I fjellheimen: Skilnad mellom versjonar
Ny side |
s →I fjellheimen: formatering |
||
| Line 4: | Line 4: | ||
Ei furu står i skrinne jord. | Ei furu står i skrinne jord. | ||
Vridd men viljesterk og trassig. | Vridd men viljesterk og trassig. | ||
Sol og storm har formet den. | Sol og storm har formet den. | ||
Den har stått der i sin ensomhet | Den har stått der i sin ensomhet | ||
| Line 12: | Line 12: | ||
Den har hørt på suset i myrulla | Den har hørt på suset i myrulla | ||
mens de vinket i vinden | mens de vinket i vinden | ||
og bekken har klukket sin armod sang | og bekken har klukket sin armod sang | ||
og en gang ulte ulven slik | og en gang ulte ulven slik | ||
at selv furua fikk seg en støkk. | at selv furua fikk seg en støkk. | ||
| Line 31: | Line 31: | ||
men også sett hvordan | men også sett hvordan | ||
hvitveisen har lyst opp. | hvitveisen har lyst opp. | ||
Den har sett mang en | Den har sett mang en | ||
eldrød kveldssol sige ned | eldrød kveldssol sige ned | ||
over fjellkanten | over fjellkanten | ||
mens orrfugl har sittet | mens orrfugl har sittet | ||
så sart på dens gamle greiner. | så sart på dens gamle greiner. | ||
I sin tid har den sett bøling | I sin tid har den sett bøling | ||
til seters gå med budeia | til seters gå med budeia | ||
og den har kjent eimen | og den har kjent eimen | ||
av bålkos og brente pølser. | av bålkos og brente pølser. | ||
Kanskje furua har tenkt | Kanskje furua har tenkt | ||
at hver en liten ting | at hver en liten ting | ||
har vært verdifull. | har vært verdifull. | ||
Dens største skrekk var øksa | Dens største skrekk var øksa | ||
men den står jo enda. | men den står jo enda. | ||
Den vet dens dag vil komme | Den vet dens dag vil komme | ||
men den har spredd sine frø | men den har spredd sine frø | ||
Versjonen frå 24. november 2022 kl. 07:08
I fjellheimen er eit dikt av Frank Egil Reise. Han bur på Reise i Bygland. Han er veldig glad i Setesdal, og spesielt austheia i Bygland. Diktet er det første Frank har skrive, og er uprenta.
I fjellheimen
Ei furu står i skrinne jord. Vridd men viljesterk og trassig. Sol og storm har formet den. Den har stått der i sin ensomhet i mangfoldige år men furua har alltid visst at det finnes lys bakom natten.
Den har hørt på suset i myrulla mens de vinket i vinden og bekken har klukket sin armod sang og en gang ulte ulven slik at selv furua fikk seg en støkk.
Forbi har storelgen gått med et mildt og kjærlig blikk på søk etter sin make. Og ravnen har flydd lystig forbi for det hadde vært jegere på disse kanter. På skogstjernet like ved har storlommen hatt sitt reir og i natteskyggen har kattugla ropt sitt varsku «kle-vitt».
Furua har opplevd både storm og mangt et kaldt vindkast men også sett hvordan hvitveisen har lyst opp. Den har sett mang en eldrød kveldssol sige ned over fjellkanten mens orrfugl har sittet så sart på dens gamle greiner.
I sin tid har den sett bøling til seters gå med budeia og den har kjent eimen av bålkos og brente pølser. Kanskje furua har tenkt at hver en liten ting har vært verdifull. Dens største skrekk var øksa men den står jo enda. Den vet dens dag vil komme men den har spredd sine frø og slik vil livets gang gå videre.
Kjelde
- Forfattaren