Hva er min tro?

Hva er min tro? er en tekst av Lev Tolstoj. Den er oversatt til norsk av Anastasia Golf og vi har fått legge den ut på Setesdalswiki. Teksten vil bli tatt med i en bok som er planlagt å bli utgitt i 2024.

Innholdsfortegnelse

II) Fortsettelse.

En grundig forståelse av en av kirkens læresetninger viser at hovedbudskapet i Bergprekenen er budet «Gjør ikke motstand mot det onde». Samfunnet er i konflikt med dette budet.

III) Samfunnet tvinger individet til å gå i krig og avsi dommer.

Jesus forkaster krig og rettssaker. - Hvordan forholdt apostlene og kirkens fedre seg til domstolene? - Kirkens tolkning av budet: «Døm ikke og fordøm ikke.» - Tekstkritikk. – Resultat

IV) De troende ser i Jesu lære et uoppnåelig ideal.

De vantro anser det som galskap

V) Motsetningen mellom den kristne og den jødiske etikken.

Kristus opphever Mose lov. - Tekstkritikk. - Logisk kritikk. - Det mosaiske moralprinsippet: "Øye for øye, tann for tann."

VI) Jesu 5 bud:

• 1. Bud: Du skal ikke bli sint på din bror. -
• 2. Bud: Du skal under ingen omstendigheter skille deg fra din hustru. -
• 3. Bud: Du skal aldri sverge en ed. -
• 4. Bud: Du skal ikke sette deg imot det onde. -
• 5. Bud: Du skal også elske dine fiender, det vil si folk som ikke er dine landsmenn. -

Hva som hindrer oss fra å forstå disse budene på riktig måte. - Ved å internalisere disse budene bringes evig fred.

VII) Motbevisning av påstanden om at disse budene er uoppfyllbare.

Påstanden er basert på overtro om syndefallet og frelsen. Selv vitenskapen og alle filosofiske systemer som godtar den eksisterende orden, er avhengige av denne troen. Den sanne religion er opplysningen til fornuften. Parabel.

VIII) Motbevisning av påstanden om at i en egoistisk verden kan enkeltpersonen ikke oppfylle Jesu bud.

Feilvurdering av personlig liv. - Det sanne livet er det evige fornuftslivet. – Jesus forkaster legemets oppstandelse.

IX) Troen er død uten gjerninger.

Er livssynet som alle våre handlinger er basert på, blitt til overbevisning, kaller vi det tro. - Å tro på Jesus er å erkjenne sannheten.

X) Jesu bud kan oppfylles av alle, og det er både lett og gunstig å følge dem.

Ved å arbeide for andre sikrer vi alltid vårt livsopphold. - Jesus metter fem tusen menn. Kirken hindrer oss fra å følge Jesu bud. - Russisk bønnbok. Russisk katekisme. - Seremonier og metafysikk fortrenger etikken. - Resultatet er generell avskalling fra kirken. - Verden gjør allerede begynnelsen til fremgang. - Det er på tide at vi anerkjenner Jesu bud, som kirken har skjult for oss så lenge. - Jesu bud er forenlige med enhver teori.

XI) Forfatterens trosbekjennelse.

Jeg er nå 55 år gammel, og med unntak av de første 14–15 årene av mitt liv, har jeg levd 35 år som en nihilist i den sanne betydningen av ordet. Det vil si, ikke som en sosialist og revolusjonær, slik det vanligvis forstås, men som en nihilist i betydningen av total mangel på tro.

For 5 år siden begynte jeg å tro på Jesu lære, og livet mitt forandret seg plutselig. Jeg sluttet å ønske det jeg pleide å ønske, og begynte å ønske det jeg aldri hadde ønsket før. Det som tidligere virket bra for meg, virket nå dårlig, og det som pleide å virke dårlig, virket nå godt. Det gikk med meg som når en person går ut for å avgjøre en viktig sak, og så plutselig underveis innser at saken er helt meningsløs, og – snur om. Alt som var til høyre, ble til venstre, og alt som var til venstre, ble til høyre. Det var en fullstendig omveltning i livet mitt. Godt og ondt byttet plass, og sjelen min ga meg fred og lykke. Årsaken til dette var at jeg nå forstod Jesu lære annerledes enn før. Jeg vil ikke tolke Jesu lære. Jeg vil bare dele hvordan jeg har forstått den på en enkel, klar måte som er for alle.

