Sjå kjelda til Utvandrer fra Sørlandet ble verdensleder i Adventistsamfunnet

'''Utvandrer fra Sørlandet ble verdensleder i Adventistsamfunnet''' er en artikkel av [[Torbjørn Greipsland]]. Den stod på trykk i boka [[Helt til jordens ende]], og vi har fått legge den ut på Setesdalswiki.

Anders og Berte Olsen i Finsland  tok ikke minstejenta Asborg til kirke for å få henne døpt. Det ble de mobbet for, noe som medvirket til at de emigrerte til Amerika i 1850. En av sønnene deres,  Ole Andres, ble leder for Adventistsamfunnet på verdensbasis.

Det er bare kjent av ganske få at særlig tre familier fra Finsland ble pionerer innen Adventistsamfunnet i USA, men bygdeboka Finsland I, Ætt og gard, har med et par linjer om det det.

Terje Johannessen i Kristiansand er uten tvil den som vet mest om dette emne etter omfattende undersøkelser i Norge og i USA. Han har et manus på over tusen sider om dette tema.

Her opplyses at Anders og Berte (født Øvland) Olsen emigrerte i 1850 til Oakland i Wisconsin. Han brukte vekselvis Regevigen, Haugedal, Skogen og Øvland som etternavn fordi han hadde bodd på alle disse gårdene. Den gang tilhørte de alle disse fire gårdene Finsland kommune, mens de to førstnevnte gårdene i dag tilhører Marnardal kommune.

== Ikke døpt ==
Det var Anders og Berte som ikke hadde latt yngste dattera Asborg, født i 1848, døpe. Både spørsmålet om barnedåp og om det var bibelsk å helligholde søndagen og ikke lørdagen, sabbaten, var tema som ble drøftet og studert. Hans Nielsen Hauge, biskop Bang og den lokale presten, Hoffmann Carlsen, hadde reist spørsmålene. Carlsen hadde til og med sagt at han mente å helligholde lørdagen var mer bibelsk. Både kvekere så vel som andre predikanter holdt møter i hjemmene. Det førte til at mange undret seg på om statskirken hadde rett i sitt syn. Sønnen til Anders og Berte, Ole Andres, som ble leder for Adventistsamfunnet på verdensbasis, uttalte senere at det vest for Kristiansand bodde mennesker som ikke følte ”seg helt tilfredsstillede av hva de erholdt ved gudstjenesten i statskirken med dens døde former og skikker.”

Hvor klare meninger folk hadde om disse spørsmålene den gang, mener Terje Johannessen man ikke kan si sikkert. Men at minstejenta i familien ikke ble døpt, var et meget klart signal. Når det gjaldt å helligholde sabbaten, gjorde neppe noen av familiene det da, men de kan ha vært overbevist om riktigheten av det.

Av manuset til Johannessen går det klart fram at familien ble mobbet for at jenta ikke ble døpt. At det var en viktig grunn til at familien emigrerte, synes klart da utvandring fra Vest-Agder og særlig de indre bygder nesten ikke var begynt i 1840-årene.

== Til Amerika ==
Sammen med Anders og Berte Olsen reiste i 1850 Inger (født Reiersdal, Øvrebø) og Ola Sørensen Fleskåsen (Hegland) fra Finsland. Familien, som i USA kalte seg Serns, har skrevet en slektshistorie, der de blant annet bygger på opplysninger fra nå avdøde Ingerid Homme Skuland, som de er i slekt med. Hun har fortalt at tradisjonen sier at Ola og Inger Sørensen allerede fra 1839 holdt lørdagen som hviledag, men noe sikkert vet man ikke.

Men noen hadde emigrert året før, i 1849. Det var familien til Berte, nemlig hennes far, Ole Sørensen Øvland, som var blitt enkemann. Sammen med ham reiste blant andre barna Todne og Søren og hans kone Gundvor. Gundvor døde kort etter ankomst til USA. Familien slo seg først ned i Fox River utenfor Chicago. Søren endret i USA fornnavnet til Sern og etternavnet til Loe. De flyttet senere til Oakland.

Todne ble i USA gift med Taral Jensen Fiskå (Johnson) fra Kristiansand. Han hadde fra første ekteskap antagelig så mange som ti barn. Sammen fikk Todne og Tarald 12 barn.

== Gikk i Metodistkirken ==
Ifølge Terje Johannessen var familiene de to-tre første årene svært opptatt med å bygge hus og dyrke jorda, og fikk ikke studert og vurdert spørsmål om dåp og hviledag så mye. Men de deltok i gudstjenester i den skandinaviske metodistkirken i Cambridge noen kilometer unna. Trolig var de fleste av nordmennene medlemmer her en tid. Søren Øvland (Sern Loe) var metodist og holdt på barnedåp.

I denne kirken var det metodister som holdt lørdagen som helligdag. Ole Sørensen (Hegland), som døde i en ulykke i 1857, er gravlagt på kirkegården i Cambridge. Han var medlem der, men tilhørte de som regnet seg som syvendedagsmetodister. Hans kone Inger, som døde flere år senere, er gravlagt på adventistkirkegården i Oakland.

Anders Olsen sa at det var i denne Metodistkirken at de de første årene fikk sin kristelige erfaring. Og de begynte å bli sterkt opptatt av sabbatspørsmålet og gransket Bibelen. Samtidig så de at predikanter som holdt søndagen hellig, ble rikelig velsignet.

