Sørlendingen Olaf Trygve Olsen, kraftutbygger i Australia
Sørlendingen Olaf Trygve Olsen, kraftutbygger i Australia er en artikkel vi har fått fra Torbjørn Greipsland for å legge ut på Setesdalswiki.
Sørlendingen Olaf Trygve Olsen med pionérinnsats i kraftutbygging:
Huskes i Australia – ukjent og glemt i hjemlandet
- Av Torbjørn Greipsland
«Olaf Trygve Olsen var nordmannen bak det største som har skjedd i nyere tid. Han var hjernen bak de storstilte utbyggingene i Snowy Mountains i siste halvdel av forrige århundre.»
Det er forfatter Øystein Molstad Andresen som kommer med denne karakteristikken av sørlendingen i boken ”Veiviserne i Snowy Mountains” (Licentia forlag 2010).
Andre deler forfatterens oppfatning av hans innsats i Australia særlig på 1950-tallet, der omkring 400 nordmenn var med på å gjøre vann til kraft.
Olaf Trygve Olsen ble født 5. september 1890. Foreldrene, styrmann Peter Andreas Bernhard Olsen og hans kone Anne Johanne Thomasdatter, bodde på den lille gården Vennemyra i Søgne nær grensa til Oddernes. Men de flyttet, først til Oddernes, så til Kristiansand, der folketellingen i 1900 viser at de bodde i Skippergata. Faren var nå blitt skipsfører.
God utdannelse
Sønnen skulle få en god utdannelse. Først på Kristiansand katedralskole, så på Bergen Tekniske skole, der han avla eksamen i 1911 og fikk karakteren Særdeles tilfredsstillende. Samme år ble han medlem av Den Norske Sivilingeniørforening. Senere ble det studier ved en teknisk høyskole i Hannover.
Olsen fikk arbeid i ingeniørfirmaet Harald M. Irgens, senere ansatt i Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK).
Olaf Trygve Olsen ble i 1917 gift med Marie Schoug fra Stavanger. De fikk året etter gutten Lasse. Men den økonomiske krisen i 1920-årene satte stopper for flere kraftutbyggingsprosjekter, også de BKK stod for. Det skulle spares. I 1921 la ingeniørtrioen Olaf Trygve Olsen, Einar Greve og Reidar Østensvik fram et overslag over et oppdrag som ville bli 3,25 millioner kroner billigere enn det man hadde kalkulert med noen måneder tidligere. Det var mye penger spart. De tre søkte lønnsforhøyelse. Det fikk de ikke, men lønnsreduksjon.
Til Australia
Dette og andre forhold, blant annet mye kritikk av sivilingeniører, førte til at Olsen bestemte seg. Han ville bort fra Norge og reiste sammen med familien til Australia. De kom dit i 1925. Hans utdannelse og erfaring gav han jobb for State Electric Commission i Melbourne. Dermed var løpet lagt for en mangeårig pionerinnsats.
I delstaten Victoria hadde han blitt kjent med at to tidligere ingeniører, en svenske og en skotte, ved en kraftstasjon, hadde funnet ut at vannet kunne brukes til mer enn å drive turbiner. Dette ville Olsen jobbe videre med. Vannet skulle fordeles over lange strekninger så det kom mange til gode. Og det samme skulle gjøres i stor stil oppe i Snowy Mountains. Nordmannen fikk en sentral rolle i bygging av dammer og kraftverk.
Bygg tunneler!
Hans kongstanke var at vannet ikke bare skulle ledes i åpne kanaler, men gjennom tunneler.
-Det blir billigere å bygge tunneler. Og det vil hindre isgang om vinteren, sa han.
Og tanken hans fikk full tilslutning. Han ble leder av ingeniørstaben og fikk tittelen sjefsingeniør, noe som også innebar ansvar for et omfattende forskningsarbeid med bygging av en forskningsstasjon på Bogong High Plains for å utføre nøyaktige målinger.
Han fikk bygd en hytte til seg selv. Men også kona Marie ville bli med ham langt inne i fjellheimen, over 60 km fra andre fastboende. Der holdt hun åpent hus for ingeniører og andre som kom dit. Sønnen Lasse fikk undervisning per korrespondanse. Marie lengtet mye, men skiturer om vinteren og fototurer om sommeren satte familien på tre stor pris på.
I årene som kom, ledet Olsen utbyggingen av en rekke store prosjekter. Bygging av tunneler og vannreservoar gjorde han viden kjent. For hans løsninger svarte mer enn til forventningene. Mannen som var 188 cm høy og veide omkring 115 kg, ble kjent som ”Tiny” (engelsk for liten) og ”Tiny of the Snowy”. Eller som Trigger, for Trygve var for vanskelig å uttale.
Regnfattig
Australia er et regnfattig kontinent. I årene 1881 til 1884 falt det nesten ikke en dråpe vann i områdene vest for fjellkjeden The Great Dividing Range. The Snowy Mountains er de høyestliggende fjellene i denne kjeden og stopper eller bremser de regntunge skyene som kommer inn fra den store australbukta i vest. Menneskene sultet, og fire millioner sauer døde av sult og tørst disse tre årene.
Noe måtte gjøres. Men politikerne var i flere tiår handlingslammet når det gjaldt å temme naturkreftene og utbytte dem.
Men endelig skjedde noe. Landets myndigheter så hvor viktig videre kraftutbygging var for landet. Det ble et samarbeid mellom delstatene og sentrale myndigheter. Noe stort var på gang, prosjektet Snowy Mountains Scheme ble etablert i 1949.
I kulissene smilte Olaf Trygve Olsen. Når alt kom til alt var det han og arbeidet til hans team som hadde ført til at dette nå ble et nasjonalt prosjekt. Selskapet ”Snowy Mountains Hydro-electric Authority” ble dannet, skriver Øystein Molstad Andresen i boken.
