Coya kom hjem
| Coya kom hjem | ||
|---|---|---|
| ||
| Født: | 22. august 1912 | |
| Død: | 10. oktober 1996 (84 år) | |
Coya kom hjem er en artikkel av Torbjørn Greipsland.
Ingen norskættet kvinne har nådd lenger i amerikansk politikk
Coya Knutson (født 22. august 1912, død 10. oktober 1996) bodde den siste tiden på et aldershjem i Edina, Minnesota. Med henne er den norsk-ættede kvinnen, hvis mor var fra Lillehammer, som til nå har nådd lengst i amerikansk politikk, gått bort.
Hennes historie er et eventyr på godt og ondt. Alt så ut til å lykkes for bondejenta, hvis far emigrerte fra Gjesdal. Hun ble i 1950 valgt inn i den lovgivende forsamling i staten Minnesota, gjenvalgt i 1952, ble valgt til den amerikanske kongress i 1954 som første kvinne fra hjemstaten sin, og ble gjenvalgt i 1956. Etter å ha nedkjempet en motstand mot henne våren 1958 og vunnet primærvalget, lå alt til rette for gjenvalg nok en gang ved kongressvalget i november. Men den gang ei.
Hennes ektemann ‑ hans navn var Andy Knutson ‑ satte krokfot for henne ved å offentliggjøre et brev: «Coya ‑ kom hjem! Slutt i politikken!» Dessuten antydet han et kjærlighetsforhold mellom henne og hennes mannlige sekretær!
I uker og måneder var Coya i medias sentrum. Ved valget i november tapte hun knepet. Hennes mann, sønn av et immigrant‑ektepar fra Setesdal ‑ hadde lykkes i sin hevn. Senere viste det seg at han var brukt av Coyas politiske fiender. Dermed var en karriere slutt som kunne ha endt opp som statsråd og kanskje visepresident i verdens mektigste land.
Hennes spennende historie ble for noen år siden ført i pennen av der norsk-ættede Gretchen Urnes Beito, Coya come home (Coya kom hjem). Hun forteller meget interessant og til dels detaljrikt om alt fra en stille oppvekst til en dramatisk politisk løpebane.
Foreldrene
Ikke noe tydet på at lille Coya (Cornelia), født på en farm i Erdmore, Nord‑Dakota i 1912, skulle bli kongresskvinne, selv om hennes far, Christian Gjesdal, som hadde utvandret i 1885, var en meget dyktig bonde og politisk interessert. Men han var henfallen til alkohol. En god mor hadde Coya i Christine, født Anderson, immigrant fra Lillehammer. Det har ikke lykkes å finne ut hvem Christine var annet enn at hun var fra Lillehammer eller omegn.
Christian var en meget dyktig bonde som var fast bestemt på å gjøre det godt. Det lyktes for ham, etter noen år hadde eide han 12 000 mål. Han var velstående, men henfallen til alkohol. Særlig når en ny maskin ankom gården, og Gjesdal skulle lese bruksanvisningen på engelsk og sette seg inn i maskinen, kom flaska fram.
Biografi
Coya måtte sammen med sine søstre tidlig delta for fullt i gårdsarbeidet. Som 11 åring kjørte hun traktor. Coya gikk på high school, noe som dengang var heller uvanlig for en bondejente. Til og med college‑utdannelse fikk hun og ble lærer, med spesialutdannelse i engelsk og musikk. Hun hadde en god sangstemme, og drog til New York for å vurdere om hun skulle bli operasangerinne. Hun kunne ha blitt det, men valgte likevel læreryrket.
I 1937 fikk hun lærerjobb i Plummer, Nord Dakota, nær et annet norsk‑preget samfunn, Oklee i nord‑vest Minnesota. Det ble hennes lykke og ulykke.
Andy (Andrew) Knutson i Oklee i Nord‑Minnesota var sønn til et immigrantektepar fra Setesdal, foreldrene hette Aslak Knutson og Gunhild. Aslak var født i 1862 på plassen Kasin under gården Åkhus i Bygland, foreldrene hans var Knut Bjørnson Lien, Bygland, og Anne A. Hodne fra Åseral.
I 1892 emigrerte Aslak og Gunhild til Bygland, Minnesota, men flyttet senere til Oklee, der de fikk seg en farm. Gunhild fødte 11 barn, men bare 4 levde opp.
Andy hadde jobbet som en av 20‑25 gårdsarbeidere hos Coyas far. Allerede der hadde han og Coya et godt øye til hverandre. I 1940 besluttet de å gifte seg, noe Coyas foreldre ikke syntes særlig om. Coya og Andy slo seg ned på farmen Andy hadde kjøpt. Det var på 640 mål, for lite til gi et rimelig utbytte. Ekteparet forble barnløst inntil de adopterte en gutt, Terry.
