Siris frustrasjon
Siris frustrasjon var en del av «Kvarteret» i tirsdagssendingen i Valle Radio 2. oktober 2018. Siri Johannessen skrev og tenkte.
Men, da går jeg rett over på det som noen kaller kåseri, jeg kaller det for en frustrasjon. Da var det brått meg, og ikke Asbjørn Kvalbein som har noe å melde. Jeg har noen musikalske frustrasjoner i dag. «Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda», sies det i et dikt. Der tok dikteren en pust i bakken etter en lang dags vandring. Jeg tok en midt i forberedelsene til musikkprogrammene i kveld. At det strøyma på meg der jeg satt koselig i sofakroken hjemme og jobbet er visst og sikkert, og at jeg etterhvert ble sliten og lei trass i god musikk, det kommer til å bli tydelig.
Dette her er nok noe Harald Haugland og jeg har felles. Det strømmet masse musikk på oss fra Spotify. En tilsynelatende Sareptas krukke, en uendelig stor lagringsplass, med lite eller ingen informasjon om hva en hører. Det er som å spise et godt måltid mat med klype på nesa og bind for øynene, så en mister mye av smaken fordi de sansene mangler, men ok – strømming kan også være praktisk.
Det kan redde folk med FM-radio i bilen fra hvit støy og sus der de suser videre gjennom trafikken og det ikke finnes lokalradioer. Da kan de få koblet på en mobil som kan strømme lyd via høyttalerne. Men hva om en vil vite mer om teksten eller artistene en hører på? Nei, nei, nei, nei – ikke gjør det underveis! Her i radioen har vi heldigvis folk som Johs. Bjørkeli, han er et rent oppslagsverk når det gjelder countryartister og når og hvorfor de skrev hva – og kanskje til og med hvor. Vi er også heldige med Niklos K. Besteland som er har en utrolig kunnskap runddt orgler, komponister, organister – og til og med når verk sist ble spilt på radio i inn- eller utland. Men hva med oss som ikke er sånn, eller har en av dem i baklommen når spørsmålene kommer? (Ikke at de ville trives i baklommen på oss andre, da, det tror jeg ikke!)
Jeg bruker ofte Spotify for å finne interessant musikk. Deretter går turen til biblioteket og fjernlånssystemet for å få fatt i de ekte, fysiske platene med informasjon som Spotify ikke gir meg. Nå når stadig fler ser ut til å gå over til å utgi ny musikk bare på internett skal det blir spennende å se hva som skjer. For meg er det deilig å snuse i CD-hyller, ta ut en, veie den i hånden, og kanskje ta ut heftet og kikke nærmere... Ha tid til å se, og ikke bare druknes i en flom der en må vite hvilken vei en skal svømme for å unngå å bli tatt av vinden og ende på Narvik i steden for i Fjære.
I Postludium i kveld ble jeg inspirert av en diskusjon på facebook om bryllupsmarsjer. Her var det for eksempel vrient å finne ut hvem som spilte trompet i et av numrene! Til sammenligning hadde jeg en av CDene selv, og det heftet ga det jeg trengte på få minutter. En omtale på internett av et av de andre numrene meldte at «Det rikt illustrerte plateomslaget gir fyldig presentasjon av komponistene og musikken deres.» Jaha. Akkurat ja – og hvor var det blitt av det? Et annet nummer fant jeg via Kirkelig kulturverksted. De har digitalisert alle sine tidlige utgivelser og tilbyr dem nå som nedlasting eller strømming. Og de gir informasjon, javisst! Med følgende tekst for den jeg lette etter da: «Lindköping Domkyrkas Motettkör under sin dirigent (står på omslaget) fremfører Knut Nystedts verk ”Kärlekens Lov”. Innspilt i Lindköping Domkirke. Produsert av Per Inge Almås.» Er det virkelig ikke plass til mer informasjon på et LPomslag enn det der?! Neei, den kjøper jeg ikke. Men ok.
Musikken som jeg har hatt følge med nå, er fra Spotify, den også. Informasjonen som gis er at den er på Nordisk natt fra 1990. Artist er Sigmund Groven, ganske sikkert på munnspill, men om han også spiller piano vet jeg ikke. Komponister og arrangører mangler, så tilsynelatende er han også mannen bak samtlige numre. Alt fra «Så skimrande var aldrig havet», til «Tonerna» og «Ved Rondane». Så her har jeg lært jeg noe nytt! Ha en god kveld!