Snarere enn å tolke Jesu lære, ønsker jeg faktisk at tolkninger av den blir avskaffet. Alle kristne kirker har alltid anerkjent at mennesker, uavhengig av utdannelse eller intelligens, er like for Gud, og at den guddommelige sannhet er tilgjengelig for alle. Jesus sa til og med at Guds vilje er å åpenbare seg for de enkle, det som er skjult for de kloke.

Alle kan ikke fordype seg i komplekse teologiske konsepter, men alle kan og bør forstå det Jesus sa til millioner av enkle mennesker. Det jeg ikke forstod den gangen var det Jesus sa til alle disse menneskene, som ikke hadde mulighet til å søke hans lære tolket av Paulus, Clemens eller Johannes Khrysostomos. Nå forstår jeg det og det er det jeg vil fortelle. Røveren på korset trodde på Jesus og ble frelst. Det ville sikkert ikke skadet noen om forbryteren ikke døde på korset, men steg ned og delte med menneskene hvordan han kom til tro.

Slik som røveren på korset trodde jeg også på Jesus, og jeg ble frelst på samme måte som han. På samme måte som røveren var jeg klar over mitt dårlig liv, og jeg så at de fleste menneskene jeg omgikk levde som jeg. Jeg visste, akkurat som røveren, at jeg led og var ulykkelig, og at menneskene rundt meg også hadde det slik. Jeg tenkte at bare døden kunne sette meg fri. På samme måte som røveren på korset følte jeg meg bundet til livet, som var fylt med synd og smerte. Jeg visste at for meg, som for ham, ville livet ende i den forferdelige natten som er døden.

I alt dette lignet jeg helt på røveren, men det var en forskjell mellom ham og meg; han døde, men jeg levde fortsatt. Røveren kunne tro han ble frelst etter graven, men det kunne ikke jeg tro, fordi i tillegg til livet etter graven, har jeg livet som fortsatt venter på meg. Men jeg forstod ikke dette livet – jeg gruet for det. Da gikk plutselig Jesu ord opp for meg. Livet og døden var ikke lenger noe ondt, og i stedet for å føle fortvilelse, følte jeg glede og lykke ved livet, som døden ikke kan overvinne. Er det virkelig til skade for noen om jeg forteller dette?

I.

Jeg har skrevet to omfattende avhandlinger om årsaken til at jeg tidligere ikke forsto Jesu lære, og hvordan det skjedde at jeg senere forstod den: en kritikk av den dogmatiske teologien og en ny oversettelse med forklaringer til de fire evangeliene. I disse skriftene har jeg nøye undersøkt, trinn for trinn, alt som har skjult sannheten for menneskene. Jeg oversetter igjen de fire evangeliene, sammenligner dem vers for vers med hverandre og orener dem til en helhet - en harmoni.

Jeg har allerede arbeidet med dette i seks år. Hvert år, hver måned, finner jeg stadig nye opplysninger og ytterligere bekreftelse på den grunnleggende tanken, retter feil som har sneket seg inn i arbeidet på grunn av hastverk og entusiasme, og supplerer det som allerede er gjort. Min tid igjen av livet vil sannsynligvis ikke være tilstrekkelig til å fullføre dette arbeidet, som jeg anser som nødvendig. Derfor vil jeg fortsette så lenge jeg er i stand til det.

Slik var mitt langvarige ytre arbeid med teologien og evangeliene. Men mitt indre arbeid, som jeg nå skal fortelle om, var helt annerledes. Det var ikke en metodisk studie av teologien og evangeliets tekst - tvert imot, sannheten gikk plutselig opp for meg. Og det er det jeg vil fortelle.

Det er som en hendelse som ligner på det som skjer når en person forgjeves prøver å finne meningen med en haug små, blandete mormorstykker basert på et falskt bilde, og plutselig innser at det er en helt annen statue; og mens han begynner å gjenopprette den nye, i stedet for den tidligere meningsløsheten med brikkene, ser på hvert fragment, alle brudd og skjæringspunkt som passer sammen med andre og danner en helhet. Han vil se bekreftelse på tanken sin. Det var akkurat det som skjedde meg, og det er det jeg ønsker å fortelle. Jeg vil fortelle hvordan jeg fant nøkkelen til å forstå Jesu lære, og hvordan sannheten ble tydelig og klar for meg, slik at det ikke var tvil.

