25-årsberetningen til Det norske orgelselskap

25-årsberetningen til Det norske orgelselskap stod i Orgelspeilet nr. 2, 1990. Artikkelen er skrevet av Hans Jacob Tronshaug.

Det norske orgelselskap 25 år

Av Hans Jacob Høyem Tronshaug

Det norske orgelselskap ble stiftet lørdag 28. april 1990 i Domkirkens krypt i Oslo. Stiftelsesmøtet var et resultat av mange og lange overveininger og diskusjoner som for min del hadde pågått helt siden jeg ble medlem av det svenske orgelselskapet i 1979 og det danske i 1980. Gjennom hele -80-tallet diskuterte jeg et eventuelt orgelselskap med både organister, orgelbyggere og andre orgelinteresserte, men meningene var delte. Da norsk orgelbyggerforening ble stiftet i 1986, ble diskusjonene intensivert, men det var ikke før jeg ble ansatt som forskningsstipendiat ved Norges musikkhøgskole i 1989 at det ble lagt konkrete planer for å starte et norsk orgelselskap. Det var først og fremst Jan Ryde og undertegnede som ivret for dette, men også Jon Lammetun, Kåre Nordstoga og Bjørn Boysen støttet ideen.

Forberedelse og stiftelse

Vinteren 1990 hadde orgelbyggerforeningen årsmøte i Mo i Rana, og både på dette møtet og i et møte på musikkhøyskolen litt senere på vinteren ble det diskutert konkrete planer for en oppstart av et norsk orgelselskap. Johan J. Gjendem var med begge steder og støttet også tiltaket. Støtten fra deler av orgelmiljøet gjorde at jeg satte i gang planleggingen av et stiftelsesmøte i april.

Programmet for stiftelsesmøtet hadde mange av de samme programpostene som alle senere årsmøter har hatt. Stiftelseshelgen startet fredag, den 27. april 1990 med konsert i Oslo domkirke der Kåre Nordstoga spilte på kirkens nye orgelpositiv sammen med en strykergruppe. Programmet bestod av to orgelkonserter av G. F. Händel, tre orgelkoraler av J. S. Bach og to kirkesonater og Andante i F-dur av W. A. Mozart. Etter konserten var det foredrag med Ole Olesen som noen år tidligere hadde startet Den danske orgelregistrant. Tittelen på foredraget var nettopp: «Hvordan lager man en orgelregistrant?» Første dag ble avsluttet med middag og sosialt samvær på Vika atrium hotell.

Lørdag 28. april 1990 startet selve stiftelsesmøtet allerede klokka 0930, og ca. 30 orgelentusiaster hadde møtt fram. Her ønsket undertegnede velkommen, og første post på programmet var å få på plass vedtektene til orgelselskapet. Jeg hadde satt opp forslag til vedtekter som ble diskutert på møtet, og ettersom jeg hadde vært medlem av nabolandenes orgelselskap i mange år foreslo jeg å bruke en kombinasjon av vedtektene for disse som utgangspunkt for forslaget. Vedtektene ble vedtatt foreløpig, men styret som skulle velges senere, fikk i oppdrag å bearbeide enkelte av vedtektsparagrafene. Som de fleste av dere husker har dette vært en gjenganger på flere årsmøter både før og etter årtusenskiftet.

Det var lagt opp til en lunsjkonsert i Trefoldighetskirken, og her spilte Bjørn Boysen på Claus Jensen orgelet og kirkens organist, Magne Orvik, på kirkens nye kororgel bygget av Venheim Orgelbyggeri i 1988. Boysen spilte Bachs Passacaglia BWV 582, Gades Wie schön leuchtet der Morgenstern og Mendelssohns sonate i f-moll, op. 65,1. Orvik spilte Bach, Mozart, Alain og Micheelsen. Stiftelsesmøtet ble avsluttet med lunsj på Stortorgets gjestgiveri.

