kultursoge 1, s. 49-50