Sjå kjelda til Sara Oust

{{Person | bilde = | bildetekst = | fdag = | fmåned = | får =1778 | ddag =25 | dmåned =10 | dår =1822 |}}
'''Sara Oust''' (1778-1822) var en predikant i haugianerbevegelsen. Nedenfor følger en artikkel om henne som vi har fått legge ut på Setesdalswiki.

== Haugianerkvinnen Sara Oust (1778-1822) ==

;Skrevet av [[Ingrid Petronille Røe]] og [[Inger Karin Røe Ødegård]]. 

Det er tatt med informasjon om Hans Nielsen Hauge og haugianerbevegelsen for å sette Sara Oust inn i en større sammenheng. Flere kilder bygger på muntlige overleveringer. For å framskaffe flere sikre data er det behov for mer forskning når det gjelder både Sara og haugianerbevegelsen i Nord-Østerdal. 
== Liv og virke ==
=== Familie og bosted ===
Sara Oust ble født og vokste opp på gården Ousta i Vingelen i Nord-Østerdal. I dag er gården fredet. Bygda ligger i Tolga kommune, som er en del av Fjellregionen med Røros og Tynset som sentre. Sara hadde en yngre søster som het Ingrid. Deres foreldre var Engebret Engebretsen Vingelen og Mari Persdatter Røe (Gammelstu). Faren døde da Sara var 7 år. Sara giftet seg med Ola Toresen Røe (Utistuhaugen) i 1805. De fikk tre døtre. Mari, Ingeborg og Mari. Den førstefødte døde etter få måneder. Sara var 34 år da hun fikk sitt første barn, noe som var høyst uvanlig på den tiden. Det gikk rundt fire år til neste fødsel. Sara døde sannsynligvis i barselseng. Etter at hennes mor giftet seg på nytt ble halve Ousta fradelt, og Sara og Ola bygde opp gården Oust. I dagligtale heter den Oustutrøa. Det gjøres oppmerksom på at Sara i flere kilder omtales med etternavnet Ousten og Ust. 

=== Egenskaper === 
I vår tid kan Sara Oust beskrives som en foregangskvinne når det gjelder både samfunnsmessige- og kvinnepolitiske forhold. Haugianerbevegelsen stod sterkt i Nord-Østerdal, og utmerket seg med kvinners fremtredende rolle. Sara var haugianernes leder i området. I den tidlige fasen av haugianerbevegelsen ble hun ansett som en av Hauges lederskikkelser på landsbasis. Wiig Sjursen (1997, s. 130) beskriver Sara som kanskje den mest kjente og avholdte av pionerpredikantene. Hun framstår som en modig kvinne med integritet og pågangsmot. Følgende stikkord blir ofte brukt i beskrivelsen av Sara: Evnerik, talefør, vinnende vesen, god samtalepartner og sjelesørger samt flink når det gjaldt praktiske gjøremål. Hun var kjent for å lage godt smør og god ost, og produktene ble blant annet solgt på Røros og i Trondheim. Sara tiet ikke i forsamlinger, og hun holdt seg heller ikke til datidens naturlige gjøremål for kvinner. Hun ble ofte brukt som rådgiver og talskvinne av de som hadde behov for å ta opp saker med øvrigheten. Det hevdes at Sara hadde stor tillit blant bygdefolket. Hun skrev flere salmer og en av disse er bevart. Det beskrives at Sara gjorde inntrykk både på lensmenn og prester med sang og sine talegaver.  

=== Sosial entreprenør ===
Sara Oust kan beskrives som en sosial entreprenør. Hun startet gruvedrift i samarbeid med andre haugianere. Dette resulterte i bedre levekår for mange. Hun skapte også merverdi av de mulighetene som fantes, blant annet ved å produsere og selge smør og ost. Sara arbeidet for at folk skulle få det bedre både materielt og åndelig. En sosial entreprenør kjennetegnes av at vedkommende ser muligheter, gjør noe aktivt med dem og skaper verdier for flere enn seg selv.

