Kristenleder med tung oppvekst

Fra Setesdalswiki
Share/Save/Bookmark
Hopp til: navigasjon, søk

Kristenleder med tung oppvekst er en artikkel av Ove Sandvik. Den ble publisert på bloggen hans 27. juli 2020 og vi fikk legge den ut på Setesdalswiki. Om du går til artikkelen på bloggen til Ove Sandvik, finner du mange bilder. De er ikke tatt med på Setesdalswiki.

Kristenleder med tung oppvekst[rediger]

Johannes Daasvand var en av bedehus-Norges mest kjente og respekterte forkynnere, første halvdel av 1900-tallet. Han sto i mange og store vekkelser og var en mye lest forfatter. Men han hadde en tung bagasje i livet, som få var klar over.

Ett av barndomsminnene mine fra mange søndager i oppveksten, var når far min skulle ha ei oppbyggelig stund. Han fant fram bibelen som vanlig, men hadde ofte også med ei av to bøker med taler over søndagens tekst. Den ene var «Mot målet» av Ludvig Hope, den andre var ei rødbrun bok som het «Godt budskap». Forfatteren av denne boka var Johannes Daasvand. Det er han denne artikkelen skal handle om. Da starter vi i Åseral.

Oppvekst på Hornnes[rediger]

Thore Aanonsen Reiersdal var fra Åseral i Agder. Han ble født i 1825 og vokste opp på garden Reiersdal. I sin ungdom ble han forlovet med ei «fantejente», og reiste ei stund omkring sammen med henne og familien hennes. Men dette livet var ikke noe for Thore, så han slo opp. Thore var veldig bibellærd, men kom ikke gjennom til frigjort kristenliv før på slutten av sitt liv. Han var også synsk. Etter den brutte forlovelsen, fant han seg ei ny kone som het Ingeborg Larsdatter og var tre år yngre enn Thore. De ble gift i 1850 og fikk minst seks barn. Ingeborg og Thore drev garden Vollen på Øvre Dåsvatn, som var bruk nummer 6.

Den eldste sønnen på Vollen het Aanen Thoresen Daasvand. Han ble født i 1853. Aanen var ei kunstnersjel, men fikk lite brukt disse evnene. Han var også en viden kjent rev- og rovfugl-jeger. Yrket hans var imidlertid bonde, og det var noe han slett ikke passet til. Han ble gift med den sju år eldre Siri Johannesdatter Verdal fra Eiken. Siri var datter til Ingeborg Steinarsdatter (1797-1903) og Johannes Verdal. Ingeborg var kjent som en varm kristen. Datteren Siri delte morens tro.

Etter at Aanen og Siri ble gift, bodde de først på garden Ytre Dåsvatn, deretter på Flystveit i Åseral, før de overtok Aanen sin heimegard. I tillegg til stell av hus og barn, tok Siri minst like mange tak på garden som mannen Aanen. De fikk sitt første barn Ingeborg i 1877. Hun var enslig, og tok seg mye av mor si. Nummer to kom i 1879 og fikk navnet Thor. Han var bonde i Stavanger, og omkom i ei trafikkulykke i 1926. Nummer tre ble født på Flystveit i Åseral 13. januar 1884, ikke lenge før familien flyttet til Vollen. Han fikk navnet Johannes. Siste barnet ble født i 1890, og fikk navnet Ånon. Han emigrerte til Amerika.

Da han var sju år i 1891, begynte Johannes på skolen som vanlig var. Han var ivrig på skolen, og hadde store evner. Samtidig var han en ordentlig spilloppmaker, noe som førte til at det ble sagt om han at han enten ville bli fant eller prest. En gang kledde Johannes seg ut, og oppsøkte nabogutten for å skremme han. Gutten ble livredd, og sprang inn til sin mor og sa: «Enten var det den vonde eller så var det Johannes!» Mor Siri, lærte tidlig barna å be, og leste mye i Bibelen for dem. Johannes fikk derfor et nært og tett forhold til sin mor.

