Et grubleri om søk, menighet og litt fra Vegleiaren i november 1954
Et grubleri om søk, menighet og litt fra Vegleiaren i november 1954 var en del av «Kvarteret» i tirsdagssendingen i Valle Radio 3. desember 2019, og det Siri Johannessen fortalte var dette:
I kveld så er det altså jeg som er Asbjørn Kvalbein. Det ble igjen gjort i siste liten når jeg fikk noen ord og tanker som kom rekende ned etter Otra som jeg fikk hogget tak i. Jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell interesse for fotball, dels er jeg nok ganske lei av alt sportsfokus overalt. Så kanskje jeg skal være glad for at google har en merkelig forutinntatthet når jeg søker på «menigheten»? Det får meg til å tenke på historien om presten som var på skolebesøk for å se at kunnskapsnivået blant elevene var som det skulle. Han kom inn i en andreklasse, og ville se om de kunne noe om skogsdyrene. En av guttene het Anders, og presten ville vite om han kunne si hva som var lite og brunt, med buskete hale, og hoppet fra tre til tre. Anders tenkte seg godt og lenge om og svarte til slutt «det skulle nå vel være et ekorn, egentlig det, men siden det er presten som spør så er det vel heller Jesus?» Historien forteller ikke noe om hvordan presten tok den kommentaren, men det er for meg litt kjennetegnende hvordan google oppfører seg mot meg.
Det var sørgelig tynt med lenker til Starts supporterklubb eller artikler fra ulike politiske «menigheter» fra de første par sidene fra google. Derfor tenker jeg at den må ha gitt kristenstyr som resultat fordi det ofte er det jeg søker etter. Snakker om ensporet og innsnevret søkemaskin!
Men ok, på Wikipedia er en del av definisjonen på menighet, som selvfølgelig var et av de første treffene jeg fikk, slik:
- Menighet (av middelnedertysk menheit, fellesskap) er et lokalt geografisk distrikt innen en religion, med medlemmer som bor på et bestemt sted og kommer sammen i samme forsamlingshus. [...] I overført (ikke religiøs) betydning kan ordet også brukes om en gruppe personer med samme mening eller felles sak som de står for.
Her i Setesdal har vi nettopp feiret at huset til Valle menighet har stått i 175 år på Vaddarhaugen, og menighetsbladet har kommet ut i 80 år. Vegleiaren heter det, og far til Torleiv Austad er også bladets far. I november 1954 stod det mangt og mye i det, blant annet gode historier, et dikt av Eivind S. Berg og litt i anledningen av 110-års dagen signert T.N.. Eivind S. Berg skrev et dikt på to vers, og tittelen på det er Guds nådefrelse:
- Høyr, kjære ven, som strevar mødd:
- Av Adams ætt er ingen fødd,
- som synd kan overvinna.
- Du aldri laus deg riva kan,
- du bunden er med sterke band
- av synd og misgjerd tvinna.
- Men Gud av nåde himmelrein
- ein frelsar sende kvar og ein,
- som burt frå Gud har falle.
- For heimsens synd han måtte døly,
- hans blod det rann for mann og møy,
- «det er fullført!» — for alle.
De to gode historiene har også veldig klare poeng, og den ene handler om rekneskap:
- «Eg gjeng aldri til kyrkje,» sa kjøpmannen til presten. «Sundagen held eg på og gjer opp rekneskapen min.»
- «Du skal få sjå det,» svara presten, «at det vert det same du held på med på domedag au.»
Moralen er jo tydelig tilstede i historien. Den andre er ikke mindre moralsk i konklusjonen sin:
- Kyrkja der ute.
- Ein skipskaptein freista overtyda kongen på ei av Sandwichøyene om at kristne misjonærar som kom dit, berre var hyklarar, og at kristendomen i det heiele ikkje gav dei noko.
- «Kan du sjå at skuggen din fell på meg?» spurde kongen. Kapteinen svara ja, men skyna ikkje kva kongen meinte. Kongen heldt fram: «Ser du, før hadde dette kosta deg livet. For den som i heidendomen sine dagar våga seg til å skyggja for kongen, vart nedhogd. Men nå er me kristne —».
Det er vel kanskje ikke noe kåseri, sånn i vanlig stil, dette her. Og slutten blir heller ikke i vanlig stil, for det er stykket til T.N.. Jeg har ikke klart å finne ut hvem det er, men det vet kanskje dere. Han skrev – eller hun skrev, om 110-års jubileet.
- Den 1. desember er det 110 år sidan Valle kyrkje vart innvigd av biskop Jacob von der Lippe, 1. sundag i advent. Sjølv om dette ikkje er noko «rundt tal» i serleg meining, vil me likevel minnast dagen. Det er ikkje plassen her å koma med nokon historikk, i so måte kan me berre visa til festskriftet. Men vel vil me minna folket om alt det Herren har gjeve bygdi vår også gjennom det hus som nå stend på kyrkjetufti.
- Og det er ikkje lite! For
- «Her er Guds hus og himlens port,
- herfra det går en stige,
- av ord og sakramenter gjort,
- helt opp til himmerike.»
- Her var det far og mor la hand i hand og lova truskap for livet.
- Her vart du sjølv døypt og konfirmert, og kan henda også ektevigd.
- Her var det samling i sorg og sut. Her vart frelsa forkynt og Kristus måla krossfest for dine augo.
- Gjeve då Gud, kvar me mun bu
- Alltid når klokkone lokkar,
- Folket i samlyndt kristentru
- Glade i kyrkja seg flokkar!
- «Verdi vel ei, me de Meg ser.
- Alt som Eg seier, sjå det skjer.
- Fred vera med dykkar alle!»
- Slik held me høgtid for Herren.
- T.N.
- «Guds menighet er jordens største under» fra albumet Rikskirkesangfesten for barnekor i Molde 1975.