I fjellheimen: Skilnad mellom versjonar
s →I fjellheimen: formatering |
s →I fjellheimen: nytt orsøk formatering |
||
| Line 2: | Line 2: | ||
== I fjellheimen == | == I fjellheimen == | ||
Ei furu står i skrinne jord. | Ei furu står i skrinne jord. | ||
Vridd men viljesterk og trassig. | Vridd men viljesterk og trassig. | ||
| Line 18: | Line 17: | ||
Forbi har storelgen gått | Forbi har storelgen gått | ||
med | med ett mildt og kjærlig blikk | ||
på søk etter sin make. | på søk etter sin make. | ||
Og ravnen har flydd lystig forbi | Og ravnen har flydd lystig forbi | ||
| Line 28: | Line 27: | ||
Furua har opplevd både storm | Furua har opplevd både storm | ||
og mangt | og mangt ett kaldt vindkast | ||
men også sett hvordan | men også sett hvordan | ||
hvitveisen har lyst opp. | hvitveisen har lyst opp. | ||
Versjonen frå 24. november 2022 kl. 07:11
I fjellheimen er eit dikt av Frank Egil Reise. Han bur på Reise i Bygland. Han er veldig glad i Setesdal, og spesielt austheia i Bygland. Diktet er det første Frank har skrive, og er uprenta.
I fjellheimen
Ei furu står i skrinne jord. Vridd men viljesterk og trassig. Sol og storm har formet den. Den har stått der i sin ensomhet i mangfoldige år men furua har alltid visst at det finnes lys bakom natten.
Den har hørt på suset i myrulla mens de vinket i vinden og bekken har klukket sin armod sang og en gang ulte ulven slik at selv furua fikk seg en støkk.
Forbi har storelgen gått med ett mildt og kjærlig blikk på søk etter sin make. Og ravnen har flydd lystig forbi for det hadde vært jegere på disse kanter. På skogstjernet like ved har storlommen hatt sitt reir og i natteskyggen har kattugla ropt sitt varsku «kle-vitt».
Furua har opplevd både storm og mangt ett kaldt vindkast men også sett hvordan hvitveisen har lyst opp. Den har sett mang en eldrød kveldssol sige ned over fjellkanten mens orrfugl har sittet så sart på dens gamle greiner.
I sin tid har den sett bøling til seters gå med budeia og den har kjent eimen av bålkos og brente pølser. Kanskje furua har tenkt at hver en liten ting har vært verdifull. Dens største skrekk var øksa men den står jo enda. Den vet dens dag vil komme men den har spredd sine frø og slik vil livets gang gå videre.
Kjelde
- Forfattaren