=== Synet på kvinner ===
Den haugianske feminismen blir omtalt som en grasrotfeminisme der mobilisering og ikke offentlige posisjoner var målsettingen. Hans Nielsen Hauges kvinnesyn fikk stor betydning for Sara Ousts liv. 
Han var for likestilling mellom kjønnene, noe som var et radikalt standpunkt på den tiden. Hauge var først og fremst opptatt av likeverd. I biografien om Hans Nielsen Hauge skriver Kullerud (1996, s. 327) at han må ha vært en av de første som bidro til likestilling. Kullerud mener det er oppsiktsvekkende at kirkehistorien har viet Hauges syn på kvinners rolle og haugianerkvinnene så lite oppmerksomhet. Han hevder at det ikke passet inn i den Johnsonske indremisjonsvekkelse. Hoem (2016) mener at likestillingskampen ikke startet på 1880-tallet, men allerede på slutten av 1700-tallet. I denne forbindelse viser han til Sara Oust og de andre kvinnelige lederne i haugianerbevegelsen. Noen haugianere skal ha oppsøkt Hauge på en av hans reiser gjennom Gudbrandsdalen. De mente det var uverdig at Sara reiste rundt og snakket på møter fordi hun var kvinne. Men, det var ikke noe støtte å hente hos Hauge. Ved flere anledninger skrev han til sine venner at mannen måtte lære seg huslige gjøremål og kvinner utearbeid. Dette fordi det kunne bli bruk for slike ferdigheter i forbindelse med sykdom eller krig. 

Biskop Anton Christian Bangs karakteriserte kvinnenes virksomhet som et misgrep. I tiden etter den første generasjonen med haugianere forsvant de kvinnelige predikantene. Mange av kirkens menn uttalte seg svært negativt om kvinners forkynning i haugianerbevegelsen. 

=== Holdninger og verdier i haugianerbevegelsen ===
Noen sentrale stikkord når det gjelder Hans Nielsen Hauges verdier og holdninger var fellesskap, ytringsfrihet, solidaritet, omsorg, inkludering, demokrati, etikk, likeverd, samfunnsansvar, menneskerettigheter, entreprenørskap, likestilling, myndiggjøring, nøysomhet og vern av naturressurser. Det var maktpåliggende for Hauge at bevegelsen skulle preges av fellesskapsfølelse og omsorg, ikke egoisme og individualistiske holdninger. Han praktiserte inkluderende arbeidsliv. Det ble ansatt kvinner, mennesker med nedsatt funksjonsevne, barn og eldre. Haugianerne skulle tjene sine medmennesker og hjelpe andre til bedre levekår. Det overordnede prinsippet var hjelp til selvhjelp. 

Hauge tok et oppgjør med materialisme. Eiendom, kapital, evner og arbeidskraft skulle forvaltes slik at det fikk positiv virkning for fellesskapet i det haugianske nettverket og storsamfunnet. Det var viktig for ham at organisasjonskulturen skulle preges av verdier, selvstyrte medarbeidere og et godt arbeidsmiljø. Myndiggjøring (empowerment) stod sentralt. Haugianerbevegelsen bidro til at mange etter hvert turte å stole på egne krefter og handle på selvstendig grunnlag. Mange av de verdiene og holdningene som Hans Nielsen Hauge og bevegelsen stod for er like aktuelle i dag.

=== Haugianske familier ===
I følge Haukland (2015, s. 150) finnes det tre særtrekk ved de haugianske familiene. Det er likeverdstanken, ansvar for medmenneskers velferd som ikke tilhørte husstanden samt en sterk lese- og skrivekultur. Kvinnene ble myndiggjorte, noe som blant annet resulterte i at de kunne lede, forkynne og forfatte. Hjemmene fungerte som bibliotek, skolestue, sosialkontor, bedehus, gjestgiveri, barne- og ungdomshjem i ett og samme hus. Fattige møtte bokverdenen for første gang. De lærte å lese og skrive. 

=== Trussel mot det bestående ===
Haugianerbevegelsen utviklet seg til å bli en stor folkebevegelse og maktfaktor. Hans Nielsen Hauge og haugianerne ble en trussel mot det bestående. De ble holdt under stadig oppsyn og forfulgt. I januar 1805 ble Konventikkelplakaten lest opp tre ganger ved Vingelen kirke. Dette var en forordning fra 1741. Presten, kateketen eller en annen person som presten hadde godkjent måtte være til stede på samlinger. Kvinner kunne ikke delta uten tillatelse fra mannen. Menn og kvinner kunne ikke være på samme møte. Det var forbudt å reise omkring alene eller sammen med andre. I følge Konventikkelplakaten skulle især kvinner og ugifte holde seg hjemme.