Far ble arrestert[rediger]

I 1895, da Johannes var elleve år, hendte noe på Vollen som skulle få avisoppslag landet over. Da møtte lensmannen opp og arresterte Aanen Daasvand. Det viste seg at bak en kanskje fin ytre fasade, hadde Siri og barna levd under særdeles tøffe forhold. Det var Siri selv, som hadde anmeldt mannen sin for mishandling. Saken kom snart opp i retten, og en nesten utrolig historie ble brettet ut i den tids medier. Avisen Social-Demokraten referer over halvannen spalte, hva som hadde skjedd. Overskriften var «Et uhyre af en mand», med fortsettelse «Mishandlet sin kone i 26 aar». Både Siri og barna Ingeborg, Thor og Johannes vitnet i rettsaken.

Avisen tar i artikkelen fram at Aanen hadde slått kona Siri nesten daglig, helt fra de ble gift for 26 år siden. Han hadde kastet henne i gulvet og tråkket på henne med tresko. Flere ganger hadde han tatt strupetak på henne, så datteren Ingeborg, hadde måttet vri farens finger fra morens strupe. Han hadde kastet kniver på henne og en gang kastet han en hammer på stortåa hennes så den nesten ble knust. Legerklæringen som ble framlagt under rettsaken, sa at legemet hennes bar mange arr etter mishandlingen. Mange flere detaljer blir sitert, både i Social-Demokraten og i mange aviser fra hele landet.

Når Siri ble spurt av slekt og naboer om hvorfor hun var skadd, dekket hun mannen og kom med bortforklaringer. Men i 1895 var altså begeret fullt, og hun fikk mannen dømt for sin ugjerning. Aanen ble dømt til to års straffearbeid og deretter til forvaring. Dette siden han truet både kone og barn på livet. Etter endt straffearbeid, ble han satt i arresten på Hornnæs, men der ville ikke lensmannen ha han. Han ble derfor overført til Grimstad og videre til Kristiansand. Her satt han inne under folketellingen i 1900, men jeg vet ikke hvor lenge han var fengslet. Etter fengslingen ble det satt i gang en omfattende innsamling av penger til Siri og barna. En oversikt over innkomne gaver i Fedrelandsvennen i 1896, viser at det var kommet inn kr.1004,40 til familien.

Hvordan det videre gikk med familien under Johannes sin oppvekst, vet jeg ikke. Han ble overført til barnehjemmet Waisenhuset Ebenezer i Kristiansand, som ble drevet av Mandal og Kristiansand Indremisjon. Han ble konfirmert mens han bodde på Ebenezer. Etter konfirmasjonen har han antakelig kommet tilbake til familien på Vollen. Han var ingen kristen i ungdomstiden. Han leste mye av Garborg, Ibsen og Bjørnsens bøker, og samtidig hadde han beholdt sine underholdende evner. Han kjente på en sterk trang til å formidle til andre, det han selv leste i bøkene. Dette gikk «ut over» sauene han gjette. Det var mer enn en gang at han gikk opp på en stein og talte til sauene. Ellers underholdt han vennene sine med gode stubber, slik at de lo seg nesten fordervet.

I 1910 var Johannes begynte som forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen. Han bodde da sammen med mora og søsteren Ingeborg hos Rasmus Nåden på Finnøy. Antakelig var far Aanen blitt løslatt og hadde kommet tilbake til Vollen, og mor Siri hadde sett seg nødt til å flytte. Senere ble Aanen radikalt omvent. Da Johannes med sin familie flyttet til Vaulen i 1920, hadde de med seg foreldrene hans. Siri hadde tatt Aanen til nåde, og de fikk noen gode år sammen mot livets avslutning.

Frelst som 19-åring[rediger]

Johannes begynte å kjenne på virkningen av mor og mormors bønner. Han ble vakt, og flere ganger satt han og leste i Bibelen og oppbyggelsesbøker, mens han kjørte tømmer med hesten. Det ble ikke mer skole på han, etter avsluttet omgangsskole. Han søkte på lærerskole, men fikk beskjed om at han var for ung til å bli tatt opp. Men det stoppet ikke en kunnskapshungrig ungdom. Han leste og studerte mye på egenhånd, og lærte blant annet å snakke og å lese både engelsk og tysk. Han var også musikalsk, og kunne spille både gitar, orgel og piano. Han hadde også en utmerket sangstemme.