Det skjedde på følgende måte: Helt fra min tidligste ungdom, ja, nesten fra jeg var barn og begynte å lese Det nye testamentet på egen hånd, har de stedene i evangeliene der Jesus snakker om kjærlighet, ydmykhet, askese, uselvisk og å gjengjelde ondt med godt, alltid berørt og rørt meg mest. Dette er kjernen av den kristne tro og det mest tiltalende ved den, noe som fikk meg til å, etter en tid med fortvilelse og tvil, erkjenne lærens betydning for den kristne arbeiderklassen og adoptere troen som disse menneskene bekjente seg til, dvs., jeg konverterte til den såkalte ortodokse kirken. -

Men jeg innså snart at jeg ikke fant bekreftelse på tolkningen av de kristne grunnprinsippene som jeg anså som viktigst i kirkens lære. Det som jeg trodde var det viktigste i Jesu lære, betraktet kirken ikke som hovedsaken. Den la vekt på noe annet. I begynnelsen la jeg ikke vekt på denne egenskap i kirkens lære. «Hva gjør det?» tenkte jeg. «Det er bare at kirken, i tillegg til læren om kjærlighet, ydmykhet og askese, også anerkjenner en annen, dogmatisk, ytre lære. Denne læren appellerer ikke til meg, den virker til og med avvisende på meg, men den gjør egentlig ingen skade.»

Imidlertid innså jeg gradvis at denne særskilte egenskapen ved kirkens lære var langt mer betydningsfull enn jeg opprinnelig antok. Kirkens merkelige trosbekjennelser vakte også min motstand, ettersom de godkjente forfølgelse, fordømmelser, henrettelser og krig. Tilhengerne av ulike trosretninger fordømte gjensidig hverandre, noe som ytterligere bidro til min forvirring. Min tillit til kirken ble spesielt rystet av dens likegyldighet overfor det jeg betraktet som kjernen i den kristne læren, samtidig som den fremmet det jeg anså som ubetydelig.

Jeg følte at noe var galt, men jeg kunne ikke finne feilen. Kirkens lære avviste ikke bare det jeg betraktet som Jesu læres kjerne, men den anerkjente det også, selv om på en måte som forvandlet denne "kjernen" i Jesu lære til noe annet. Jeg kunne ikke anklage kirken for å avvise det mest vesentlige, men dens godkjenning av det var likevel ikke tilfredsstillende for meg. Den svarte ikke til mine forventninger.

Jeg gikk fra nihilisme til kirkens lære utelukkende fordi jeg innså at det var umulig å leve uten tro og uten erkjennelse av hva som - bortsett fra mine dyriske instinkter - var rett eller galt. Jeg håpet å finne denne erkjennelsen gjennom kristen tro. Imidlertid var kristen tro på den tiden for meg bare en merkelig, uklar følelse som ikke ga noen klare retningslinjer for konkrete plikter eller leveregler. Derfor henvendte jeg meg til kirken, men de reglene den ga meg føltes på ingen måte tilknyttet den dyrebare kristne følelsen jeg søkte. Tvert imot, de virket avstøtende, og jeg kunne ikke følge dem. Jeg lengtet etter et liv grunnlagt på kristen sannhet og satte stor pris på det, men kirkens regler hadde ingen forbindelse med de sannhetene jeg holdt høyt. Kirkens regler om tro på læresetninger, lydighet mot kirkens ordninger, faste og bønn var overflødige for meg. Dessuten undertrykte de kirkelige reglene og drev bort den verdifulle kristne følelsen som ga livet mitt mening. Det som forvirret meg mest var kirkens godkjennelse av fordømmelse av enkeltpersoner, hele folkeslag eller andre troende, og dens oppfordring til forfølgelse og krig som fulgte slike fordømmelsesdommer. Mens Jesu lære om ydmykhet, tålmodighet, askese og kjærlighet ble hyllet av kirken, godkjente kirken i virkeligheten det stikk motsatte.