== Adventistmenighet ==
Men nordmennene ble mer og mer overbevist om at de skulle helligholde lørdagen. I 1855 hadde flere av familiene bestemt seg for dette.

Dermed var det klart for menighetsdannelsen. Men det var først i 1860 eller 61 at den første ”norske” syvendagsadventistmenigheten i verden formelt ble dannet – ikke i Norge, men i Oakland, Wisconsin. Trolig hadde de kommet sammen til møter i hjemmene fra midt på 1850-tallet. Først i 1864 ble det bygd en kirke på en tomt som Anders Olsen hadde gitt. Fremdeles er kirkebenkene fra den gang i bruk ifølge Terje Johannessen.

Waterman Phelps skriver i en artikkel i bladet Review at nordmennene er ”et meget intelligent og ærlig folk, og lyset har brutt fram blant dem. De er meget ivrige etter å finne sannheten, som for øvrig har den planlagte virkning på dere sjeler”. Han skrev også at de i godhet, ydmykhet og rettskaffenhet rager høyt over de fleste mennesker han har møtt.

== Også til Norge ==
Det var ikke bare i USA at nordmennene og deres etterkommere virket. Våren 1886 fikk Ole Andres Olsen og hans bror Edward Gunder satt opp et telt i Moss og holdt møter der. Det første til dannelsen av den første norske adventistmenighet der.

To år senere ble Ole Andres valgt til leder av for den verdensvide adventistkirken. Da var det 43 år siden han så dagens lys på gården Skogen. I en omtale heter det: ”Denne forfatteren (Terry W. Carlisle) er ganske overveldet over at én mann, O. A. Olsen, kunne ha en slik positiv, konstruktiv interesse i nesten alle forgreninger av den kristne tjeneste. Sagt rett ut er jeg overbevist om at uten en meget dyp overgivelse til Gud og hans verk, kunne han ikke ha bidratt med alt han gjorde til Herrens verk slik det kommer til uttrykk i syvendedagsadventistmenigeten”.

Etter at han fikk avløsning som verdensleder ble han formann for Den europeiske union innen Adventistsamfunnet, senere for Den brittiske union og til slutt Den australasiatiske union. I 1909 vendte han tilbake til USA og hadde høye administrative stillinger til han døde i 1915, 69 år gammel.

Også broren Martin ble predikant og tjenestegjorde i menigheter i Midtvesten så vel som i Danmark og Norge.                  

== Hjemmenes betydning ==
Flere har gitt utrykk for hvor mye hjemmene betydde for deres kristelige modning. Ole Andres Olsen sa selv dette i en tale: ”Jeg hadde en gudfryktig mor som hadde en spesiell byrde for min oppdragelse siden jeg var den eldste av hennes barn. Hun ønsket inderlig at jeg skulle være et eksempel for mine yngre brødre og søstrer. Hun ba ofte for meg. Dette visste jeg ikke før senere. Hun ba meget inderlig om min frelse og at jeg måtte bli til velsignelse i hjemmet. Dette fortsatte hun med hver eneste dag i mange år.”

Om da han var ni år sa han dette: ”Mange ganger etter dagens arbeid var omme, kunne jeg samle mine jevnaldrende i en gruppe ved en stubbe ute på jordet og tale Guds ord til dem. Vi var alvorlige, og Herren velsignet oss rikelig.”

Men ett av barna til Tarald og Todne, Henry, skal ha sagt følgende: ”Fra barndommen ble jeg oppdratt i den nåværende sannhet. Likevel gled jeg bort fra Gud og inn i syndens gjørme. En stund fortsatte jeg å be, men jeg visste at det bare var tomme ord. Det var to hovedårsaker til at jeg gled bort fra sannheten. Jeg begynte å vanke sammen med en gruppe verdslige ungdommer og kom under deres innflytelse. Det andre var at min far forlot sannheten og gikk tilbake til sine gamle veier. Det var et fryktelig sjokk for oss alle, særlig for mor.” Terje Johannessen mener det er riktig at Tarald forlot menigheten.

Om Todne Johnsen skriver sønnen Ole A. Johnson, bror til Henry: ”Mor var en hengiven kristen med dyp interesse for sine barn. Hun tilbrakte netter i inderlig bønn for dem, og til hennes glede så hun én etter én vende seg til Gud inntil nesten alle var omvendt”.

En oversikt viser at svært mange av emigrantenes etterkommere ble aktive i Adventistsamfunnet. Av Berte og Anders Olsens etterkommere hadde omkring 40 tilhørende 1., 2. og 3. generasjon gått inn i ulike tjenester i Adventistsamfunnet. Mest kjent av disse ble Ole Andres Olsen som verdensleder.

Men også etterkommere av Inger og [[Ole Sørensen Hegland]] og Todne og [[Tarald Jensen]] ble predikanter eller gikk inn i andre stillinger i Adventistsamfunnet. Eldste sønnen til Tarald og Todne, [[Ole A. Johnson]], kom til Norge i 1900 og virket her som administrativ leder for Adventistsamfunnet i syv år.

Foto:
Ole Andres Olsen som ble leder for den verdensvide adventistkirken. Foto fra White Estate.

Anders Olsen Regevik og familien var blant de tidligste utvandrerne fra Sørlandet. Foto utlånt av Terje Johannessen.

Regevik, gården der Anders og Berte bodde en tid. Foto: Torbjørn Greipsland

Bob og Joy Doerffel fotografert på farmen i Kansas City. Joy er oldebarn til Berte og Anders Olsen. Foto: Thorleif Næsse.

 [[Kategori:Artikler]]