I 1903 var det en stor vekkelse i Åseral. I forlengelsen av den, la ti nyfrelste ungdommer ut på en møteturne. Johannes var og hørte på disse, og ble åndelig vakt. Kort tid etter kom presten i Åseral og noen ungdommer tilbake til Hornnes. På ett av møtene de hadde, var det en av ungdommene som vitnet ut fra Rom 5,6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» Det løste Johannes, og han ble frelst. Like etter avla han sitt første vitnesbyrd. Han sa frimodig: «Jeg kan ikke si annet enn om jeg fikk hele Dåsvatn, ville jeg ikke bytte mot det jeg nå har vunnet.» Dermed var vekkelsen fra Åseral, også nådd til Hornnes.

Forkynner i Stavanger krets NLM[rediger]

Det tok ikke lang tid før Johannes begynte å ha noen korte andakter i heimene rundt om i nabolaget. I 1905 gjestet forkynner Andreas Nebdal Hornnes. Han fikk startet en forening for Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband NLM), og Johannes Daasvand ble foreningens første formann. Nebdal ble samtidig oppmerksom på at Daasvand hadde ei forkynnernådegave, og ville at Sørlandet krets av NLM skulle ansette ham. Johannes ble satt opp til å ha en morgenandakt på et stormøte. Det han ikke visste var at dette skulle være ei «prøvepreik», for kretsstyret var til stede for å høre han. Det gikk ikke helt bra med andakten til Johannes, og kretsstyret ville ikke ansette ham. De ba i stedet Nebdal ta Johannes med seg til Stavanger krets. Alt dette fikk ikke Daasvand vite om, før lenge etter at han var blitt en landskjent forkynner.

Nebdal lyktes bedre i Stavanger krets, og her ble Johannes Daasvand ansatt som forkynner i 1906. Da hadde han allerede opplevd å få være et redskap til en stor vekkelse på Ogna. Her ble han godt kjent med familien Sandve, noe som skulle få konsekvenser for hans valg av ektefelle noen år senere. Samme år som han ble ansatt i Stavanger krets, fikk han stå i vekkelser både i Egersund, Vigrestad og Varhaug. Også de kommende årene fulgte det mye vekkelse med Daasvands forkynnelse. Dette var ei vekkelsestid over Rogaland, og Svend Foldøen hadde startet på sitt rike virke i Ryfylke. Daasvand sto i vekkelser blant annet i Flekkefjord (1906), Egersund (1907 og 1908), Volda (1907), Nærbø (1909), Kopervik, Torvastad og Avaldsnes (1910).

På sin første tur til Egersund i 1906, var han sammen med den gamle forkynneren Thormod Rettedal. Rettedal hadde lovet lærerskolerektor i Volda, Henrik Kaarstad, å skrive to taler til huspostillen «Ordet um Krossen». Nå ga han Daasvand ordre om å skrive disse talene. Ungdommen kjente på et press fra den eldre, og lovet å prøve. Kaarstad var så fornøyd med 22 åringens bidrag, at han ba ham skrive ti korte andakter til andaktsboka «Or livsens vatn», som han ville gi ut i 1908.

Kaarstad så imidlertid at Johannes trengte hjelp til å få skikk på sin skriftlige norske. Han inviterte han derfor til privatundervisning ved Volda lærarskule, mot at han preiket om kveldene. Johannes takket ja, og resultat ble en betydelig forbedring av norskkunnskapene, og en stor vekkelse i Volda. Alt dette var med å utløse et omfattende forfatterskap hos Daasvand. Han skrev mer enn 20 bøker og hefter (se liste under). Like kjent ble han for sine mange tusen korte andakter i Stavanger Aftenblad, under vignetten Plogmannen. Disse andaktene ble etter hvert også publisert i andre aviser. Han fikk også slippe til i NRK med radioandakter, som regel sammen med en salme med en norsk folkemelodi. På sine eldre dager samlet han flere slik melodier, ikke minst fra Setesdal.

Amerika og bryllup[rediger]

22. august 1911 gikk den 27 år gamle Johannes Daasvand om bord i Amerikabåten som skulle til New York. Årsaken til emigrasjonen oppgav han som «liten fortjeneste». Han skulle forkynne Guds ord i de norske områdene i USA og Canada, og talte blant annet i Brooklyn og Chicago. Om han da tenkte å bosette seg i Amerika, eller om det var tenkt som en besøkstur, vites ikke. Men heime ventet i alle fall jenta han var forlovet med, og det ble til at han reiste tilbake til Norge på nyåret 1912. Her fortsatte han som forkynner i Stavanger krets, men først ble det bryllup.