Jeg kunne ikke tro at Jesu lære inneholdt slike motsetninger. Det var også merkbart for meg at kirken alltid støttet sine regler angående Jesu lære til steder i evangeliene som, så langt jeg vet, anses som de mest uforståelige. Mens evangeliet uttrykker seg helt klart og tydelig om læresetninger og plikter som de pålegger de kristne, uttrykte kirken seg på en uforståelig, mystisk og tåket måte angående bruken av loven. Var dette virkelig det Jesus ønsket da han forkynte sin lære? Bare evangeliene kunne løse tvilen min, så jeg leste dem om og om igjen, spesielt Bergprekenen, som alltid har appellert til meg. Ingen steder uttrykker Jesus seg på en mer opphøyet måte eller gir så mange klare, forståelige og dyptgående etiske læresetninger som i Bergprekenen, og ingen andre steder henvender han seg til en større mengde av vanlige mennesker. Hvis det i det hele tatt finnes klare, konkrete kristne lover, må de finnes i de tre kapitlene i Matteus-evangeliet der jeg har søkt å få tvilen min løst.

Jeg har lest Bergprekenen mange ganger og har alltid følt beundring og blitt berørt av versene som snakker om ydmykhet, barmhjertighet og kjærlighet til våre fiender - men samtidig følte jeg alltid at det var noe som ikke tilfredsstilte meg. Ordene som Jesus sa til alle, var uforståelige. De krevde en direkte umulig fornektelse som ødela livet slik jeg forsto det, og derfor virket det som om en fullstendig fornektelse ikke kunne være en absolutt nødvendig betingelse for frelse. Men så snart fullstendig fornektelse ble satt som en nødvendig betingelse for å bli frelst, ble alt uklart og forvirrende igjen. Jeg har lest ikke bare Bergprekenen, men også alle evangeliene og alle de tilhørende teologiske kommentarene. De teologiske tolkningene av Bergprekenens innhold, nemlig at den er en referanse til fullkommenhet, som enhver person bør strebe etter, men som den fallne og syndige personen ikke kan oppnå med sin egen kraft, og at en person kan bli frelst kun ved tro, bønn og Guds nåde - tilfredsstilte meg ikke. Jeg aksepterte ikke dette, fordi det virket merkelig på meg hvorfor Jesus hadde så klare og gode regler til hvert enkelt menneske, når han allerede visste at mennesket umulig kunne oppfylle hans lære ved egen kraft. Når jeg leste hans bud, virket det som om de henvendte seg direkte til meg, og jeg var glad for å føle at jeg umiddelbart kunne gjøre alt som ble krevd. Jeg ønsket å gjøre det og forsøkte også å gjøre det. Men så snart jeg merket at gjennomføringen kostet meg litt innsats, kom Kirkens lære uunngåelig tilbake til meg, at mennesket er svakt og ikke i stand til å følge Jesu bud ved egen kraft, og da ble jeg virkelig svak.

Jeg ble fortalt at jeg skulle tro og be. Men jeg følte at min tro var svak, og derfor kunne jeg ikke be. Deretter ble jeg fortalt at jeg skulle be til Gud om å gi meg troen som lærer å be, slik at bønnen kunne gi meg troen som lærer å be, og så videre i det uendelige. Ettertanke og erfaring lærte meg at dette middelet var utilstrekkelig, og jeg følte at mine anstrengelser for å følge Jesu lære var det eneste som kunne være til nytte. Etter mye søking og grubling om læren var guddommelig eller ikke, etter mye tvil og smerte, befant jeg meg igjen alene med meg selv og med den hemmelighetsfulle boka foran meg. Jeg kunne ikke gi boka den betydningen som andre ga den, men jeg kunne heller ikke tolke den på en annen måte eller helt forkaste den. Først etter at jeg hadde mistet all tillit til både den lærde kritikkens tolkninger og den lærde teologiens fortolkninger og forkastet dem alle i henhold til Jesu ord: «Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Først da forsto jeg plutselig det jeg ikke forsto tidligere, ikke gjennom kunstige og sofistikerte tolkninger, sammenligninger og forklaringer, men akkurat ved å glemme dem.

