Landeskogen tuberkulosesanatorium er 100 år

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk
Landeskogen i dag

Landeskogen tuberkulosesanatorium er 100 år er ein artikkel av Halvor Fjermeros som stod i Fædrelandsvennen fredag 15. juli 2016. Han sendte manuskriptet til Setesdalswiki slik at vi også kunne publisere den her.

Landeskogen tuberkulosesanatorium er 100 år[rediger]

Staten satset stort i kampen mot tuberkulosen, «den hvite pest», ved å bygge folkesanatorier. Landeskogen i Bygland i Setesdal var ett av dem. Siden ble det hjem for psykisk utviklingshemmede, møtte en uviss skjebne etter HVPU-reformen, men er nå et vitalt fredssenter.

Rett før den 1. verdenskrig vedtok Stortinget å bygge to store sanatorier, ett i nord og ett i sør, som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen. Det ene, Landeskogen, tok inn de første pasientene 1. mai 1916 og ble offisielt åpnet samme høst. Dette var det høyeste stadium i det offentliges planer for å bli kvitt folkesykdommen som årlig krevde 7.000 liv rett før tuberkuloseloven ble vedtatt i 1900.

Tomta til det som skulle bli Landeskogen ble funnet etter hard strid innad i byggekomiteen om den ideelle beliggenhet etter et halvt århundres erfaringer med sanatoriumdrift på kontinentet. Det skulle ligge høyt over havet, ha god og tørr luft uten for mye trekk, være omgitt av furuskog og ha rikelig tilgang på melk fra nærliggende landbruk fordi rikholdig diett var sentralt i tuberkulosekuren. Valget falt på Lande gård i Grendi.

Flere hensyn hadde også spilt inn: Det avsides stedet skulle være tilgjengelig, noe den nylig anlagte Setesdalsbanen bidro til med sin endestasjon på Byglandsfjord. I tillegg var det høyt prioritert å skaffe elektrisk kraft. Slik fikk sanatoriet bygd et eget kraftverk med fallrettigheter fra Longeraksvatnet. Det særpregede Longerak kraftverk er bygd i stein i jugendstil, kan fortsatt beskues og er i dag eid av Agder Energi.

«Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin», lyder det i bygdeboka for Bygland fra før krigen, skrevet av Reidar Bolling.

Og dette var det typiske for sanatoriene. Det var gigantiske bygg som ble oppført både på Landeskogen og ved det nordnorske sanatoriet, Vensmoen, en mil sør for Rognan i Saltdal, begge med en kapasitet på 120-130 pasienter. Også Vensmoen startet opp i 1916, men ble offisielt åpnet året etter. Begge representerte det som ble kalt folkesanatorier, som i motsetning til de tidligere privatsanatorier ikke var ment bare for rikfolk som hadde råd til hotelluksus, men for den fattige allmuen. «Den hvite pest» var arbeiderklassens sykdom framfor noe, den var direkte forbundet med trangboddhet, dårlig hygiene og fattigdom.

Det ble åpnet seks folkesanatorier i perioden 1902 til 1935. Det var en direkte følge av tuberkuloseloven, eller «Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme (1900)». Det kanskje mest kjente, og i dag mest forfallsutsatte, er det gigantiske Lyster sanatorium som ble bygd på Harastølen, tronende himmelhøyt i fjellsida som et Soria Moria-slott, 500 meter rett opp fra Lustrafjorden i Sogn. Det ble åpnet i 1902, ble drevet av en privat stiftelse, men med finansiering av staten. Det er Dag Skogheim, vår store autoritet på tuberkulosehistorien, som har døpt Lyster «det første folkesanatorium» i hans siste bok om emnet, Blod på hvit rose (Tiden, 2012).

Også Landeskogen (vel å merke uten tårnet som brant i 1942) og Vensmoen er utmerkede eksempler på monumental byggekunst som uttrykker et høyt prioritert satsingsområde for en fattig norsk stat før 1. verdenskrig. På Vensmoen, med tårn og spir intakt, fantes i sin tid Skandinavias lengste trebygning på hele 260 meter. Hele kjelleren under den lange hovedbygningen ble for øvrig gravd ut for hånd, og bare i kraft av nedlagt «mannesveitte» burde bygget vært fredet. Det er dessverre ikke tilfelle for noen av de store folkesanatoriene.

Da kampen mot tuberkulosen var vunnet tiåret etter krigens slutt, ble noen av de store sanatoriene tatt i bruk til andre helseformål. Landeskogen og Vensmoen har det underligste sammenfall av parallelle faser gjennom deres 100-årige liv. Da de siste tuberkulosepasienter flyttet ut, fra Landeskogen i 1961, ble begge omgjort til det som da het sentralinstitusjon for åndssvakeomsorgen, seinere HVPU.

Det er ikke tilfeldig at jeg nevner de to «tvillingene» i samme åndedrett her, for behovet for institusjoner var så skrikende ved oppstarten i 1962 at det kom busslaster med flysendte psykisk utviklingshemmede fra Nord-Norge til Landeskogen. Etter HVPU-reformen i 1991 var det duket for mottak av bosniske flyktninger, deretter ulike tilbud innen helse og nå igjen tilbud til asylsøkere. De to byggene kan derfor trygt kalles tvillingsanatorier, selv om de har hatt ulike skjebner på sine eldre dager.

Landeskogen var døden nær etter et rivingsvedtak i Bygland kommune i 2009. Året etter ble stedet kjøpt av selskapet Aktive Fredsreiser som har satt i stand bygningene og driver et fredssenter der – uten en statlig krone i støtte til rehabilitering.

Når 100-årsdagen skal markeres på Landeskogen den 30. juli 2016, er det likevel 45 år som sanatorium og nær 30 år innen HVPU, med alle de brutale og gripende livsskjebner fra disse to epokene, som vil prege minnet om et av Agder-fylkes viktigste helsebygg gjennom tidene.