=== Tro ===
Biskop Anton Christian Bangs Haugebiografi fra 1874 la grunnlaget for synet på Hans Nielsen Hauge og haugianerne. Bang tolket ham inn i den Johnsonske pietistiske vekkelsesbevegelsen, noe som ga et fortegnet bilde. Bang omtaler også Hauges opprør mot prestene som teologisk strid. Kullerud og Mølleløkken mener at det mer er å forstå som et opprør mot at prestene var embetsmenn og statens tjenere. Kullerud hevder at Hans Nielsen Hauge flyttet religionen og bruken av den fra øvrigheten til folket, noe han omtaler som revolusjonært i et eneveldig system. Hauge representerte en åndelig frigjøring. I den ene bygdeboka for Vingelen heter det: «Me møtar i Sara Oust og hennar livsførsel ein rik og sund kristendom. Det er ei songglad sjel som blenkjer fram i skuggen av krig, dyrtid, og åndeleg trongsyn». Sara framstår som et medmenneske som representerte noe annet enn strenghet og straff. Dette måtte oppleves befriende. Hans Nielsen Hauge holdt fast ved at statskirken var viktig. Han og haugianerne møtte størst motstand fra kirkelig hold, men var likevel ivrige kirkegjengere.

Det er viktig å understreke at det er mange innenfor Den norske kirke som har vært og er engasjert i Hans Nielsen Hauge, haugianerbevegelsen og kvinnene i bevegelsen. I Innlandet gjelder det blant annet biskop Solveig Fiske og prest Arne O. Bakken.
 
=== Møttes Sara Oust og Hans Nielsen Hauge? ===
Det er mye som kan tyde på at Sara møtte Hans Nielsen Hauge på Oppdal i 1803. Hun gikk dit sammen med Esten Olsen Røe (Stornorsa). Det er usikkert om Hauge var i Vingelen, men det har imidlertid vært en sterk muntlig tradisjon om at så var tilfelle. Besøket er omtalt i bygdebøker og flere andre kilder.

=== Reiser ===
Sara var i begynnelsen av 20-årene da haugianerbevegelsen vekket hennes interesse. Hun var en av de første kvinnene i Norge som reiste rundt for å snakke med mennesker, også alene. Hun besøkte blant annet Haltdalen, Gauldalen, Trondheim og Oppdal. I Drivdalen vandret hun sammen med Randi Persdatter Hevle som var fra Oppdal. Sara reiste også sammen med Kirsten Fossen fra Kvikne. Sara og haugianerne var under stadig oppsyn for sin virksomhet. En gang ble hun fengslet. Dette skjedde i en bygd i Sør-Trøndelag.

=== Kobbergruva ===
Kobbergruva i Vingelen var eid av Røros Kobberverk. Den ble startet på slutten av 1700-tallet, men avviklet etter kort tid. Kanskje fordi det var mer kobbermalm å hente andre steder. Etter at gruvedriften hadde ligget brakk i flere år, startet haugianerne opp igjen virksomheten i 1804. Linda Helen Haukeland omtaler Sara som lederen. Etter en tid krevde Røros Kobberverk å få gruva tilbake. Haugianerne motsatte seg dette, men fikk ikke innvilget søknaden som ble levert til Rentekammeret. Frederiks Gaves Kobberverk i Folldal drev gruva fra 1806 til 1819 (eller 1818? Ulik informasjon i kildene). De ble hele tiden mistenkt for å støtte haugianerne. Røros Kobberverk startet opp igjen i 1821 (eller 1823? Ulik informasjon i kildene). Malminnholdet ble stadig mindre, og driften ble innstilt i 1835. 

== Ettermæle ==
=== «Noen må gå foran». Spelet om Sara Oust ===
I 2011 var det urframføring av friluftsteateret «Noen må gå foran. Spelet om Sara Oust». Det ble spilt i de to påfølgende årene. Rolf Norsen hadde manuskript og regi. Tone Hulbækmo var musikalsk leder og komponist. Ingunn Løvold spilte rollen som Sara. Andreas Moen samt søsknene Rønnaug, Kjersti og Lars Tingelstad hadde flere roller. Helga Reidun Nesset fra Anno Musea i Nord-Østerdalen var ansvarlig for kostymene. Spelet skjedde på tunet i Ousta, som var Saras barndomshjem. Noen av de som holdt tale var biskop Solveig Fiske og Ole Andreas Mølleløkken. Sistnevnte er Hans Nielsen Hauges tipp-tippoldebarn. 