Nøkkelen var Matteus 5, 38 – 39: «Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann!» - Men jeg sier dere: "Dere skal ikke sette dere opp mot det onde!" Disse ordene virket plutselig helt nye for meg, som om jeg aldri hadde lest dem før. Jeg forstod at Jesus mente akkurat det han sa.

Tidligere, da jeg leste disse ordene, la jeg i min forvirring ingen vekt på ordene: "Men jeg sier dere, at dere ikke skal sette dere imot det onde.» Det var som om disse ordene ikke hadde vært der i det hele tatt eller ikke hadde noen bestemt betydning.

Senere, i samtalene mine med mange kristne som kjente evangeliet, har jeg hatt anledning til å gjøre den samme observasjonen om disse ord. Ingen husket dem, og når samtalen kom til dette verset, hendte det ofte at de kristne slo opp i evangeliet for å se om disse ordene virkelig var der. Jeg selv hadde også oversett disse ordene og først lagt vekt på de følgende: «Om noen slår deg på høyre kinn … vend også det andre …» og så videre. Jeg så i disse ord bare en oppfordring til å lide og forsake, noe som ikke passer med menneskets natur.

Allikevel rørte ordene meg. Jeg følte hvor vakkert det måtte være å følge dem, men samtidig innså jeg at jeg aldri ville være i stand til det bare for å lide. Jeg tenkte: Vel, la meg strekke frem venstre kinn og bli slått igjen; la meg gi bort alt og la dem ta det. Da blir livet uutholdelig. Men livet er gitt meg, hvorfor skulle jeg ødelegge det? Det kan ikke være Jesu hensikt. Tidligere antok jeg det fordi jeg forventet at Jesus med disse ordene priset lidelse og forsakelse på en overdreven måte og derfor ikke uttrykte seg klart og tydelig. Men nå, etter at jeg har forstått ordene «sett dere ikke imot det onde» innså jeg klart at Jesus ikke overdriver og ikke pålegger lidelse for lidelsens skyld, og at han bare klart og tydelig sier hva han vil. Han sier: Sett dere ikke opp mot det onde. Men husk også at det finnes mennesker som, når de har slått dere på det ene kinnet, også vil slå dere på det andre, hvis de ikke møter motstand; som, når de har tatt skjorten din, også vil ta kappen; som, når de har tatt fortjenesten av arbeidet ditt, vil tvinge deg til å jobbe enda mer; som alltid vil ta uten noen gang å gi tilbake … Men selv om slikt skulle skje med dere, gjengjeld ikke ondt med ondt, men gjør godt mot dem som slår og fornærmer dere. - Og etter at jeg hadde forstått ordene på denne måten, forstod jeg for første gang at ordene «sett dere ikke imot det onde» er hovedpoenget i tanken, og at det følgende bare tjener til å forklare hovedtanken. Jeg innså at Jesus på ingen måte krever at man skal forsake og tåle bare for lidelsens skyld, men vil at vi ikke skal gjengjelde ondt med ondt, selv om det kanskje også vil påføre oss lidelse. Akkurat som en far som sender sønnen sin på en lang reise, ikke befaler ham å være våken, sulte, fryse eller bli våt av regnet når han sier til ham: «Reis, og vend ikke tilbake, selv om du må lide sult og kulde,» sier heller ikke Jesus: «Strekk ut kinnet ditt; du skal forsake og lide,» men han sier: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, uansett hva som måtte skje med deg.» Jesu ord: «Sett dere ikke imot det onde» - forstått helt klart - fikk alt til å bli klart for meg, og jeg undret meg over at jeg kunne ha misforstått en så tydelig og bestemt uttalelse. Det er sagt: Øye for øye og tann for tann! Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot det onde. Uansett hva onde mennesker gjør mot deg, tål og tilgi, men gjengjeld ikke ondt med ondt. Kan noe være klarere, tydeligere og mer utvetydig enn disse ordene? Og så snart jeg bare oppfattet disse ordene helt rett frem, som de ble sagt, forsto jeg straks alt, ikke bare i Bergprekenen, men i alle evangeliene - noe som tidligere hadde virket uklart og motstridende. Hovedpoenget, som tidligere hadde virket overflødig, ble nå en nødvendig betingelse. Alt smeltet sammen til en helhet, og det ene bekreftet åpenbart det andre, som om stykkene av en ødelagt skulptur hadde blitt riktig satt sammen.

