I fjellheimen: Skilnad mellom versjonar

Frå Setesdalswiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Geir Daasvatn (diskusjon | bidrag)
Ny side
 
Geir Daasvatn (diskusjon | bidrag)
s I fjellheimen: formatering
Line 4: Line 4:


Ei furu står i skrinne jord.
Ei furu står i skrinne jord.
Vridd men viljesterk og trassig.
Vridd men viljesterk og trassig.  
Sol og storm har formet den.
Sol og storm har formet den.
Den har stått der i sin ensomhet
Den har stått der i sin ensomhet
Line 12: Line 12:


Den har hørt på suset i myrulla
Den har hørt på suset i myrulla
mens de vinket i vinden
mens de vinket i vinden  
og bekken har klukket sin armod sang
og bekken har klukket sin armod sang  
og en gang ulte ulven slik
og en gang ulte ulven slik
at selv furua fikk seg en støkk.
at selv furua fikk seg en støkk.
Line 31: Line 31:
men også sett hvordan
men også sett hvordan
hvitveisen har lyst opp.
hvitveisen har lyst opp.
Den har sett mang en
Den har sett mang en  
eldrød kveldssol sige ned
eldrød kveldssol sige ned
over fjellkanten
over fjellkanten
mens orrfugl har sittet
mens orrfugl har sittet  
så sart på dens gamle greiner.
så sart på dens gamle greiner.


I sin tid har den sett bøling
I sin tid har den sett bøling  
til seters gå med budeia
til seters gå med budeia
og den har kjent eimen
og den har kjent eimen
av bålkos og brente pølser.
av bålkos og brente pølser.  
Kanskje furua har tenkt
Kanskje furua har tenkt
at hver en liten ting
at hver en liten ting  
har vært verdifull.
har vært verdifull.
Dens største skrekk var øksa
Dens største skrekk var øksa
men den står jo enda.
men den står jo enda.  
Den vet dens dag vil komme
Den vet dens dag vil komme
men den har spredd sine frø
men den har spredd sine frø

Versjonen frå 24. november 2022 kl. 07:08

I fjellheimen er eit dikt av Frank Egil Reise. Han bur på Reise i Bygland. Han er veldig glad i Setesdal, og spesielt austheia i Bygland. Diktet er det første Frank har skrive, og er uprenta.

I fjellheimen

Ei furu står i skrinne jord. Vridd men viljesterk og trassig. Sol og storm har formet den. Den har stått der i sin ensomhet i mangfoldige år men furua har alltid visst at det finnes lys bakom natten.

Den har hørt på suset i myrulla mens de vinket i vinden og bekken har klukket sin armod sang og en gang ulte ulven slik at selv furua fikk seg en støkk.

Forbi har storelgen gått med et mildt og kjærlig blikk på søk etter sin make. Og ravnen har flydd lystig forbi for det hadde vært jegere på disse kanter. På skogstjernet like ved har storlommen hatt sitt reir og i natteskyggen har kattugla ropt sitt varsku «kle-vitt».

Furua har opplevd både storm og mangt et kaldt vindkast men også sett hvordan hvitveisen har lyst opp. Den har sett mang en eldrød kveldssol sige ned over fjellkanten mens orrfugl har sittet så sart på dens gamle greiner.

I sin tid har den sett bøling til seters gå med budeia og den har kjent eimen av bålkos og brente pølser. Kanskje furua har tenkt at hver en liten ting har vært verdifull. Dens største skrekk var øksa men den står jo enda. Den vet dens dag vil komme men den har spredd sine frø og slik vil livets gang gå videre.

Kjelde

  • Forfattaren