Søren Jaabæks bøker om blodige hendelser

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk
Kongers og keiseres levevis A.jpg
Kongers og keiseres levevis B.jpg
Karl den store
Harald Hårfagre til høgre får Norge av Halfdan Svarte. Illustrasjon fra Flateyarbok
Timur Link

Søren Jaabæks blodige bøker er en artikkel av Torbjørn Greipsland. Den stod på trykk i Lindesnes Avis 5. mai 2019. Teksten publiseres på Setesdalswiki etter avtale med forfatteren.

Teksten[rediger]

I to bøker skrev Søren Jaabæk om hvor grusomme konger og keisere var for å begrunne sitt ja til republikk.

Søren Jaabæk hadde lest mye og var vel orientert om europeisk og amerikansk historie. Blant annet skrev han «Englands Historie for det norske folk», seks bind 1870-79, først trykt i avisen hans Folketidende. Dessuten «Varme Piller til Brug imot de kolde rivninger som Novemberforeningen fremavler», 1880. Videre utgav han i oversettelse en bok av F.R. de Lamennais kalt «En Troendes Ord», 1881.

I 1882-86 kom to bøker i lite format, «Kongers og Kejseres Levevis». Det ene bindet handler om oldtiden, det andre om tiden fra keiser Konstantin og fremover, av S. Jaabæk, Bonde.

«Den højeste Magt i Staten» ble utgitt i Mandal i 1883, og samme år kom «Sang og Hvile».

I de to bøkene om konger og keiseres levevis på 140 og 200 sider er det kraftig kost. Ikke minst tar han fram alt det gale som konger og keisere og paver og biskoper har gjort. Tror mange av oss som lever i dag, så vel som Jaabæks samtidige, ikke var kjent med mye av det han omtaler

I bok nr 2 begynner han med keiser Konstantin, som ble en kristen og lot seg døpe like før han døde i 325. Med han ble de forferdelige kristendomsforfølgelsene slutt og kirken fikk en særstilling, ikke minst da den katolske kirke ble statskirke under Theodosius omkring 380. Samtidig skjedde det at prestene fikk en rekke privilegier og ble sett på som «en utvalgt stand», slapp skatt, osv. – Konstantins hender var overskylt med blod, men han ble sett på som «hellig» og keiser av Guds nåde, skriver Jaabæk.

Dette samrøret mellom statsmakt og kirke var Jaabæk sterkt imot. Derfor henviser han til USA, der det er skille mellom staten og religionen.

Selv de «beste» var onde[rediger]

Han mener at selv at mange av de keisere og konger som er utropt som beste, var onde. Derfor reagerte folk. Jaabæk har en liste der skjebnen til keiserne fra år 350 til 1203 er oppgitt: 10 ble snikmyrdet, 9 ble støtt ned fra tronen eller avsatt, 5 ble forgiftet, 5 fikk stukket øynene ut, 4 ble drept på forskjellig vis, 4 ble lemlestet, 2 nedhogd og én levende begravd.

Han omtaler flere av de franske kongene. Karl den store, født 742, konge i Frankrike i 768, romersk keiser i år 800, døde i 814.

– Noe av det verste man kan si om han er hans forferdelige kriger i Sachsen, angivelig for å omvende sakserne til «den ene saliggjørende tro», den katolske Gudsdyrkelse naturligvis, skriver Jaabæk, og nevner at de fikk valget mellom å bli drept eller bli døpt.

En gang ble 4500 saksiske krigere drept. All motstand ble slått ned der frankerne herjet, og omkring 30 000 mennesker mistet livet. 10 000 familier ble bortført for å bosette seg i Frankrike. Da Karl ble kronet i år 800 ropte folk: «Leve Karl den store, fromme og fredselskende romerkeiser, kronet etter Guds vilje!» Men som Jaabæk skriver, keiseren var beheftet med griskhet etter land, røveri, mord, brann og blod i strømmer.