I Bergprekenen, så vel som i alle evangeliene, finner vi stadig bekreftelse på læren om at vi ikke skal gjengjelde ondt med ondt. Overalt, både i Bergprekenen og i evangeliene, sier Jesus at den som ikke bærer sitt kors og gir avkall på alt, det vil si, den som ikke er villig til å bære konsekvensene av å følge hans lære om å ikke motstå det onde, kan ikke være hans disippel. Jesus sier til sine disipler: "Vær fattige og forberedt, siden dere ikke gjengjelder ondt med ondt, å tåle forfølgelse, lidelse og død." Han forbereder seg selv til å lide og dø uten å gjengjelde ondt med ondt, og i tråd med sin lære forbyr han menneskene å sette ondt mot ondt.

Alle hans første disipler følger hans bud om å ikke gjengjelde ondt med ondt og lever sine liv i fattigdom og forfølgelse uten noensinne å motsette seg ondt med ondt. Jesu ord uttrykker derfor nøyaktig det han mente. Man kan mene at det på lang sikt kan være vanskelig å følge dette budet; man kan tvile på om alle mennesker vil bli salige ved å følge det; med de vantro kan man si at det er et tåpelig bud, at Jesus var en drømmer og en idealist som oppstilte uførlige regler som hans disipler var dumme nok til å følge. Men man kan på ingen måte benekte at Jesus tydelig og utvetydig har uttalt hva han mente, nemlig at ifølge hans lære skal mennesket ikke gjengjelde ondt med ondt, og derfor skal den som bekjenner seg til hans lære heller ikke gjengjelde ondt med ondt. Likevel forstår verken troende eller ikke-troende betydningen av Jesu klare og utvetydige ord.

II.

Etter at det gikk opp for meg at ordene «Sett dere ikke imot det onde» virkelig betydde «Gjengjeld ikke ondt med ondt», fikk jeg plutselig en helt annen forståelse av Jesu lære, og jeg følte meg veldig ubekvem med min tidligere, om ikke mangel på forståelse, så i det minste min merkelige tolkning av læren. Jeg visste, og vi vet alle det, at hoved essensen av Jesu lære er kjærlighet til mennesker. Ordene «Rekk ut ditt venstre kinn - elsk dine fiender» uttrykker kristendommens sanne vesen. Dette hadde jeg visst siden jeg var barn.

Hvorfor hadde jeg da tidligere tolket disse klare ordene på en så merkelig måte, og grublet over dem for å finne en annen betydning? «Sett ikke ondt mot ondt» betyr rett og slett: Bruk aldri makt mot noen, eller med andre ord: Gjør aldri en handling som går imot kjærligheten. Og selv om du derfor må tåle ydmykelser og fornedrelse, må du likevel ikke bruke makt. Han har sagt det så klart og tydelig som mulig. Hvor kan jeg, som tror, eller i det minste strever etter å tro, at Han som taler slik, er Gud, hvordan kan jeg da si at det er umulig å handle i samsvar med dette ved egen kraft? Når min Herre sier til meg: «Gå og hugg ved», og jeg svarer: «Dette kan jeg ikke gjøre med min egen kraft», sier jeg i bunn og grunn en av to ting: enten at jeg ikke legger noen vekt på Herrens ord, eller at jeg ikke vil gjøre det Han sier. Når det gjelder budet som Gud har gitt oss til etterfølgelse, og om hvilket Han sier: «Den som hører mitt ord og handler i henhold til det, skal komme inn i himmelriket,» og at bare de som handler i samsvar med det, skal ha det evige liv, om det budet som Han selv følger og har uttalt så klart og tydelig at det ikke kan være noen tvil om meningen - om det hadde jeg, som aldri forsøkte å adlyde det, sagt: «Ved egen kraft kan jeg ikke oppfylle det, det krever overnaturlig hjelp.»