New zealenderen William Hudson ble direktør, Olaf Trygve Olsen fikk den viktige stillingen som sjefsingeniør. Med seg hadde han arbeidere fra mer enn 30 nasjoner, av disse var over 400 nordmenn, de fleste ansatt i ingeniørfirmaet F. Selmer. For det var dette firmaet som fikk det første store oppdraget med å bygge den første dammen, første kraftstasjonen og den første tunnelen i Snowy Mountains i årene 1951 til 1955. Kontrakten var på over 100 millioner kroner, en stor sum den gang. Og med den utbyggingen ble vann til lys for millioner foruten å gi liv til enorme beitemarker.
- Det norske firmaet danner faktisk skole for de som kom etter, særlig når det gjaldt tunnelbygging. Men også på området som hadde med lønnssystem og arbeidernes velferd å gjøre, skriver Lars A. Wensell, Norges ambassadør i Australia 2005-2009, i boken.
Fra typograf til bulldoserkjører
Arbeidet i fjellheimen var ingen dans på roser, men svette og tårer. Disse nordmennene mistet livet i årene 1952 til 1965: Magnus Henriksen, Peder Bjørn Henriksen, Johan Berg, Rolf Ulseth, Ludvig Johansen, Graham Dahlberg, Willy Selje og Olaf Grødum. Olaf Grødum var fra Kristiansand. Han hadde vært typograf i Fædrelandsvennen. I Australia ble han ”bulldoserkjører av første klasse”. Han var meget godt likt, ikke minst av den irske visesangeren Ullick O’Boyle. Han skrev sangen ”Songs of the Snowy Mountains” med særskilt omtale av Olaf Grødum :”He came from the land of Norway; he was one of the Viking team …(Han kom fra landet Norge, han var en av vikingteamet”.
Molstad Andresen skriver at sørlendingen hadde et vinnende vesen. Han var en av de få som ikke brukte alkohol. Derfor fikk han sjåførjobben når noen skulle på langtur. Han satt bak rattet og sang like lystig etter en flaske brus som andre etter en gallon øl.
En dag var han borte. Han hadde reist til Norge for så å komme tilbake med unge Johanna fra Nordfjord. Han hadde truffet henne i Kristiansand og giftet seg med henne to år senere. Etter at F. Selmer var ferdig med sitt prosjekt og amerikanske firmaer overtok, fikk Olaf Grødum ansettelse hos ett av disse. Men en dag like før jul i 1965 gikk det galt.
Drangedølen Reidar Herfoss forteller at Grødum skulle flytte på en stor stein som lutet faretruende over anleggsveien. Olaf skulle bare skyve den utover, men den satt fast. Helt uventet skled bulldoseren ut på kanten av henget og begynte å tippe over. Det så ut som Olaf skulle greie å dreie den så den ville få feste og finne igjen balansen, men nei. Bulldoseren tippet, og Grødum ble alvorlig skadd. Det var håp om at han skulle overleve, men de indre skadene var for store. Han døde 21. desember 1965. Tilbake satt Johanna med to små barn. Hun bor i dag i Brisbane med barn og barnebarn i nærheten.
Ullick O’Boyle skrev en ny sang, viet bulldoserkjører Olaf Grødum. Den kom sammen med andre Snowy-sanger på markedet i Australia på 1960-tallet.
En adlet, en glemt
Etter at F. Selmer var ferdig med sitt oppdrag, overtok store amerikanske firmaer utbyggingen videre. Familien Olsen reiste til Norge i 1955. Han hadde lovt Marie at når han ble pensjonert, skulle de returnere til gamlelandet. Øystein Molstad Olsen mener det var med vemod og kanskje også sorg i hjertet han forlot fjellene i Australia.
”En ble adlet, en ble glemt” har Andresen satt som overskrift på et kapittel i boken. Utbyggingsdirektør William Hudson ble adlet, ikke Olsen som sju år etter han kom til Australia var blitt australsk statsborger og dermed borger i Det brittiske samveldet.
”Politikerne glemte selve hjernen bak eventyret”. Olsens nære medarbeider Howard Dann tok det veldig tungt. Og Sir William Hudson følte nok selv på at Olsen skulle ha fått mer av æren. Han skrev i et brev til ham etter at Olaf Trygve var kommet til Norge: ”Jeg vil nok en gang takke deg for de verdifulle tjenestene du har ytet utbyggingsmyndighetene og Snowy-prosjektet i det hele. Ved enhver anledning som byr seg, gjør jeg oppmerksom på det faktum at du trolig spilte en større rolle enn noen annen i å finne løsningen på hvordan vannressursene i dette området kunne nyttiggjøres på beste måte, til gagn for dette landet.”
Men kanskje tok ”Tiny” det hele med et smil. Han visste hva han hadde utrettet. Og firmaet han hadde vært ansatt i, ville fortsatt bruke han som konsulent, noe Olsen var glad for. Men helseproblemer, særlig et dårlig kne etter et fall på skipet under hjemreisen, satte en stopper for en større aktivitet.
Ekteparet Olsen bosatte seg først i på Gvarv, så i Kjose ved Larvik for til sist å etablere seg i konas hjemby Stavanger. Der døde Olaf Trygve Olsen 5. desember 1966, 76 år gammel.
Men minnet om ham lever i Australia, omtalt som han er både i bøker og blader. Og han fikk en fjelltopp oppkalt etter seg, ”Olsens Lookout”. Venner av ham reiste en minnetavle oppe i utbyggingsområdet med informasjon om sørlendingen som betydde så mye for det moderne Australia.