Erik Hansen Tou

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk
Erik Hansen Tou.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhyllen
Karoline Elisabeth Knudsen.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhyllen
Den Forenede Kirkes Presteskole, Augsburg seminars hovedbygning.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhyllen

Erik Hansen Tou var en norsk-amerikansk misjonær som ble født i Tau ved Stavanger 11. oktober 1857 og døde i Napoleon, Nord-Dakota 14. november 1917. Han var den eldste sønnen til Hans Andersen Tou og Helga Serine Eriksdatter. Tou utvandret til USA i 1881 der han avla kandidatseksamen i teologi ved Augsburg seminar i 1889, og ble ordinert 12. mai samme år.

Rundt en måned før ordinasjonen, 16. april 1889, ble han viet til Elisabeth Karoline Knudsen i Webster Co., Iowa. Hun ble født 31. januar 1867 på Kjelstad i Indre Holmedal, Sunnfjord, og samme år utvandret familien hennes til USA og Illinois. Senere flyttet de til Fulton Township i Webster Co. der bryllupet stod. Ikke lenge etter at han var ordinert ble Tous utsendt til Madagaskar. Det var Den norsk-danske konferens, som også stod bak Augsburg seminar (Den Forenede Kirkes Presteskole), som stod bak kallet, og de var det andre paret som ble utsendt slik.

Johnson forteller i boken Minnesota at Johan Peter Hogstad og Tou ble sendt til syd-Madagaskar, for å arbeide for Det norske misjonsselskap, mens den norsk-danske konferens skulle stå for kostnader til lønn osv. Bortsett fra dette var de på like fot med NMS' andre misjonærer. Men etter forhandlinger med NMS i 1892 ble arbeidet i den sydligste delen av Madagaskar overdratt til de norske lutheranerne i USA. Både Tou og Hogstad valgte da å fortsette arbeidet der de var, mens alt ansvar ble lagt på Den forenede kirke. I 1893 førte brytninger innen denne kirken til at de to gikk inn i Den lutherske frikirkes hedningemission, og det ble avtalt at de skulle arbeide på Madagaskars vestkyst.

Madagaskar[rediger]

Ekteparet ble sendt til Tulear på vestkysten for å arbeide sammen med Lars Jakobsen Røstvig (1846–1936), men på grunn av krigen mellom Hova- og Sakalavafolkene måtte de flykte til Sando Nosive etter bare to måneder. Der ble de i en måned før de flyttet videre til St. Augustin, og arbeidet sammen med Michael Andreassen (1858–1892) der det første året. På denne tiden fikk de sitt første barn, og Elisabeth ble syk i noe som ble antatt å være malaria men som trolig var barselfeber. Tou måtte etterlate konen hos Andreassen for å reise ut til de vestlige Tanosiene ved øvre Ouilahny og det skulle ta tre måneder før han kom tilbake til St. Augustin, akkurat i tide til å se sitt barn dø og delta i begravelsen. Etter dette reiste paret tilbake til kong Radodos rike, og gjorde som han hadde bedt Borchgrevink om allerede i 1874, og senere gjentatt i samtaler med Røstvig. Reisen fra St. Augustin opp Ouilahny-elven tok åtte kokende varme dager, og kalde fuktige netter. Underveis ble de overfalt av røvere som holdt dem tilbake og truet dem med at de skulle bli drept. De fant ro i stille bønn og forsonte seg med det de forventet skulle skje. Dette forvirret røverne, de mente at disse folkene måtte ha overnaturlige krefter som aksepterte sitt lodd med en slik fred. Hytten de bodde i de første fem månedene var bygget etter lokale skikker, inntil en orkan jevnet den med jorden, så det er ikke rart at et festskrift til NMS beskriver deres opphold den første tiden slik:

«Store Savn og Trængsler har Tous udholdt, inden de fik et nogenlunde beboeligt Hus opført. Kongen har heller ikke været så snil som paaregnet, saa der har været meget tungt at gjennemgaa for vore Venner.»[1]