Etter mønster fra Det danske orgelselskap, ble det valgt et representantskap på 15 medlemmer som igjen skulle velge et styre. Årsaken til at jeg foreslo en slik løsning for det norske orgelselskapet var at jeg så for meg at det ville ta litt tid før det ble etablert en stabil medlemsmasse. Med et oppegående representantskap, ville man kunne sikre god og stabil rekruttering til styrevervene i en tidlig fase av orgelselskapets historie. Som dere vet, ble representantskapsløsningen opphevet på årsmøtet i 2002. Som man ser av listen ble det en rimelig god geografisk spredning av representantskapsmedlemmene, men akk så mannsdominert!

Det første styret

Hans Jacob Tronshaug ble valgt til orgelselskapets første leder. Lederen skulle i følge vedtektene velges direkte av årsmøtet blant representantskapets medlemmer. Representantskapet valgte så de øvrige medlemmene til styret. Disse ble: Arne Bech, Bjørn Boysen, Johan Varen Ugland og Nils Harald Torkildsen. Vararepresentanter ble Asbjørn Orheim og Kolbein Haga. I et telefonmøte 16. mai konstituerte styret seg slik: nestleder Johan Varen Ugland, kasserer Nils Harald Torkildsen, sekretær Bjørn Boysen, og styremedlem Arne Bech.

På stiftelsesmøtet ble det diskutert å opprette en pipebank etter dansk mønster. Johan Varen Ugland fikk ansvar for dette ettersom det forelå planer om å søke forsvaret om å leie det gamle kruttmagasinet på Varen utenfor Kristiansand til formålet. Ellers var temaet, som i alle år siden, rekruttering, og det ble vedtatt å utarbeide en rekrutteringsbrosjyre. Ettersom økonomien var rimelig svak, bestemte styret å prioritere årbøker framfor tidsskrift de første årene, og det ble valgt en redaksjonskomite med Kåre Nordstoga som ansvarlig redaktør, Anders Hovind og Hans Jacob Tronshaug som medlemmer. Med dette var Det norske orgelselskap etablert, og i løpet av det første året meldte 130 personer seg inn i selskapet.

Publikasjoner

Det første nummeret av Orgelspeilet ble gitt ut i desember 1990. Tanken var som nevnt at hovedorganet for orgelselskapet skulle være en årbok, mens Orgelspeilet skulle være et meldingshefte i kategori med danskenes B-nummer av Orglet eller svenskenes Orgelforum Information. Både redaksjonskomiteen og styret tenkte at et enkelt meldingsblad kunne lages og distribueres for en rimelig penge, mens en årbok ville kreve større ressurser, men samtidig være noe mer substansielt for medlemmene. Det første nummeret av Orgelspeilet ble derfor i hovedsak produsert på undertegnedes PC og musikkhøyskolens kopimaskin. Det inneholdt en redaksjonell leder, slik alle senere utgaver av Orgelspeilet har hatt, en hilsen med informasjon fra formannen og en artikkel om orgelsaken i Vår Frelsers kirke i Kristiania fra 1880- årene da August Nilsen-orgelet kom på plass.

Orgelselskapets første årbok kom i 1991 og inneholdt tre større artikler; en artikkel om orgelarkitektur av Raimund Glatter-Götz, tilrettelagt og kommentert av Nils Harald Torkildsen, en artikkel om Nidarosdomens Wagnerorgel som var 250 år det året, skrevet av Ole Rasmus Krag, og en artikkel om bygdeorgelbyggerne i Østerdalen og Solør forfattet av Hans Jakob Tronshaug.

Orgelselskapets første årsmøte ble avholdt på Skude kurssenter på Karmøy i tilknytning til Norsk orgelfestival. Årsmøtetidspunktet var altså på høsten, og det fortsatte noen år, før tidspunktet for årsmøtet ble endret til 1. kvartal i året slik normalpraksis er i de fleste organisasjoner. Selskapets framtidige oppgaver ble diskutert og et par formuleringer i vedtektene endret. Representantskapets skjeve kjønnsfordeling ble noe endret etter at Kristin Eek ble valgt inn.