Den utkårede bruden het Othelia og var datter til Malena Rasmusdatter Kvassheim og Johannes Johannessen Sandve. Dette var en heim Johannes ble kjent med under vekkelsen i 1905, og det er mulig at han allerede da fikk et godt øye til Othelia. Othelia hadde tolv søsken, men da bryllupet sto, var to av de tolv døde.

Othelia og Johannes Daasvand fikk seks barn. Det var Arnold (f.1913), Johannes (f.1914), Sigurd (f.1916), Malena (f.1919 kalt Malli og gift med Bjørn Østby), Ruth (f.1922 og gift med Olav Overå) og Einar (f.1926). Othelia og Johannes bodde på Høyland ved Sandnes det første året etter at de var gift, men allerede året etter flyttet de til Trondheim hvor Johannes hadde fått et nytt kall.

Før han kom så langt, var han med på å stifte et nytt misjonsblad som var tenkt spesielt for Sørlandet og Rogaland. Bladet fikk navnet Evangelisten. Dette bladet startet også umiddelbart med bibelkurs, og her deltok Johannes aktivt. Han trakk seg imidlertid fra Stiftelsen Evangelisten i 1916, da han syntes det var vanskelig å kombinere med ansettelsen i NLM. Han fortsatte likevel i mange år, å skrive artikler i bladet.

Under kretsmøtet for Stavanger krets i 1912, ble det en stor debatt om misjonens skulle starte en ungdomsskole. Det ble bestemt at saken skulle utredes, og Daasvand ble oppnevnt i en komite som skulle komme med en innstilling til et senere kretsmøte. Flertallet i komiteen ville at skolen skulle være et samarbeidsprosjekt med andre misjonsorganisasjoner, mens Daasvand som utgjorde mindretallet, ønsket en skole eid kun av NLM. Det ble Daasvand sitt syn som vant fram, men skolen sto ikke klar før i 1919, og fikk navnet Tryggheim Ungdomsskule Nærbø.

Kretssekretær og bysekretær[rediger]

Johannes Daasvand sine nådegaver som evangelist og leder ble lagt merke til flere steder i landet. I 1913 fikk han kall til å bli kretssekretær i Trøndelag krets av NLM. Daasvand skulle gjennom et langt liv besøke store deler av landet, men det var i Rogaland og Trøndelag at han fikk sitt lengste virke. Under tiden som kretssekretær, var han også mye engasjert i forsamlingen Betania i Trondheim, slik at han i praksis var både kretssekretær og bysekretær.

Fra Trøndeleg fikk han attesten at han var både en skattet forkynner og sjelesørger. Han hadde også en spesiell nådegave til å finne andre nådegaver, og å sette dem i tjeneste i forsamlingene. Han fikk blant annet starte en komite som hadde ansvar for møteledelse. Han engasjerte også mange av de unge, til å besøke syke og eldre i heimene og på sykehus. Det var også Daasvand som startet med fri nattverd i Betania. Han ivret også for at forsamlingene på bedehusene skulle begynne å døpe barna, men her nådde han ikke fram med sitt syn.

Men det var ikke bare i forsamlingen i Trondheim, trønderne fikk glede av Daasvands nådegaver. Han besøkte hele kretsen og opplevde vekkelser mange steder, blant annet i Stjørdal (1913), Trondheim (1913) og Verdal (1915).

Skoleåret 1918-19 ble han engasjert av Indremisjonsforbundet som lærer på bibelskolen i Bergen. Året etter sto han i en ny vekkelse i Flekkefjord, og året deretter fikk familien ro for å gjøre oppbrudd fra Trondheim. Da var det forsamlingen i Stavanger som ville ha Daasvand til bysekretær. Han var i denne stillingen i ti år, fra 1920 til 1930. Her var han pådriver for å få bygget nytt bedehus. Salem forsamlingshus i Bergelandsgata sto ferdig i 1924, og ble et praktbygg i bybildet. Vinteren 1927-28 hadde han permisjon, for igjen å besøke norske utvandrere i Amerika. Under perioden i Stavanger, bodde familien Daasvand på Vaulen.

