Gunnar Ingvald Olsen
| Gunnar Ingvald Olsen | ||
|---|---|---|
| ||
| Født: | 16. mai 1928 | |
| Død: | 25. september 2000 (72 år) | |
Gunnar Ingvald Olsen (født 16. mai 1928, død 25. september 2000) var eldst av Hansine Nikoline og Ingvard Julius Olsens sønner. Han ble født 16. mai 1928 på gården Stølen i Skavnakk i Finnmark. Moren døde i barselseng da han var 4 år. Han var nært knyttet til sin mor, men da hun ble borte måtte han snart ta på seg plikter. Faren fisket, tre av de fem barna ble satt bort. Ingvard giftet seg på ny med husholdersken og fikk til sammen 14 barn.
Lopphavet er viden kjent for å være værhardt, men her fisket han sammen med sin far. I 1953 ble han rammet av tuberkulose som på den tiden var en ytterst alvorlig sykdom. Han ble operert og overført til tuberkulosehjemmet i Salten for rehabilitering. Her lærte han å sy vesker og lommebøker. Etter den alvorlige operasjonen måtte han flytte sydover for rehabilitering.
Dagboken
Gunnar var sterkt troende, men ikke læstadianer som mange nordpå. Han ble med i indremisjonen og gikk mye på Misjonshuset da han kom til Kristiansand. Julen 1957 har han nettopp slått seg ned på Sørlandet. I sin dagbok skriver han «Så ble det jul på Sørlandskysten uten venner uten sne. Men jeg vet den største gleden er når Jesus selv er med.» 2. juledag samme året sitter han på en høyde og ser utover byen Kristiansand. Han undret seg over å se solen så høyt på himmelen. 30. mars 1958 var han på skitur og skrev om hvor godt det var å komme bort fra byens larm og kaos for; «å være på bølgelengde med han vår skaper». 11. mai samme året er han på en høyde over Ravnedalen, med utsikt til det speilblanke Ravnedalsvannet. Han beskrev en nydelig dag på Sørlandet. Kristentroa var alltid viktig, og derfor gjenspeiles det de få gangene han skrev i dagboken.
Siste gang han skrev i dagboken var påsken 1970, da åpnet han med; «nå er det påske og det har i sannhet skjedd mangt siden sist jeg skrev i denne boken». Han skrev ikke mer om hva som hadde skjedd, men gikk over til å snakke om hvor glad han var for å være; «en pilegrim på vei til det nye hjemlandet». På den tiden hadde han fått to barn og livet var blitt helt annerledes enn da han kom til byen. Det var nok dette han tenkte på da han skrev i dagboken påsken 1970.
Ekteskap og familie
Birgit Kvålsmo Bjørgulvsen serverte på Kaffistova i Kirkegata da Gunnar kom innom en gang i 1959. De møttes en stund, før han jula 1960 fikk hilse på foreldrene i Kåsi i Jordalsbø i Bygland. Han ble godt likt av alle fra første stund.
Da Svein Inge Olsen ble født 7. april 1963 bodde Birgit og Gunnar i Kristian IVs gate 25, i en ombygd stall. Året etter til høyblokk i Suldalen der Terje Otto Olsen ble født 16. april 1965. De gikk på stevner i regi av indremisjonen. Birgit spilte gitar og sang. I 1968 kjøper de rekkehus i Kobberveien, der Birgit ble boende helt til 2018. Gunnar arbeidet da på KMV (Kristiansand Mekaniske Verksted) som sveiser. Der ble han til han gikk av med pensjon.
Han var stille og beskjeden, og godt likt av alle. Etter at Birgit skilte seg fra Gunnar i 1974 bosatte han seg etter hvert i lavblokka i Kjerrheia 6c. Herfra oppsøkte han naturen og besteg toppene rundt Kristiansand. Han ble også en «vandrer» på kristne møter, på Blå Kors, Shalam, Betania, Filadelfia og andre steder.
