Grubleri om rikets tilstand

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk

Grubleri om rikets tilstand var en del av «Kvarteret» i tirsdagssendingen i Valle Radio 22. januar 2019. Denne gangen var det avisartikler om Tyrkia som hadde fått Siri til å tenke:

Midt i ingenmannsland mellom jul og nyttår, med hålke og et stadig mer altoppslukende, sort hull utenfor vinduet satt jeg med en overdåd av amerikansk masseprodusert misteltein-julelykke på fjernsynet. Med laptopen i fanget bekymret jeg meg over nyheter og «rikets tilstand» som mormor ville ha sagt. Dette grubleriet er nok mye mørkere og mer plaget av iskald trekk enn tidligere grublerier, og antagelig også merkelig mørkt i tiden som for mange kristne burde være en gledens tid.

Det var nyheter fra Tyrkia som fanget meg, det er et land som mange gjerne reiser til på ferie. Et land som er med i NATO og gjerne vil med i EU, et tradisjonsrikt land – men også et kontrastrikt land med indre spenninger. Flere ganger har store demonstrasjoner blitt avholdt, og opptøyer og opprør oppstått og blitt slått ned. Journalister, offentlige embetsmenn og andre hentet midt på natten og fengslet.

VG-artikkelen het «Tyrkias siste kristne: - Vi frykter forfølgelse», og innledningen forteller at noen av verdens eldste kirkesamfunn ligger her. De ser medlemstallene synke dramatisk, noe som gjør at de frykter for fremtiden. Synkende medlemstall i seg selv er kanskje ikke så spesielt, men årsakene her er ikke nødvendigvis de samme som i vestlige land. En mann som trolig tilhører den gresk-ortodokse kirken i Istanbul, Konstantin Mermer, han sa:[1]
– «Vi blir færre og færre, og det gjør oss svake. Vi blir mer diskriminert; på boligmarkedet, i arbeidslivet og sosialt. Det tyrkiske samfunnet blir mer islamsk, så vi er mer utsatt som kristne. Vi er en så liten andel av befolkningen at vi nesten er blitt glemt. Men vi har ikke glemt hvordan vi plutselig ble angrepet, så vi frykter ny forfølgelse».

Kjente toner fra historiebøkenes mørke.

I følge artikkelen har Tyrkia gått i en merkbart mer autoritær retning under Erdogan de siste fem årene. Minoritetstalsmann Lakis Vingas, som selv er gresk-tyrker, sa:
– «Reformene har stanset opp. Nylig fant vi ut at religiøse minoriteter kodes av den tyrkiske regjeringen. Grekere er én, armenere to, jøder tre, og så videre. Dette liker vi ikke, men vi vet ikke om våre høylytte klager er blitt hørt».

Slik kategorisering av minoriteter har jeg lest om før. I historiebøker. Når skal vi lære?

I oktober 2018 ble Andrew Brunson, en amerikaner som var pastor i en tyrkisk menighet, løslatt etter to år i fengsel. Han ble fengslet etter det mislykkede statskuppet i 2016, og i sammenheng med løslatelsen fortalte Morten Myksvoll, redaktør for nettstedet tyrkiskpolitikk.no litt om rettssakens forløp på nettstedet til NRK:[2] – «Rettssaken har ifølge tyrkiske myndigheter vært ordinær. Samtidig har bevisførselen vært veldig spesiell. De siste dagene har retten fått høre flere vitner knytte Brunson til ulike hendelser. Så viser det seg at flere av disse hendelsene skjedde mens Brunson satt i fengsel».
– «Mange av vitnemålene mot ham har vært falske, og det har vært anklager som ikke har gitt mening i utgangspunktet. Han ble blant annet beskyldt for å ha vært med og planlagt kuppet mot president Erdogan i 2016», sa Myksvoll.

Igjen et gufs fra fortiden.

Forfølgelsen som Mermer viser til kan være den som armenerne ble utsatt for i 1915-20. Om det var et folkemord eller ikke er fremdeles en glohet potet. For å finne informasjon gikk jeg til Store norske leksikons artikkel om dette:[3] Før massedrapene skal det ha vært mellom to og to og en halv millioner armenere bosatt i Det osmanske riket, Tyrkias forløper. Armenerne hadde sentrale posisjoner i det politiske, kulturelle og økonomiske livet.

Jeg føler en inderlig trang til å trekke pleddet enda tettere rundt meg mot iskulden fra historien, og leser videre:

Når det gjelder antall døde er de internasjonale historikerne uenige, generelt sett varierer det mellom en halv og halvannen million mennesker som mistet livet, noe som står i sterk kontrast til de offisielle tyrkiske tallene som skal angi at rundt 3-400 000 døde. Mange nok, uansett. Tiden var kaotisk og voldelig, alle i området ble rammet av sult, men armenerne døde ikke bare av det. Det var også militært organiserte massakrer, deportasjoner, etnisk vold mellom armenere og andre grupper. Jeg våger meg ikke til noe annet enn å fastslå at et høyt antall armenere døde på mange, kanskje noe uvanlige, vis i denne perioden.

Et sprang lenger frem, til 1955, da fant Septemvriana sted i Istanbul 6. og 7. september. Ikke et begrep som er kjent her i Norge. Det var en pogrom som rettet seg mot kristne og spesielt den greske minoriteten. IAGS, den internasjonale organisasjonen for forskere på folkemord, mener at den kan karakteriseres som en «forbrytelse mot menneskeheten» sammenlignbar i omfang med Krystallnatten som fant sted i Tyskland i 1938.[4]

Da lurer jeg på: Når skal vi lære?

  • Grex Vocalis: «Jeg var forfulgt» fra albumet Visst skal våren komme (1984). Tekst av Eivind Skeie, musikk av Sigvald Tveit.

Noter[rediger]

  1. Johnsen, Nilas: «Tyrkias siste kristne: - Vi frykter forfølgelse». Publisert på vg.no 28. desember 2018, sett 29. desember 2018.
  2. Bakken, Laila Ø. og Anne Jetlund Hansen: «Amerikaner løslatt i Tyrkia: – Ble knyttet til saker som skjedde mens han satt i fengsel». Publisert på nrk.no/urix 12. oktober 2018, sett 29. desember 2018.
  3. snl.no: Det armenske folkemordet
  4. Zaya, Alfred de: «The Istanbul Pogrom of 6–7 September 1955 in the Light of International Law». i Genocide Studies and Prevention: An international Journal. Vol. 2, 2007. Publisert 28. desember 2018, sett 29. desember 2018.
    It can be characterized as a "crime against humanity," comparable in scope to the November 1938 Kristallnacht in Germany, perpetrated by the Nazi authorities against Jewish civilians.