Forkynner og kretssekretær[rediger]

Etter perioden i Salem, flyttet familien til en gard de kjøpte på Mønnesland ved Mandal. I tillegg til å drive garden, var han forkynner for NLMs hovedstyre. Han opplevde også i denne perioden flere vekkelser, blant annet i Mandal (1930+1932), Lyngdal (1931), Salem Stavanger (1931) og noe senere i Vennesla (1942).

Kontakten med Amerika ble holdt varm, noe som resulterte i to nye turer over Atlanteren. I 1936 gikk høvdingen i Stavanger krets, Br. P Mugaas, av som kretssekretær. Johannes Daasvand var ett av navnene over aktuelle kandidater til å overta. Etter at kretsstyret hadde fått ett par nei, var Daasvand villig til å prøve. De flyttet tilbake til Vaulen, og her hadde han heimekontor. Men Daasvand fant snart ut at kontorarbeidet hindret han i det som han kjente som sitt hovedkall, å forkynne Guds ord. Han ba derfor om avløsning allerede etter to år.

Høsten 1939 reiste han så på sin femte og siste tur til Amerika. Denne turen ble betydelig lengre enn planlagt, på grunn av 2.verdenskrig. Han måtte utsette heimreisen til sommeren 1940. I mellomtiden arbeidet han for å samle inn penger til misjonærene som var i Kina og som ikke kom seg heim på grunn av krigen. Til slutt fikk han seg hyre på en finsk båt,og kom trygt tilbake til Stavanger.

Tilbake i Norge ble han engasjert til tre nye år i forsamlingen i Salem, Stavanger. I 1943 flyttet familien til Drottningborg, hvor han var rektor på bibelkurset for ungdom som skolen startet opp. Etter fire vintre på Drottningborg, kjøpte familien seg hus på Stray i Kristiansand, og her ble de boende resten av sitt liv.

Etter at Johannes var blitt pensjonist, fikk han og Othelia oppfylt et ønske de lenge hadde hatt. Begge døtrene deres var misjonærer i Afrika. Ruth i Tanzania og Malli i Etiopia. I 1952 reiste de først til Tanzania og besøkte Ruth og Olav Overå i tre måneder. Deretter fløy de til Etiopia og var hos Malli og Bjørn Østby i fem måneder. Dette var en stor opplevelse for dem begge. Både at de fikk besøke døtrene, men ikke minst at de fikk se misjonsarbeidet på nært hold.

Markert forkynner og leder[rediger]

Etter at Johannes var død, uttalte NLMs generalsekretær om Daasvand, at han var en av de dyktigste forkynnerne i NLM. Det heter om Daasvand at han var klartenkt og konsentrert i forkynnelsen. Av prinsipp talte han alltid kort. Han hadde en stor bredde i sin forkynnelse, men samtidig var sentrum klart. Hans Kristusforkynnelse var både myndig og varm. Han hadde ofte med et misjonsglimt i talen.

Det var viktig for han at han hadde fått budskapet fra Gud, som han skulle gå med. Han ble også kalt sjelesørgeren blant forkynnerne. Det går igjen både i referat fra forkynnelsen hans og i hans skrifter. Han tok seg av de enkelte og hadde en egen evne til å hjelpe og rettlede dem som var i nød. Daasvand hadde som motto, Guds rike først. Derfor sto han tidlig opp om morgenene, og gikk tidlig til køys om kvelden. Dette var rutiner han også innprentet resten av familien, noen ganger til noens ergrelse. En av sønnene skrev en gang en artikkel om å ha en predikant som far. Det var ikke alltid like enkelt, skrev han. Og at han alltid fulgte mottoet om først Guds rike, var ikke alltid like lett å akseptere. Samtidig sa han at det var ingen predikant han heller ville høre, enn faren. Barna satte han høyt, både som far og som kristen.

Johannes Daasvand ble på 70 års dagen spurt om hva han ville blitt om han var ung og skulle velge yrke: «Da ville jeg ha blitt legpredikant og reist omkring akkurat som jeg har gjort i over 50 år.»

Han var også en mann med klart syn på aktuelle spørsmål som rørte seg i misjonen. Helt til sin siste Amerikatur, var han en ihuga frikirkemann og arbeidet for at NLM skulle bli en frikirke. Etter siste turen til Amerika, innså han noe av det Ludvig Hope så mange år tidligere. Frikirkene hadde lett for å bli seg selv nok. Han endret derfor syn på dette på sine eldre dager.