=== Sara Ousts brudekrans ===
Brudekransen består av blomster av silkepapir og tekstiler, sannsynligvis såkalte Nürnbergroser samt glassperler. Den har rester etter et silkebånd som ble brukt til knyting. Brudekranser av denne typen er kjent både fra Tolga, Os, Røros og enkelte andre steder i landet. Kranser ble stadig mer utbredt på 1800-tallet. Den kan ha blitt kjøpt på Røros eller i Trondheim. Norsk institutt for bunad og folkedrakt sier at det hører med til unntaket at det foreligger så mange opplysninger om eieren som i dette tilfellet. I følge Anno Musea i Nord-Østerdalen er det vanskelig å si noe om hvordan Sara så ut som brud, fordi kildematerialet er for dårlig. Kransen er blitt restaurert av Rørosmuseet, og oppbevares i Vingelen kirke- og skolemuseum. 

=== Minnesteiner ===
I 1972 tok tre av Sara Ousts tippoldebarn initiativ til å reise en minnestein på Oustutrøa, gården som Sara og ektemannen bygde opp. Den består av tre deler. Foten er bygd av små, runde steiner som symboliserer Saras venner. Over der ligger det en kvernstein som skal minne om haugianernes nære kontakt med jord og natur. Øverst står det en rundslipt naturstein som uttrykker evighetsperspektivet i deres ånd.

Minnesteinen ved Vingelen kirke ble avduket i 1973. Bronserelieffet er laget av Eystein Vingelsgaard. 

=== Gravstein ===
Gravsteinen ble borte i forbindelse med arbeid på den gamle kirkegården. Den ble gjenfunnet i 2013, og oppbevares per i dag i Vingelen kirke- og skolemuseum. Inskripsjonen er: «Her under hviler de jordiske levninger av den salige kone Sara Ingebrigtsdotter Ousten som døde den 25. oktober 1822».