Gud steg ned til jorden for å forløse menneskene. Forløsningen består i at den andre personen i Treenigheten, Guds Sønn, led for menneskene som en forsoning for deres synder og ga dem en kirke som kan gjøre de troende salige. Men i tillegg til alt dette har Guds Sønn ved sin lære og sitt eksempel vist dem veien til frelse. Hvordan kan jeg da si at disse læresetningene og eksemplene er så uforståelige og uoppnåelige at det er nødvendig med guddommelig inngripen for å forstå og følge dem? - Han har ikke bare ikke sagt dette, men tvert imot det stikk motsatte: «Den som hører mitt ord og handler i samsvar med det, skal komme inn i himmelriket». Han har heller aldri antydet at det var vanskelig å følge hans bud, men tvert imot sagt: «Mitt åk er godt og min byrde er lett». Johannes evangelist har sagt: «Hans bud er ikke tunge». Hvordan kan jeg da si at det som Gud har befalt meg å gjøre, hvis oppfyllelse han har sagt er lett, og som han selv, som menneske, oppfylte, akkurat som hans første disipler også gjorde? Hvor kan jeg si at det er så vanskelig å oppfylle, at det til og med er umulig å gjøre det uten overnaturlig hjelp? Hvis et menneske skulle forsøke å oppheve virkningen av en bestemt lov, ville han da kunne finne et kraftigere middel enn å si at loven egentlig ikke kan oppfylles, at lovgiveren selv antok at den ikke kunne oppfylles, og at det kreves overnaturlig hjelp for å oppfylle den? Akkurat slik tenkte jeg om budet «Sett ikke ondt mot ondt», og nå begynte jeg å tenke på når og hvordan den merkelige tanken om at Jesu bud var guddommelige, men umulige å oppfylle, hadde oppstått i meg. Etter å ha gjennomgått hele mitt liv så langt, innså jeg at denne tanken aldri hadde vært helt klar for meg (det ville ha virket avvisende på meg), men at jeg umerkelig hadde sugd den inn helt fra barndommen, og at hele mitt senere liv bare hadde styrket meg i denne merkelige villfarelsen.

Allerede som barn lærte jeg at Jesus og hans lære var fra Gud, men samtidig lærte de meg også å ære de ordningene som med makt beskyttet meg mot det onde. De lærte meg å gjengjelde ondt med ondt og innprentet meg tanken om at det var ydmykende å lide frivillig under det, men derimot priset å gjengjelde ondt med ondt. Jeg lærte å dømme og fordømme. I tillegg lærte jeg at krig, det vil si å drepe, var berettiget for å motvirke det onde; hæren, som jeg selv tilhørte, ble sagt å ha kristelige hensikter, og kirken velsignet deres innsats. Jeg lærte også å hevne fornærmelser, både personlige og rettet mot min familie eller mitt fedreland, og alt dette ble ikke bare ikke avvist, men jeg ble pålagt å akseptere at det var slik det skulle være, og at det på ingen måte gikk imot Jesu bud.

Alt rundt meg, fred og trygghet for min person, min familie og eiendom, avhang av loven «Tann for tann», som Jesus hadde forkastet. Kirken lærte at Jesu lære kom fra Gud, men at mennesket på grunn av sin svakhet bare kunne hjelpes til å følge den gjennom Jesu nåde. De verdslige lærerne innrømmet åpent at Jesu lære var svermeri og prekte med ord og handling det stikk motsatte av Jesu lære.

Godkjenningen av at Jesu lære var umulig å oppfylle hadde gradvis blitt så rotfestet hos meg at jeg hadde blitt vant til det, og det passet så godt med mine tilbøyeligheter at jeg aldri hadde lagt merke til motsetningen jeg befant meg i. Jeg innså ikke at det som nå er så klart for meg, det at det ville være mye mer naturlig å innrette vårt liv etter Jesu lære og så be om at domstoler, dødsstraff og krig bare måtte eksistere hvis de var helt nødvendige for vårt velvære.