Han var også ivrig med i debatter om friskoler. Han ønsket slike skoler, men mente at hovedstyret måtte ha det avgjørende ordet om skolene skulle starte eller ikke. Dette på grunn av den økonomiske belastning skolene kunne bli. Samtidig talte han sterkt mot at skolene skulle motta statsstøtte. Dette fremmet han forslag om under GF i 1918 og fikk flertall for forslaget. Her var nok ikke kretsene like lovlydige i oppfølgingen av vedtaket.

I 1930 var spørsmålet om et eget ungdomsarbeid i NLM oppe til debatt. Det ble vedtatt å starte slikt arbeid, med et tilleggsforslag fra Daasvand: «Dog bør ungdomsforeningene ikke danne noen særskilt landsorganisasjon.» Spørsmålet om kvinners stemmerett var en gjenganger på generalforsamlingene i NLM. Daasvand var prinsipielt imot. Under GF i 1941 talte Knut Rettedal varmt for å gi kvinner stemmerett. Etter at Rettedal var ferdig, stemte Daasvand i sangen: «Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne» - antakelig både med glimt og alvor i blikket. I 1949 ble det fremmet forslag om å begrense antall ansatte som kunne velges til hovedstyret. Daasvand advarte mot et slikt vedtak. Hans konklusjon var at «vi må ha de beste menn innvalgt i HS»

Siste reise[rediger]

Sommeren 1955 ble Daasvand rammet av en alvorlig sykdom. Denne utviklet seg raskt, og han sovnet inn etter et smertefullt sykeleie 13. september 1955, i heimen på Strai i Kristiansand. På slutten fant han mye trøst i Salme 23: «Herren er min hyrde, mig fattes intet.» Han ble begravet fra Oddernes kirke, og i minneordet sa Tormod Vågen om sin nære venn og medarbeider: «Framover alt var Daasvand evangelist, etter mitt syn ein av Noregs største evangelistar». Othelia levde i mange år som enke. Hun døde langfredag 16. april 1976.

Bokliste[rediger]

Johannes Daasvand skrev en rekke bøker og hefter. Jeg har funnet følgende titler:

  • Den frie nattverd 1910
  • Veiledning ved læsning av Bibelen 1916
  • Foreldres ansvar og nogle småstykker 1916
  • Frigjørelse, fornyelse og forløsning 1921 (s.m. Gustav Nilsen)
  • En kristens ansvar i hjem, samfund og arbeide for Gud 1921
  • Under ordets lyskaster 1921
  • Falske profeter og falsk lære 1922 (s.m. Adolf Bjerkreim)
  • Daapen fri 1922
  • Bygg på berg 1929
  • Naade og ansvar 1925
  • Den indre linje 1932
  • Rene stier 1934
  • Fra trelldom til frihet 1936
  • På veien 1938
  • Fast grunn 1941
  • Godt budskap 1946
  • Det allminnelige prestedømme 1948
  • Lys i mørke 1948
  • Frigjøringen i Kristus 1949
  • Lys på veien 1950
  • I sjelevinner-tjenesten 1-5 1954
  • Fra gullgruven 1954

Kilder[rediger]

  • Arne Nordheim m.fl.: Tryggheim Ungdomsskule 1919-1969
  • Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
  • Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
  • Fredrik Wisløff: Min far var predikant. Artikkel av Sigurd Daasvand
  • Harald Skretting: I far sine fotefar – 75 år etter
  • Henrik Kaarstad: Ordet um krossen
  • Henrik Kaarstad m.fl.: Or livsens vatn
  • Jacob Straume: Kristenliv i Rogaland
  • Jakob Straume: Kristenliv i Trøndelag
  • Johannes Kvalheim: Krøtterhandler og lekpredikant
  • Josef Tungland: Sven Foldøen
  • Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
  • Lisabet Risa: Bilete frå Hå
  • Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser
  • Olav Golf: Marie Monsen
  • Olav Uleberg: Hornnes Gards- og ættesoge
  • Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
  • Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
  • Trygve Vassvik: Bladet Evangelisten. I livets tjeneste for livets Herre
  • Fast Grunn nr.4 1955: Minneord
  • Aftenbladet.no
  • Dagen.no
  • Nasjonalbiblioteket (nb.no)
  • Digitalarkivet.no

Kilde[rediger]