Coya hadde under krigsårene hatt en deltidsjobb som kontaktledd mellom landbruksmyndighetene og bøndene. Hun trivdes med det. Men da hun ble tilbudt en lærerjobb i 1944, sa hun ja. Hun ble en meget avholdt og populær lærer, som stod sentralt i mye av det som foregikk i Oklee. Derimot gikk ikke ekteskapet godt. Andy drakk og hadde lite interesse for gården. I 1944 besluttet de å selge gården og kjøpte seg et lite hotell i Oklee.
Kvinner ‑ engasjer dere!
I 1942 hadde Coya hørt på radio en tale av presidentfruen, Eleonore Roosevelt, som tente en gnist i henne: "Kvinner, engasjer dere i samfunnsspørsmål!" Fra nå av tenkte Coya på en politisk løpebane. I 1948 ble hun spurt om å stille til valg til den lovgivende forsamling i Minnesota, da var hun formann for kvinnearbeidet til Det demokratiske partiet i fylket (Democratic Farmer‑Labor party ‑ DLF). Hun sa ja. Og vant.
Tor Gjesdal oppmuntret henne
To år senere: Hun ville videre ‑ til den amerikanske kongressen! Hun spurte til råds sin nære slektning, Tor Gjesdal, som nå var informasjonsdirektør i FN. Han oppmuntret henne. Men en rekke mannlige ledere i det demokratiske part i distriktet sa nei til henne. Men hun satte i gang en forrykende valgkamp. Hun talte til eller hilste på tilsammen 20 000 mennesker i løpet av 6‑7 måneder. Kjørte 40 000 kilometer. Deltok på messer og i misjonsforeninger. Sang i brylluper og begravelser.
Hun vant over republikaneren Harold C. Hagen. Aviser og ukeblader landet over skrev om bondejenta som hadde vunnet seg en plass i kongressen, bare 42 år gammel. Da var hun så fysisk og psykisk utslått at hun reiste til noen venner og la seg. Sov i to netter og en dag i strekk.
Første kvinne i Landbrukskomiteen
Lenger hvilte hun ikke på sine laurbær. Hun kontaktet speaker i Kongressen, Sam Rayburn, og sa hun ville bli medlem av Landbruksskomiteen. Han sa ja. Mennene protesterte, men han holdt fast ved sin beslutning. Hun ble første kvinnelige medlem av denne meget viktige komiteen.
Fra første stund var det full innsats. Lange dager, iherdig arbeid. Hun trivdes som fisken i vannet. For ikke å si kua i grønne eng.
Men i 1956 tok hun en beslutning som vakte respekt hos noen, men motstand og fiendskap hos andre. Hun støttet Tennessee‑senatoren Estes Kefauver som presidenkandiat, og ikke Adlai Stevenson, som lederne i det demokratiske parti i Minnesota ville ha. DLF‑lederne var støtt, Coya hadde gjort et for selvstendig valg og til og med tråkket på tærne til norsk‑ættede Hubert Humphrey, som ønsket Stevenson, og selv ville bli visepresidentkandidat.
Coya gjorde dette fordi Kefauver hadde et bedre jordbruksprogram enn Stevenson. Andre sa hun gjorde det med tanke på å få en ministerpost. Coya kjempet for Kefauver i Minnesota og han vant overraskende primærvalgene. Nok en gang kom Coya i sentrum for avgjørende begivenhet. På det demokratiske landsmøtet ble Stevenson presidentkandidat, og Kefauver slo ut både Humphrey og Kennedy. Coya var aktiv med i spillet. Slaget var tapt for Humphrey denne gang. Han hulket og gråt, det samme gjorde hans medarbeidere. Og Coya gråt med de gråtende, selv om hun først og fremst burde glede seg med de seirende.
Coya ble gjenvalgt i 1956, tross motstand fra sine parti‑ledere.
Coya, kom hjem!
1958: Coya skal stoppes! DFL‑ledere i hennes distrikt prøvde å vippe henne av pinnen. Men nok en gang gikk Coya seirende ut i primærvalget. Men så skjedde det. Andy sendte et brev til pressen ‑ uten Coyas vitende. "Setningen "Coya come home" (Coya, kom hjem) gikk som eld i tørt gress over hele USA.
Andy ville ha kona hjemme. Hennes privatsekretær, Wilhelm Kjeldahl, dominerte henne. Dessuten: Et kjærlighetsforhold mellom de to ble antydet.