Trykking og utsending av årbøker og meldingsblad la beslag på nesten alle midler orgelselskapet hadde til disposisjon de første årene, og etter fire år måtte styret innse at man måtte prioritere: Enten et meldingsblad med mer omfattende innhold eller en årbok som la beslag på mye ressurser både tidsmessig og økonomisk. Det var dessuten vanskelig å få inn nok stoff til å fylle en årbok. På grunn av økonomisk «utarming» ble det ikke gitt ut noen publikasjoner i 1995, men både i årene før og etter har Orgelspeilet kommet ut regelmessig med to nummer pr. år fram til 2007, 3 nummer pr. år t.o.m. 2009, og fra 2010 fire nummer årlig. Formatet har vokst betraktelig, og redaktørene på 2000-tallet, Guttorm Ihlebæk og Sven Atle Johannesen, har skapt et variert og flott tidsskrift som Det norske orgelselskap virkelig kan være stolt av. Lave produksjonskostnader, driftige, idérike og effektive redaktører og etter hvert brukbar tilgang på stoff, har bidratt til en utvikling som i dag plasserer oss på toppen i Skandinavia når det gjelder antall produserte sider tekst og bilder om orgler og orgelhistorie. Kvalitetsmessig er Orgelspeilet fullt på høyden med tilsvarende publikasjoner i våre naboland. De siste årene har Orgelspeilet kommet ut med nesten 500 sider årlig, og det sier litt at den største årboken vi ga ut i en tidlig fase av orgelselskapets historie «bare» var på 192 sider. Det er sannelig lang vei fra de første hjemmeproduserte tidsskriftene der redaksjonskomiteen med familiemedlemmer kopierte, stiftet, satte på navn og frimerker før utsendelse og til dagens kvalitetsblad med fargetrykk og glanset papir!

Det har også vært innkjøpt spesialhefter som er blitt distribuert til medlemmene gjennom årene. I 1999 ble Oslo domkirkes orgelhistorie sendt til orgelselskapets medlemmer, i 2004 sendte man ut et spesialhefte om orgelbygger Gottfried Heinrich Gloger, og i 2010 boken om de nye orglene i Steinkjer kirke.

Utenlandsturer

Orgelselskapets første utenlandstur fant sted i 1992. Reisen gikk til Sør-Tyskland, der professor Jon Laukvik hadde lagt til rette for å besøke en rekke signaturinstrumenter bygd av Johann Nepomuk Holzey, Joseph Gabler og Karl-Joseph Riepp. Sterkest inntrykk gjorde orglene i Neresheim, Weingarten og Ottobeuren. Turen var et samarbeidsprosjekt mellom Rogaland musikkonservatorium med Kolbein Haga og Arne Bech i spissen og Det norske orgelselskap. Det ble en svært utbytterik og minneverdig tur!

Turen til Sør-Tyskland kom i forlengelsen av årsmøtet som ble holdt i Oslo den 25. september. På dette møtet var selskapets økonomi et hett tema, og det var i første rekke selskapets publikasjoner som bidro til for høyt utgiftsnivå. Dette ble for øvrig et tema hvert år de første fem årene av selskapets virksomhet. Undertegnede gikk av som formann etter de to første årene, og Jens Barland tok over dette vervet. Kåre Nordstoga trakk seg som redaktør, og undertegnede overtok denne funksjonen, men var samtidig styremedlem. For øvrig fortsatte styremedlemmene fra det første valgte styret. Det ble bestemt at representantskapet skulle bestå av 16 medlemmer totalt, og Ivar J. Eliassen, Turi Seim og Liv Skoglund ble valgt inn i representantskapet. Til tross for dårlig økonomi ble årskontingenten fortsatt satt til 200 kroner. Medlemsmassen hadde i løpet av 1992 økt til 177 medlemmer, og til tross for trang økonomi, følte vi som satt i styret at vi nå var i gang på ordentlig.