Blodige slag[rediger]

Vår egen Harald Hårfagre slipper ikke unna. Da samlingen av landet ikke kunne skje med lempe og det gode, måtte det skje med erobring. Snart overfaller han sine fiender og brenner dem inne, snart tvinger han befolkningen ved fryktelige herjinger til å hylle han som konge, snart møter han fylkeskongene i åpne slag. De norske fjorder er skueplass for blodige slag.

Tyrkisk krigsherre[rediger]

Noe av det verste Jaabæk lar sine lesere få innblikk i, er historien om den tyrkiske muslimen og krigsherre Timur Link (Tamerlan). Han var født i 1336 og døde i 1405. Han kalte seg «Østens og Vesten herre, den stedse oppreiste, alltid kampberedte». Bare hans politikk er den rette. Jeg vil anta virksomhet til denne erobreren var ukjent for mange på Jaabæks tid og fortsatt er det.

Persia fikk føle hans makt. I byen Urmus tvang han til seg 600.000 gullstykker. For å straffe byen Sebsevar, som gjorde opprør, ble 2000 innbyggere lagt levende i lag på lag. Sammen med stein og kalk var de bygningsmateriale for å reise et tårn (Kilde Weber: Weltgeschicte, VIII, side 643).

Hvert land som gjorde motstand ble ødelagt. I Ispakan (Isfahan) i Persia ble alle innbyggerne unntatt prestene drept. Hæren ble pålagt å skaffe 90.000 panneskaller fra mennesker (kilde P.A. Munch) .

100.000 drept[rediger]

I Georgia beholdt fyrsten sitt rike ved å frasi seg sin kristne tro. I år 1398 inntok Timur Link byen Dehli i India og røvet masse kostbare skatter. Han tok til fange så mange treller at hver av hans soldater fikk minst 20, noen 150. Men da dette ble besværlig for hæren, beordret han – med trussel om dødsstraff – at hver skulle myrde sine treller. I løpet av én time ble 100.000 uskyldige ofre drept. Byen Sivas i Lille-Asia ble inntatt, muhammedanerne (muslimene) unnslapp, men de kristne ble drept, deriblant 4000 riddere. Han lot binde hodet mellom føttene og kastet dem deretter ti og ti ned i store graver der de døde.

Damaskus ble brent, og han røvet med seg 100.000 gullstykker. Han inntok byen Smyrna og lot bygge en pyramide av panneskaller og stein. Også Bagdad ble tatt, 90.0000 hoder ble brukt i et tårn som et seiersmerke.

Timur prøvde også å innta Kina. Men da sa Livets herre «det er nok», ifølge Jaabæk.

Sant?[rediger]

Er det sant det Jaabæk her skriver om den muslimske krigsherren Timur Link med P.A. Munch og Websters verdenshistorie som kilder?

På Wikipedia finner vi blant annet dette: Den franske historikeren René Grousset har skrevet at Timur Lenk kombinerte tyrkisk-mongolsk erobringslyst med islamsk fanatisme. Store og blomstrende byer som Isfahan, Delhi, Bagdad og Damaskus ble ødelagt. Timur Lenk er en av historiens største erobrere.

Store Norske Leksikon har på nettet en kort versjon som ikke overraskende ikke sier noe om drap og halshogging av fanger som den muslimske hærføreren utførte. Men det står han underkuet de fleste vest- og sentralasiatiske land mellom Mongolia og Middelhavet. Så blir hans kulturelle storverk fremhevet «Timur Lenk blir i historia gjerne omtalt som ein brutal tyrann, men både han og etterkommarane hans, timuridane, utførte kulturelle storverk og fremja handel og vitskap».

Nettutgaven til leksikonet Ecyclopedia Britannica skriver at armeen til sultanen av Dehli ble lett ødelagt i desember 1394. Før slaget om Delhi lot Timur henrette mer enn 50.000 fanger. Og nesten alle byens innbyggere ble drept eller tatt til fange og deportert.