Coya sendte ut en pressemelding i få ord. Hun ville ikke kommentere sitt privatliv. Ikke ville hun fortelle at Andy var alkoholiker. Ikke at ekteskapet opphørte å fungere før hun ble kongresskvinne. Ikke at mannen hadde truet henne og Terry på livet da hun skulle reise til Washington i 1955. Heller ikke forholdet til sin privatsekretær ville hun kommentere. Men ryktet var usant.
Hun stod fast på sitt på tross av oppfordringer om å si mer og å avskjedige den meget dyktige Kjeldahl. Coya fortsatte sin kamp for sitt politiske liv. Hun vant til manges forbauselse primærvalget. Men da kampen stod mot den republikanske utfordreren, måtte Coya for første gang gi knepent tapt: 47 863 mot 46 473. Coya var utslått, men ikke nedslått.
Mannen brukt av motstandere
Men hun bad Kongressen vurdere de midler som var brukt i valgkampen mot hennes. Andy måtte til Washington for å gi sin versjon. Han beklaget følgene det hadde fått. Det viste seg at han var misbrukt av politiske motstandere av Coya. Det var deres ide å be Coya komme hjem. Det var antydet at Andy skulle få penger for å sende brevet.
Så mye ble klarlagt i den offentlige høringen. Men det var ingen grunn til at valget skulle bli annullert ‑ selv om også republikanere hadde vært mer eller mindre innblandet i saken. Men Gjesdal‑jenta gav ikke opp ved første veikryss. Hun prøvde å gjøre come‑back i 1960 ‑ med hjelp av Andy som nå støttet henne. Men hun lyktes ikke.
Meget god innsats i Kongressen
Dette og mer forteller Urnes Beito om i den nøkterne, engasjerende og omfattende boken om Coya. Coyas politiske innsats i Kongressen var enestående. Hun var et arbeidsjern. Hun engasjerte seg for familier som hadde barn med fibrose, den gang USA tredje største barnesykdom ‑ og fikk tusenvis av brev i respons. Hun talte farmernes sak fullt og helt, men det var ikke lett å vinne fram i Eisenhower‑perioden. Men hun fikk gjennomslag for sitt forslag om en statens lånekasse for studerende ungdom, etter mønster av den norske. Det er hun fremdeles med rette stolt av. Hun var en meget ettertraktet foredragsholder over hele USA.
Hun ble et offer for problemene hun og mannen hadde i ekteskapet. ‑Det skitneste trick noen gang foretatt i politikk, sa Minnesota‑politikeren Barney Allen om det som skjedde.
Coya opplevde hvor vanskelig det var å være kvinne i politikken. ‑De må kjempe dobbelt så hardt som mennene for å greie seg, sier hun.
Kommentatorer er enige om at hennes ekteskapsproblemer aldri hadde blitt brukt mot en mannlig kongressrepresentant slik de ble brukt mot henne. Da de mannlige lederne i DLF ikke lenger hadde Coya i sin hule hånd, aksjonerte de. Samtidig kan nok en leser av boken mene at Coya ‑ og hennes sekretær Kjeldahl ‑ kunne ha spilt sine kort noe annerledes i endel saker. Men ikke noe av dette rettferdiggjør den simple aksjon som ble satt i gang mot henne, en kvinne som noen mener kunne ha blitt USAs første visepresident i tilfelle Kefauver hadde blitt presidentkandidat i 1960.
Hvilken norsk politiker kan man sammenligne Coya med? Gro Harlem Brundtland melder seg raskt. Målbevisst, pågående, engasjert. Men Coyas grasrotkontakt og politiske nese for det som rører seg i samfunnet, hadde hun felles med Per Borten. Hva valgkampstil angår: Halfdan Hegtun, som i 1965 førte en mann‑til‑ mann‑valgkamp helt på linje med den Coya førte 11 år tidligere. Hennes engasjement i kirke og misjon: Norsk parallell: Lars Korvald.
Synes noen at dette ble for sterkt ‑ fire nordmenn for å hamle opp med Coya? La oss ta med denne uttalelse av ikke ukjente Walter F. Mondale: ‑Jeg husker Coya som en gnistrende, overstrømmende, boblende, energisk, glad skandinav ‑ som på vei mot månen...Hun var full av liv. Hun var fascinerende og folk likte henne. Hun kunne komme inn i et rom og få de «døde» til å våkne opp...
Begravelsen
Nå er hun gått inn til den hvile hun så fram til. Til stede ved begravelsen var flere fremtrende politikere, bl.a. medlem av kongressen, Martin Olav Sabo. Blant sangene som ble sunget, var The Old Rugged Cross (Til det gamle ærverdige kors) og How Great Thou Art (O store Gud).