De første planene om en pipebank i Kristiansand havarerte, og man begynte å se seg om etter et alternativ. Bernt Gjelvold ble valgt inn i representantskapet i 1993, og han sa tidlig fra om at historielaget på Ørlandet skulle etablere museum og magasin i gjødselkjelleren på Austråt gård. Her ville det være mulig å få til et tørt og gunstig lagerrom for en pipebank. På årsmøtet i Tromsø i september 1994 forelå det forslag til avtale med stiftelsen Austråt gård, men først i 1997 var avtalen i orden og det første orgelet kunne komme på plass. I løpet av de 18 årene pipebanken har vært i gang har Bernt Gjelvold vært en uoppslitelig bankdirektør og ildsjel som sammen med flere idealister i Trøndelag har fylt banken med orgler og orgeldeler som er verdt å ta vare på. Det har samtidig vært omsetning av piper/stemmer til flere kirker i landet. Flere ganger har det vært reist spørsmål om orgelselskapet ikke burde etablere en pipebank til på en annen kant av landet, men dette har så langt ikke lyktes å få til.

En viktig aktivitet som har vært tilbudt medlemmer av orgelselskapet gjennom årene har vært fagreiser til ukjente orgellandskap. Slike turer har hele tiden vært en inspirasjonskilde for medlemmene. Jeg har allerede nevnt den første reisen i orgelselskapets regi til Sør-Tyskland. I 1997 gjennomførte vi en reise til det iberiske orgellandskapet med organologen Guy Bouvet som reiseleder. Vi oppholdt oss både sør i Spania der store og viktige orgler i Malaga, Granada og Sevilla ble besøkt, og deretter tok vi lyntoget til Madrid og Toledo. I 2001 gikk turen til Nord-Italia med professor Eduardo Belotti som guide. Sentrale orgler i bl. a. Milano, Bergamo, Venezia og Padova ble besøkt.

I 2004 besøkte orgelselskapet Sverige og sentrale historiske og historiserende orgler. Sterkest inntrykk fra denne turen var nok Grønlunds replika av det forgylte Düben-orgelet i den tyske kirken i Stockholm og besøket hos den tidligere orgeleksperten på Riksantikvarieämbetet i Sverige, Axel Unnerbäck, i Vadstena. Sveriges gylne «orgeltriangel» nord for Vätteren der man finner 18 historiske orgler innenfor en triangel på 40 x 40 x 40 km., ble også besøkt på denne turen.

Tre år seinere, i 2007, arrangerte orgelselskapet tur til Latvia, og her var det den svenske organologen Göran Grahn og den latviske orgelbyggeren Janis Kalnins som tok oss rundt i landet. De sterkeste inntrykkene fra denne turen var nok de store orglene i Riga domkirke, domkirken i Liepaja (med verdens største mekaniske orgel) og Rundale slott. Vi besøkte også orgelbyggeriet til Kalnins.

Allerede året etter ble det arrangert en ny orgelreise til Sverige, denne gang til Uppland, nord for Stockholm. Naturlig nok stod Uppsala domkirke og kirken i Leufsta Bruk med sitt Cahman-orgel fra 1728 sentralt, men også orglene i Järlåsa og Björklinge kirker ble viet oppmerksomhet. Professor Hans Fagius og domorganist Olle Johansson var blant dem som tok imot turdeltakerne.

