En bedre hjelper enn åndene

En bedre hjelper enn åndene er en artikkel om Caspar Skinsnes skrevet av Torbjørn Greipsland. Den var publisert i boken Helt til jordens ende og vi har fått den for publisering på Setesdalswiki.

Casper Skinsnes hjalp utallige kinesere i en farefull tid

Caspar Skinsnes med familie

Når åndene ikke kunne hjelpe, kom kineserne til sykehuset

Av Torbjørn Greipsland

To ganger var det gitt ordre om at Casper Skinsnes skulle drepes. Begge gangene ble han berget. Da han kom tilbake til Kina i 1946, var det mellom ti og femten tusen kinesere som tok imot ham. Hendelsene sier litt om livet til den norskamerikanske misjonslegen Casper Christiansen Skinsnes.

Han var født i Mandal 29. september 1886. Foreldre var skipsfører Christian Christiansen, født på Sandnes i nåværende Mandal kommune, og hustru Olene, født Jensen, fra Randesund, nåværende Kristiansand kommune. Casper utvandret til USA i 1907 og utdannet seg både som teolog og lege. I 1915 ble han gift med Mathilde Olsen, født i Kristiansand 14. februar 1887, datter av skipskaptein Fredrik August Olsen og hustru Janna. Hun har trolig vært en av få jenter som gikk på Kristiansand tekniske skole, senere tok hun handelsskole, og emigrerte til USA i 1912. Hun tok utdannelse som sykepleier, og arbeidet ved Norsk luthersk diakonissehospital i Chicago til 1915, da hun og Casper ble utsendt som misjonærer til Kina av Den forente kirke i USA.

Ekteparet er omtalt i Norsk Misjonsleksikon. Men framfor alt finner vi informasjon om deres liv og virke i hans selvbiografi ”Scalpel and Cross in Honan” (Operasjonskniv og kors i Honan), utgitt i Minneapolis i 1952.

Lange turer

Biografien er en spennende fortelling om et ektepar som kom til en kultur helt fremmed for dem, et land mer og mer preget av store konflikter og krig, der hjelpemidlene på sykehusene var få og enkle, men der de likevel fikk hjelpe folk i tusentall. Skinsnes hadde neppe lært veldig mye om kinesisk kultur før han reiste ut. Han var uten tvil sterk og i god fysisk form. Han hadde ikke tenkt at han på lange turer for å besøke pasienter, skulle bli båret. Men det var skikken han måtte finnes seg. Fire og fire bar ham på skift. Men ikke alltid. Hadde de hentet en syk pasient, fikk pasientene sitte på bærestolen. Og folk undret seg over at en utenlandsk doktor gikk – det var nå for galt. – Men de bærer vel på noe viktig han skal bruke på sykehuset, antydet de. En tur som Skinsnes og bærerne måtte ta, var på 72 km. De tilbakela strekningen i løpet av 13 timer.

I frykt

Skinsnes opererer

Skinsnes kom til en kultur der frykt for de onde ånder rådde. En vei i byen var bygd i svinger, fordi innbyggerne mente at djevelen bare kunne ta seg fram langs en rett linje. De to første årene var ekteparet Skinsnes ved Yiang hospital ved Det Norske Misjonsselskaps sykehus i Yiang, mens dr. Volrat Vogt var på hjemmeforhold.

Senere ble de stasjonert i Huangchuan, der dr. Skinsnes bygde opp et sykehus. Hva de klarte å utrette, er utrolig. At kineserne var skeptiske til den medisin og behandling misjonærene kom med, er sikkert. Og de prøvde både det ene råd og det annet før de kom til sykehuset, til de hvite som de kalte «utenlandske djevler».

Tusener hjulpet

Hva de fikk utrettet på sykehuset og i besøkstjeneste med små midler, er utrolig. En snekker sa til dr. Skinsnes at de undret seg over et en slik ung mann ville komme til dem.

- Men flere og flere pasienter har kommet til deg. Jeg antar at for hver 100 som er behandlet, drar 85 hjem med sang i hjertet. Jeg ser at Guds rike bor i deg.

En pasient kom og sa han hadde sendt sin ånd til T'ai Shan, et hellig fjell, for at det skulle bli bedt for hans far, som var syk. Men det hjalp ikke. Så rådspurte han den lokale medisinmannen. Han sa at han skulle kutte ut en stykke av sin egen lever og gi det til faren, som skulle spise det. Han prøvde, besvimte, og klarte det ikke.