Begravd i live[rediger]

Tidsskriftet History Today avslutter en artikkel slik: Timur, en av historiens mest brutale nedslaktere.

Biografen Justin Marozzi skriver at millioner av mennesker ble slaktet ned, begravd i live, sementert inn i vegger, massakrert på slagmarken, delt i to ved hoftene, trampet i hjel av hester, fikk hodet kappet av eller ble hengt. Tusenvis av kvinner ble tatt med som slaver. I Bagdad ble hodet kappet av på 90.000 innbyggere. I Silvas i Tyrkia lovte han det ikke skulle bli blodutgytelse hvis byen overga seg. Dermed begravde han 3000 fanger levende, det vil si ingen blodsutgytelse. Han var muslim og rettferdiggjorde sine kamper mot kristne og hinduer ved at han skulle spre det sanne tro. At han erobret muslimer begrunnet han med at de var dårlige muslimer.

Pålitelig[rediger]

Jeg har tatt med så mye og må vel da kunne konkludere med at det Jaabæk skriver om grusomme hendelser ut fra de historiebøker han hadde, er til å stole på selv om det er nyanser i det som skrives.

Men hva leserne tenkte om det Jaabæk serverte, skulle ha vært interessant å vite. Mange andre keisere og konger får omtale for sine gjerninger, ikke minst franske. Men også det spanske kongeparet Filip og Isabelle, som i 1492 satte i gang jødeforfølgelsene. Senere kom inkvisisjonen, og de som ikke hadde den rette katolske troen, ble drept om de ikke omvendte seg.

Hvorfor?[rediger]

Hvorfor skriver Jaabæk så grundig om disse forholdene? Ganske sannsynlig er hovedgrunnen: Han var sterkt imot at keisere og konger skulle styre eneveldig. Han ønsket republikk, slik Frankrike fikk. Og han var sterkt imot samrøre mellom statsmakt og kirke, det vil si såkalt statskirke som Norge hadde den gang og frem til våre dager.

Jaabæk gjengir en rekke sitater for å styrke sin sak, blant annet dette av Martin Luther om fyrster: «De er vanligvis de første narrer eller de verste skurker på jord.» Han siterer også fra Bibelen, der det hos profeten Hosea 8, 4 står ord fra Gud: «De valgte seg konger som ikke er fra meg, valgte seg høvdinger jeg ikke kjennes ved.» Og Hosea 13, 11 «Jeg gav dem en konge i min vrede». Gud hadde ønsket at Israel-folket ikke skulle ha noen konge, men de ville ha det slik nabofolkene hadde. Han siterer også Jesus som kalte Herodes den store for en rev.

Stigende opplysning[rediger]

Med bakgrunn i republikkens innførelse i Frankrike skriver Jaabæk: «En stigende opplysning i forening med opphevelse av statskirkene vil gjøre republikkene alminnelige.»

Til slutt i boken siterer han en republikaner ved navn Christian Johnsen: «Det er først når folkene får sin fulle frihet at de stående armeer kan ventes avskaffet og krig blir vanskelig og en skjensel for enhver som begynner på den. Og har enn republikken sine skyggesider, så er disse dog lite å regne mot den elendighet som monarkiets kriger fører over menneskene, og mot den trussel de stående hærer er for friheten». Søren Jaabæk avslutter så boken slik: «Således talte Johnsen i det Herrens år 1879; det er sann tale».

Ingen skal kunne si at ikke Jaabæk sterkt og omfattende begrunnet sitt syn i disse bøkene. Han så styresett bli forandret fra kongedømme til republikk, men ikke i sitt eget land. Og kanskje hadde han ikke vært like ivrig for republikk om han hadde opplevd 1905 og de kommende norske kongene.

Derimot ble hans ønske om å skille stat og kirke oppfylt i Norge, men han opplevde ikke det selv. Det skjedde først nærmere 150 år etter han skrev om temaet.