I løpet av min tid som styremedlem og turansvarlig presenterte jeg en idé om å reise i Hanseatenes spor. Det var først og fremst hansabyene rundt Østersjøen og langs Nordsjøkysten som fikk bygget de store orglene på 1600-tallet, og det var økonomien dette handelsforbundet skapte som bidro sterkt til at kirker og inventar nådde et foreløpig kunstnerisk høydepunkt i barokken. Turen til Latvia utgjorde på mange måter starten på en slik serie med reiser. I 2010 kom den andre «Hansareisen», denne gangen til Nederland og Nord-Tyskland. Lederen for orgelselskapet, Abram Bezuijen, var turleder. De sentrale orglene i Amsterdam, Zaandam, Harlem og Groningen ble besøkt. I tillegg tok vi en avstikker til Schnitger orgelet i Ludgerikirche i Norden, et av høydepunktene på turen. Vi besøkte også to orgelbyggerier, Flentrop i Zaandam og Ahrend i Leer.

Den foreløpig siste orgelreisen ble gjennomført våren 2013, og turen gikk til Toulouse og omegn i Frankrike. Her besøkte vi organisasjonen Toulouse Les Orgues. De fleste orglene vi fikk se og høre på denne turen var store, romantiske orgler i Cavaillé-Coll-stil, men vi fikk også med oss et Ahrend-orgel i denne byen og et fransk barokkorgel i katedralen i Sarlat. Denne gangen besøkte vi to franske orgelbyggerier. Dette året blir tredje etappe av orgelreiser i Hanseatenes fotspor gjennomført, og orgelselskapet besøker blant annet Hamburg og Stade.

Tillitsverv

Tillitsvervene har vært besatt med forholdsvis mange personer gjennom årene. De fleste av dem har tilhørt det orgelfaglige miljøet, og vi har i mindre grad enn våre naboland lyktes i å engasjere personer som ikke har en eller annen profesjonell tilknytning. Noen har det imidlertid vært, og jeg vil først og fremst nevne skolemannen Asbjørn Orheim, pensjonert postmester Leif Gundersen og universitetsbibliotekar Ole Rasmus Krag som alle har engasjert seg sterkt for orgelselskapets arbeid. I tillegg har skolemannen Sven Atle Johannesen gjort et kraftfullt arbeid som redaktør av Orgelspeilet siden 2009.

Kjønnsfordelingen har vært skjev både i representantskap og styre, men enkelte kvinner har markert seg sterkt. Det gjelder først og fremst Liv Skoglund og Kristin Eek som begge har hatt styreverv i flere perioder og som fortsatt bidrar sterkt i driften av orgelselskapet. I tillegg har også Turi Seim, Inger-Lise Ulsrud, Grete Grundvig og Berit Meyer Swensen hatt tillitsverv.

Alle styreledere har vært organister, og bare tre ledere har sittet mer enn to år, nemlig Bjørn Boysen (2000-2004), Bernt Gjelvold (2004-2008) og Abram Bezuijen (2010-2014). For øvrig har Hans Jacob Tronshaug, Jens Barland, Anders Hovind, Kristin Eek, Bjørn Andor Drage og Liv Skoglund vært ledere av orgelselskapet. I tillegg kommer altså nåværende leder Guy Poupard. Redaktører har vært Kåre Nordstoga, Hans Jacob Tronshaug, Kristen Øgaard, Anders Hovind, Guttorm Ihlebæk og Sven Atle Johannesen. Av disse har de to sistnevnte hatt lengst virketid.

Oppsummering

Når vi ser tilbake på de 25 første årene av orgelselskapets historie, ser vi at det er blitt lagt ned en betydelig innsats for å fremme interessen for det akustiske kirkeorgelet i Norge. Mange medlemmer har deltatt aktivt for å sette Norge på det europeiske orgelkartet. Samtidig har det hele tiden vært et poeng at vi ikke skal være for navlebeskuende men besøke andre orgelkulturer og orgellandskap for derigjennom bli bedre kjent med vårt eget.