Da far og sønn kom til dr. Skinsnes, så han at faren led av dysenteri. Etter tre uker var han bra. Og sønnens skade etter å ha prøvd å få ut en bit av leveren, var grodd. Dr. Skinsnes spurte sønnen om hans bønner var blitt besvart?

- Ja, sa han, men ikke av T’ai Shan.

De kom med en kvinne de sa var blind. De hadde fortalt henne at hun ikke hadde noen verdi fordi hun var blind. Av den grunn hadde hun prøvd å ta seg sitt eget liv ved å kutte i strupen. De brakte henne til sykehuset. Der fikk hun behandling og kom seg etter skadene. Dessuten oppdaget Skinsnes at hun ikke var blind, men var så plaget av trakom at hun av den grunn bare kunne se ganske lite. De behandlet henne, og hun ble så bra at hun kunne se så mye at hun kunne gå hjem alene.

At Skinsnes hadde lange dager på sykehuset, er det ingen tvil om. En dag hadde han utført 12 operasjoner, behandlet 150 andre pasienter, og vært til stede ved 25 intravenøse injeksjoner. I tillegg var han sykehusets administrator og skulle ordne med utallige praktiske saker, store og små.

Konflikter og krig

De fikk oppleve konfliktene i det kinesiske samfunnet på nært hold. En dag fikk de se at 70 - 80 personer var drept like i nærheten av sykehuset.

I Sinyang fikk de oppleve kamper mellom to «krigsherrer» og deres store hærer. To ganger var Skinsnes i direkte livsfare med ordre om at han i det ene tilfellet skulle skytes, i det andre drepes med kniv. Det ene gangen fikk en kommandant høre hvem de var i ferd med å ta livet av: «Hadde dere gjort det, hadde hele landsbyen vendt seg mot oss. Han er legen ved sykehuset!» Han takket Gud for at han slapp unna.

En annen gang ble han bedt om å mekle mellom to krigende parter. At konflikten ble bilagt på fredelig vis, reddet trolig livet til tusenvis soldater og sivile.

I 1926/27 ble urolighetene svært store. Kommunistiske soldater hadde okkupert sykehuset og bygningene. Fru Skinsnes og flere andre måtte rømme, mens dr. Skinsnes fulgte dem et stykke på vei før de dro videre på en farefull ferd i ulendt terreng. Selv dro Skinsnes tilbake for å fortsette å hjelpe det folk han var blitt så glad i.

Avbrutt av hjemmmeopphold ble Mathilde og Casper Skinsnes værende i Kina til 1942. Da var situasjonen uholdbar. Japanerne hadde invadert Kina, og etter deres angrep på Pearl Harbour var det fiendskap mellom dem og amerikanerne, og ekteparet Skinsnes og de andre misjonærene måtte flykte.

Tilbake

Plakat som møtte Skinsnes da han kom tilbake til Kina

Men misjonærkallet var levende. Ekteparet sa seg igjen villig til å reise ut, nå til Tanzania, der de var i to år fra 1942 til 44. I 1946 var de igjen tilbake i Kina. Da ble de møtt av 10-15.000 kinesere som ønsket dem velkommen, et mektig vitnesbyrd om hvilken tillit kineserne hadde fått til dem.

Som ved misjonssykehuset drevet av norske misjonærer, ble Guds ord forkynt også på sykehuset der dr. Skinsnes var leder. Men det var frivillig om man ville høre. Misjonærene opplevde at utallige kinesere kom til tro på Jesus. Og deres liv ble forandret. En mann kom og sa han hadde sett en forkommen ukjent mann.

- Før hadde jeg bare latt ham gå, fordi vi hadde den innstilling at vi ikke skulle hjelpe ukjente. Nå kunne jeg ikke annet en hjelpe ham og bringe ham til sykehuset. Jeg er jo kristen.

Dele med andre

I boken kommenterer Skinsnes at kritikerne sier man ikke skal «tvinge» noe på folk som de ikke har bedt om. Til det svarer Skinsnes at man ikke tvinger noe på dem. Det er frivillig om man vil lytte til forkynnelsen.

- Men hvis man har opplevd noe som gir fred og lykke, hvordan kan man da med god samvittighet bli værende hjemme uten å dele det med andre? Har du rett til å nekte din nabo det privilegium og den velsignelse som du selv nyter godt av? På sykehuset blir tusener fri for sine plager og blir ledet til åndelig fred. Bare kom og se!

Foto

Casper og Mathilde Skinsnes. Foto: Arkivet til Evangelical Lutheran Church in America