== Litteraturliste ==
*Alander, A. (2006). «Gruvedrifta i Vingelen». Vingelen Bygdeboknemnd. Bygdebok Vingelen. 2006. 
*Bakken, A. O. (1973). «Haugianerne i Nord-Østerdal de første årene og lederen Sara Oust 1778-1822». 1973.  
*Bakken, A. O. (2011). «Haugianerne i Nord-Østerdal de første årene og lederen Sara Oust 1778-1822». Revidert utgave 2011. 
*Misje Bergem, I. (2019, 11. juni). «Hauges anvendelige ettermæle». Vårt Land. 
*Dahle, H. C. (1894). «Røros Kobberverk 1644-1894». 1894. 
*Eggen, E. (1968). «Vingelen. Sogeminner frå heimbygda», s. 61. Nemnda for Vingelsboka. 1968. 
*Eggen, E. (1961). «I faret etter Hans Nielsen Hauge på ferdene hans i Nord-Østerdal og Trøndelag». Årbok for Glåmdalen 1961.  
*Eggen, E. (1937, 24. desember). «Haugianarkvinna Sara Oust frå Vingelen». Fjell-Ljom 1937.
*Morken Farstad, E. (2018, 30. januar). «Sjølv Paulus kunne ta feil». Klassekampen 2018.
*Morken Farstad, E. (2019, 7. mai). «Haugerørsla, KrF og den tradisjonelle familien». Vårt Land 2019. 
*Finne, P. M. (2000). «Haugianismen som utviklingsfaktor i Nord-Østerdalen». Årbok for Nord-Østerdalen 2000.  
*Fiske, S. (1980). «Kvinner i Haugerørsla, spesialavhandling i kyrkjesoge på Menighetsfakultetet». 1980. 
*Golf, O. (1998). «Den haugianske kvinnebevegelse». 1998.
*Golf, O. (2006). «Vekkerøst fra kvinner i Hans Nielsen Hauges fotspor». 2006. 
*Grytten, O. og Masvie, A. (2014, 13. mai). «Produktivitetskoden». Klassekampen 2014.
*Haugeinstituttet. (2016). «Hans Nielsen Hauge på vandring i Norge og Danmark 1996-1804». 2016. 
*Haukland, L. H. (2014). «Spor av haugiansk feminisme». Kirke og kultur 4/2014.
*Haukland, L.H. (2015). «Det haugianske familielivet». I S. Ravnåsen (red.) «Ånd og hånd. Hans Nielsen Hauges etikk for liv og virke». 2015.
*Heggtveit, H. G. (1911). «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede: et Bidrag til dens Historie: Bind 1: Haugianismens Tid: første Halvdel, 1796-1820». 1911. 
*Hoem, E. (2016, 18. mars). «Et levende håp». Dagens perspektiv. 
*Hoem, E. (2014, 5. april). «Predikant Sara Oust». Klassekampen. 
*Hvidsten, L. J. (red.). (2006). «Noen må gå foran. Festskrift til Rosemarie Køhn». 2006.
*Jørgensen, T. B. (2019, 8. mai). «Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?». Vårt Land. 
*Krohn, R. (1963, 22. august). «På sporet etter haugianere i Østerdalen». Hamar Arbeiderblad. 
*Kullerud, D. (1996). «Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge». 1996.
*Liland, Truls. (2019, 22. mai). «En haugiansk næringspolitikk». Vårt Land.  
*Lokalhistoriewiki.no. (2019, 28. februar). «Vingelen kopargruve». Hentet fra www.lokalhistoriewiki.no.
*Lokalhistoriewiki.no. (2018, 17. november). «Sara Oust». Hentet fra www.lokalhistoriewiki.no.
*Mølleløkken, O. A. (2011, 1. juli). Manuskript om Hans Nielsen Hauge. Tale i Vingelen. 2011.  
*Nygård, J. H. (1949). Forfatter av «Haltdalen og haltdalingen». Bind 1. Utgitt av Bygdeboknemnda for Haltdalen. 1949.  
*Ravnåsen, S. (2002). «Ånd og hånd. Hans Nielsen Hauges etikk for ledelse og næringsliv». 2002. 
*Ravnåsen, S. (2015). «Ånd og hånd. Hans Nielsen Hauges etikk for liv og virke». Revidert utgave. 2015. 
*Repstad, P. (2017, 21. desember). «Fortida er aldri helt hva den var». Vårt Land.
*Sagbakken, S. (1980). «Gruveindustrien i Nord-Østerdalen gjennom tidene». Årbok for Nord-Østerdalen 1980.
*Salbu, S. (1990). «Kvinner med tæl». Årbok for Nord-Østerdalen 1990. 
*Wiig Sjursen, F. (1997). «Den haugianske periode, 1796-ca 1850 : nr. 5 : Artikler om Hans Nielsen Hauge, haugianismen og bevegelsens betydning for kultur og opplysningsarbeid». 1997.
*Skartveit, A. (2011, 7. mai). «Grete Waitz og Sara Oust». Vårt Land. 
*Stubø, I. (2000). «Kvinner i Haugebevegelsen». Prismet, pedagogisk tidsskrift 4/2000.
*Store norske leksikon. (2019, 19. mars). «Sara Oust». Hentet fra www.snl.no.
*Supphellen, M. og Lunde, E. (2019, 18. mai). «Hans Nielsen Hauge som inspirasjon for en tredje vei». Vårt Land. 
*Vingelen Bygdeboknemnd (2006). Bygdebok Vingelen. 2006.
*Østigaard, A. D. (2009, 13. februar). «Sara Oust». Hentet fra www.snl.no. Norsk biografisk leksikon. 2009.
*Østigaard, A. D. (2012-2015). «Haugianerne i Nord-Østerdalen», «Hans Nielsen Hauge på heimebane», «Haugianerne i Fjellheimen», «Predikanten Sara Oust», «Sara Oust». 16 artikler i menighetsbladet «Vegen» for Tynset kommune. Publisert i perioden 2012-2015. 

{{DEFAULTSORT:Oust, Sara}}
[[Kategori:Predikanter]]
[[Kategori:Fødsler i 1778]]
[[Kategori:Dødsfall i 1822]]