Imidlertid har det vært, og er fortsatt, en fare for at Det norske orgelselskap skal forbli en klubb for spesielt interesserte, og det er vanskelig å se at selskapet har hatt en betydelig samfunnsnyttig funksjon. Ikke minst blir dette tydelig gjennom medlemsmassen som er forholdsvis liten sett i sammenheng med det totale antall organister som arbeider her i landet. Allerede det første året rundet vi 130 medlemmer, men 13 år seinere var medlemstallet bare økt til ca. 230. I dag er det vel omkring 300 medlemmer av orgelselskapet mens det er ca. 700 medlemmer av det danske og det dobbelte antall medlemmer av det svenske. Vi er altså fortsatt lillebroren i skandinavisk sammenheng. Det har gjennom årene vist seg å være vanskelig å få med flere til tross for fine orgelreiser og gode publikasjoner. Det er derfor et betimelig spørsmål å stille om det er mulig å få flere medlemmer, og hva vi i så fall må gjøre for å klare det.

Til tross for et begrenset antall medlemmer har orgelselskapet nå god økonomi, ikke minst fordi kostnadsnivået blir holdt nede ved hjelp av idealistisk arbeid og lave kostnader forbundet med styremøter og årsmøter. Dessuten er produksjonskostnadene for Orgelspeilet svært lave sett i forhold til andre tilsvarende produksjoner. Artikler og innlegg i Orgelspeilet har stort sett handlet om bevaring av gamle orgler, generell orgelhistorie og artikler om nye eller restaurerte instrumenter. Tanken har hele tiden vært å skape større bevissthet både hos menigmann og i fagmiljøet om utviklingen i den norske orgelkulturen. Spesielt innad i det norske orgelfaglige miljøet tror jeg bevissthetsnivået rundt orgelhistorie og eventuell bevaring av eldre orgler er blitt høyere, og jeg tror at de menneskene som kommer i kontakt med det orgelfaglige miljøet har fått økt innsikt i hva orgelkultur er. I mitt møte med mennesker som har hånd om orgelsaker rundt om i landet, er dette merkbart, og det er ganske stor forskjell på bevissthetsnivået i dag sammenlignet med det som var på 1980-tallet. Slik sett tror jeg Det norske orgelselskap har hatt sin misjon. Jeg tror også at pipebanken på Austråt har bidratt til økt bevissthet om hva det kan være verdt å ta vare på av eldre orgler.

Som nevnt har det i mange år vært diskutert å opprette en pipebank i en annen landsdel enn Trøndelag. Det har orgelselskapet foreløpig ikke lyktes med, men det er å håpe at en ny «bank» kommer på plass. Det er mange verdifulle orgler og orgeldeler som fortsatt er slengt opp på kirkeloft eller stuet inn i uegnede lokaler rundt om i landet.

Orgelselskapet mottok for noen år siden samtlige orgelfotografier Ole Rasmus Krag hadde tatt, fremkalt, rammet inn og hengt opp i Universitetsbibliotekets musikksamling der han arbeidet. Disse hadde ikke lenger noen plass da musikksamlingen skiftet lokale. De mer enn 100 innrammede svart/hvitt fotografiene er foreløpig lagret hos undertegnede, men de ønsker seg et annet hjem. Mange av fotografiene er av historiske orgler, først og fremst i Norge, men også i Sverige og Danmark. Noen av orglene er med årene skiftet ut, andre er ombygd eller omplassert. Det er derfor en verdifull bildesamling som Det norske orgelselskap eier.

Til slutt vil jeg få takke for at jeg har fått være med i en del av orgelselskapets beslutningsprosesser, og jeg vil få takke alle dem som har bidratt til at Det norske orgelselskap er blitt det det er i dag. Samtidig vil jeg få gratulere orgelselskapet med 25-årsjubileet og ønske lykke til i arbeidet med å øke den orgelfaglige bevisstheten i Norge i årene som kommer.

Se også

• Nils Harald Thorkildsen: Fagforum på orgelselskapets årsmøter

Kilder

• Orgelspeilet nr. 2, 1990