Tou bygget opp og styrte hovedstasjonen Augsburg i Manasoa, kong Besanatrikas by. Han gjorde det i to perioder, fra 1890 til 1897 og 1900 til 1903. Han hadde tilsyn med stasjonen i Besitoris residens, Kiliarivo, og arbeidet var i god gjenge, selv om Tous stilling som innlandsmisjonær var isolert sammenlignet med kystmisjonærenes og han hadde vondt for å reise til Tulear eller Morondava der misjonærene pleide møtes.

Blant oppgavene var det å ta seg av barn som hadde blitt satt ut for å dø, eller dømt til å bli begravet levende. Stammen gjorde dette med alle barn som ble født på «ulykkesdager» (i Norge kunne dette ha vært fredag 13.), og om noen prøvde å redde dem ville forbannelsen drepe dem. I 1892 tok Tous til seg to av disse gassiske barna, Marie og Walter Scot, og til de lokales overraskelse overlevde «de hvite» dette. Der Erik Tou arbeidet som lærer og forkynner, arbeidet Elisabeth med foreldreløse barn. Sitatet forteller at det var tunge tider, og at kongen ikke hadde vært så vennligsinnet som de hadde trodd, noe som blant annet viste seg i at han nektet sine undersåtter å selge melk til misjonærene. I tillegg var det nesten umulig å få hjelp til vask, matlaging og rengjøring siden misjonærene ikke ville kjøpe slaver.

Erik Tou måtte av og til reise ut til kysten, og da var det en vokter på stasjonen, i tillegg til Gud fader. En av disse gangene kom røvere til Augsburg og vaktmannen fortalte Elisabeth Tou hva for folk dette var. Hun hentet da en flaske lut hun viste en av dem: «Her er oljen min mann ga meg til å forsvare meg med. Om ikke dere reiser nå kommer du til å bli blind».[2] Røverne flyktet og kom ikke tilbake. Hennes mot og ro overrasket mange, og om de spurte henne om hvordan det hadde seg svarte hun: «Nei, jeg leser en av de mange vakre salmene i Bibelen, legger meg i Guds hender og sover trygt».[3] Hun ble respektert og elsket av gasserne, og ikke bare av de omvendte, for at hun behersket anatosis flytende. Det var en inngang til å kunne kommunisere med kvinnene om troen og håpet hun bar i seg.

Etter friperioden i Norge og USA i 1897 til 1900, varte det ikke lenge før hun døde i Manasoa. Elisabeth var da litt over 34 år gammel, og døden kom 18. februar 1901 helt plutselig etter en hard, kort kamp. Sammen hadde de tre barn, trolig to adopterte og ett «eget», men bare ett levde etter Elisabeths død. To år senere, i 1903, giftet Tou seg med diakonissen Alida Olsen og de vendte tilbake til USA.

USA[rediger]

Før han i 1903 flyttet hjem til USA for godt, hadde han allerede hatt en friperiode fra 1897 til 1900. Tou og Karoline Elisabeth reiste trolig til USA via Norge, for 29. mars 1898 er Pastor E.H. Tou og kone innført som reisende til New York via Gøteborg i Kristianias emigrasjonsprotokoll. I adresseboken for Minneapolis i årene 1898-1900 er de bosatt på tre ulike steder: 525 19th Avenue South, 2121 South 7th og 2601 South 9th, og Eriks titler varierer mellom Rev., missionary og evangelist. Dette var Karoline Elisabeths siste gjensyn med Europa og USA.

16. april 1910 bodde preacher Erik H. Tou i skoledistriktet Foster i Logan Co. Nord-Dakota, sammen med Alida og døtrene Anna H.S. på 11 år og åtte måneder gamle Marie. Alida er i følge denne tellingen født i Minnesota, og svensk av opprinnelse. Anna skal også være født i Minnesota, og må da være datter av Karoline Elisabeth. Tou skal ikke ha blitt amerikansk statsborger. 8. mai to år senere ble Erik Alf født i Napoleon i Logan Co..