Naturglede
Foruten at han var en mann med sterk gudstro, hadde han hele tiden dette nære forholdet til naturen. I 1978 kjøpte han seg ei lita hytte uten strøm og vann på Espestøl inne i skogen fra Mosby der han stadig reiste og puslet med noe. Hytta skulle bli et fristed som ble ofte benyttet. Han hadde en liten båt på vannet like nedenfor. Han hadde båt i byen også, en liten trebåt med kahytt. Han dro ofte ut alene for å fiske sei eller torsk til middag.
Da han fikk sertifikatet mot slutten av 70-tallet kjøpte han seg en gammel Toyota Corolla som han kunne komme seg rundt med. Senere ble det Lada, på sett og vis symbolsk for Gunnars livsstil. Nøkternhet i alt han foretok seg. Nøktern var han også når han anskaffet seg hytte og båt. Det handlet nok mye om økonomi, men det spørs om han ville valgt annerledes under andre omstendigheter. Da Gunnar var i tenåra brant tyskerne alt på hjemstedet i Loppa, og gjenoppbyggingen tok til etter krigen. Trange kår gjorde nok sitt.
Hvor mye den kristne troa betydde er denne historien et eksempel på. Birgit fortalte mange år senere at han fikk tuberkulosen tilbake, og da var det lite de kunne gjøre da han fra før hadde «lungelapp». I all hast sendte han bud etter en såkalt bønneduk av den amerikanske tv-evangelisten William Branham (1909-1965). Gunnar ble frisk og var aldri syk etter dette før han begynte å "tuste" da han nærmet seg 70 år. Det viste seg at lammelsen han fikk i ansiktet under stevnet i Sarons dal var drypp som etter hvert ble til vaskulær demens.
 | Pappa var beskjeden, snill og omtenksom. Vi kan ikke si annet enn at vi var heldige som fikk ha han som far. Han gav oss en trygghet i barndommen. Gudstroen smittet over på oss, ikke minst fordi han var et godt forbilde. Når vi slet med et problem ba han til Gud over det, og som oftest løste problemet seg |  |
| – Barna | ||
.
Gunnar snakket sjelden om oppveksten i Finnmark, men sønnen som senere skrev slektsbok fant ut han var av finsk ætt. Bestefaren rømte fra dyp fattigdom i det lille stedet Yli-Ii nord i Finland til Alta. Anders Ollikainen byttet navn til Andreas Olsen da han ble norsk. Han giftet seg med Olufine etter noen år i Norge og bosatte seg på gården Stølen på Skavnakk i Loppa.
Dikt
Dette diktet er hentet fra dagboken Gunnar skrev i med ujevne mellomrom. Diktet forteller om lengsel og savn men også om trivsel og sinnsro.
- Minne fra Finnmark
Når om kveldene jeg sitter helt alene,
Langt her borte fra mitt eget fødested.
Da går tankene så ofte hjem til Finnmark,
Til mitt kjære barndomshjem der oppe i nord.
Der hvor midnattssolen skinner over havet
Og fyller hver en fjord og trange sund,
Der hvor båtene de tøffer gjennom kavet,
Det er livet for finnmarksfødte sønn.
Og jeg minnes fra de svundne krigens dager
Når vårt kjære barndomshjem i aske lå
Men de gamle kjente fjell og lier
Gav oss mot til å bygge opp på ny.
Når jeg tenker på de klare vinterdage
Når sneen lå så slett på Karl Johan,
Og et skiterreng som ikke finnes maken,
Det er slike ting en aldri glemme kan.
Nu jeg holder til et sted på Sørlandskysten
Der hvor gamle Nordsjøen strekker seg mot land
Hvor turistene om sommeren er på camping
Og har Norges fineste badestrand
Men likevel så tenker jeg på nord
Det er der jeg alltid hører til.
Kilder
- Svein Inge Olsen om sin far