I USA virket Erik Hansen Tou som prest i Sør-Dakota fra 1904 til 1909, så flyttet han rundt 40 mil nordover til Nord-Dakota. Der tok han seg også av flere menigheter, og lønnen varierte fra 25 til 200 dollar i 1914. I mange av menighetene etterfulgte han B.P. Farness som prest. Tou døde i sitt hjem i Napoleon, Logan County i Nord-Dakota 14. november 1917 etter lengre tids sykdom. Han etterlot seg Alida og tre barn.[4]

Begravelsen ble forrettet i hjemmet, tirsdag 20. november kl. 11, og i Zion kirke sør for Kintyre kl. 14. S.S. Odland fra Medina i N.D. forrettet, bistått av Rev. Oscar Olson (Pollock, S.D.), Rev. A.L. Stowell (Braddock, N.D.) og Rev. John Skonnord (Staples, Minnesota). Rundt 300 deltok.[5] Erik Hansen Tou er begravet på Tell Cemetery i Emmons County.

Menigheter han betjente[rediger]

Sør-Dakota
  • Brule Co.:
    • Pukwana: Trefoldigheds norsk evangelisk lutherske menighet, del av den Forenede kirke 1894–1909, men fremdeles i drift i 1914,
    • Kimball: Bethlehem norsk lutherske menighet innen Frikirken, opprettet 1906 med 30 medlemmer,
    • Bijou Hills norsk lutherske menighet innen Frikirken, opprettet 1909, 24 medlemmer i 1915,
  • Hand Co.:
    • Bailey norsk lutherske menighet innen Frikirken fra 1904,
  • Hyde Co.:
    • Peno: Elm Creek norsk evangelisk lutherske menighet innen frikirken fra 1904-10, oppløst grunnet utflytting,
  • Buffalo Co.:
    • Duncan: Elm Creek menighet innen frikirken fra 1904,
    • Richards prækeplads innen frikirken 1904–1909,
    • Gann Valley prækeplads innen frikirken 1904–1909.
Nord-Dakota
  • Kidder Co.:
    • Braddock: Den norsk evangelisk lutherske menigheten Bethel, 47 medlemmer i 1904,
    • Dawson: Dawson menighet, opprettet i 1910, 20 medlemmer i 1914,
  • Emmons Co.:
    • Kintyre: Den evangelisk lutherske Zion menighet, med 60 medlemmer i 1914,
    • Klep norsk evangelisk lutherske menighet, opprettet med 50 medlemmer i 1916,
    • Hazelton, menighet opprettet med ca 40 medlemmer i 1909,
    • Kintyre prækeplads, ikke tilsluttet noe samfunn, fra 1909,
    • Temvik: Larvik skandinavisk lutherske menighet, opprettet med 55 medlemmer i 1910,
  • Logan Co.:
    • Napoleon: Emanuels menighet innen Frikirken, som telte 40 medlemmer i 1914,
    • Napoleon: Salem menighet med 46 medlemmer i 1914,
    • Lehr: Lehr menighet innen Frikirken, opprettet 1909, 20 medlemmer i 1915.

Publikasjoner[rediger]

  • Tou, Erik H.: Den lutherske frikirkes hedningemission paa Madagaskar. Et foredrag. Minneapolis, Minnesota [1898]. 38 s. Illustr. - Ny og forøg. udg. 1899. 62 s. Illustr.

Referanser[rediger]

  1. Jørgensen, S.E.: 1892. S. 196.
  2. The Georg Sverdrup Society: 2008.
  3. The Georg Sverdrup Society: 2008.
  4. The Fargo forum and daily republican: 1917
  5. Emmons County record: 1917

Kilder[rediger]