Jeg innså etter hvert at forvirringen stammet fra at jeg bekjente Jesus med ord, men fornektet ham i gjerning. Jesu bud: «Sett ikke ondt mot ondt,» er prinsippet som binder læren sammen som en helhet, men bare hvis det ikke er tomme ord, men en faktisk lov. Hvis man derimot innrømmer at denne loven bare kan oppfylles med overmenneskelig hjelp, så gjør man hele loven meningsløs. En lære hvor man har utelatt den grunnideen som alt er bygget på, kan synes umulig for mennesker. De som ikke tror, og de kan ikke annet enn å anse det som tull. Man setter opp en maskin, fyrer under kjelen og får maskinen i gang uten å sette på drivremmen: Akkurat sånn har man gjort med Jesu lære når man begynte å lære at man kunne være en god kristen uten å følge loven om å ikke sette ondt mot ondt.

Jeg gjennomgikk nylig det femte kapittelet i Matteusevangeliet med en jødisk rabbiner. Nesten etter hver setning sa rabbineren: «Det står i Bibelen, det står i Talmud,» og pekte på steder både i Bibelen og Talmud som hadde stor likhet med uttrykkene i Bergprekenen. Men da vi kom til verset hvor det står: «Sett ikke ondt mot ondt,» sa han ikke: «Det står også i Talmud,» men spurte bare ironisk: «Oppfyller de kristne dette budet? Vender de det andre kinnet til?» Jeg ble svar skyldig, spesielt siden jeg visste at de kristne på den tiden ikke bare vente det andre kinnet til, men slo jødene på begge kinnene. Jeg ville allikevel gjerne vite om noe lignende sto i det gamle testamentet eller i Talmud, og spurte ham om det. – «Nei,» svarte han, «det står ikke der. Men fortell meg, oppfyller de kristne virkelig denne loven?» - Med dette spørsmålet sa han til meg at når det finnes et bud i den kristne læren som ingen oppfyller, og som kristne selv sier er uoppnåelig, er det det samme som å innrømme at budet er dumt og til ingen nytte. Så ble jeg igjen svar skyldig. Nå, etter at jeg har forstått budet på den rette måten, ser jeg tydelig at jeg befant meg i en merkelig motsetning med meg selv. Jeg anerkjente Jesus som Gud og hans lære som guddommelig, samtidig som jeg levde i strid med denne læren. Det var ingenting annet å gjøre enn å erklære hans lære for uoppnåelig. Med ord bekjente jeg Jesu hellige lære, men i handling hyllet jeg prinsipper og bøyde meg for institusjoner som omringet meg fra alle kanter, selv om de var helt ukristelige.

Overalt i det gamle testamentet står det at det jødiske folk sin ulykke skyldtes at de dyrket avguder i stedet for den eneste sanne Gud. I den første boken til Samuel, kapittel 8 og 12, bebreider Samuel jødene for at de, i tillegg til deres tidligere frafall fra Gud, hadde gjort seg skyldige i en ny synd ved å velge en mann som de trodde kunne frelse dem i stedet for Gud, og som tidligere hadde vært deres konge. «Hold fast ved Herren!» sier Samuel til folket, kapittel 12, 21, «for da vil dere følge tomme ting som verken gagner eller hjelper, for de er tomhet (Tohu).» For å unngå å gå til grunne sammen med sin konge, råder Samuel dem til å holde seg til Herren Gud alene.

Det var denne troen på tomme ting og avgudsbilder som skjulte sannheten for meg, og som jeg ikke hadde styrke til å frigjøre meg fra. På den tiden kom jeg en dag gjennom Borovitsky-porten. Der satt en krøpling, en gammel, skrekkelig tigger i fillete klær. Jeg tok frem lommeboken min for å gi ham en gave. I det samme kom en grenader, en flott, ung, rødslitt fyr som løp ned fra Kreml. Da tiggeren fikk øye på soldaten, sprang han forskrekket opp og løp haltende ned til Alexander-hagen. Grenaderen løp etter ham, men innhentet ham ikke med en gang. Han ble stående og ropte skjellsord etter tiggeren, fordi det var forbudt å sitte der. Jeg ble stående i porten til grenaderen kom tilbake, og spurte ham om han kunne lese. – «ja, hvorfor det?» - «Har du lest evangeliet?» - «Ja, det har jeg.» - «Har du også lest: Den som metter den sultne»? - og så leste jeg stedet for ham. Han kjente det og lyttet, og jeg kunne se at det forundret ham. Det var tydelig at det gjorde ham vondt å plutselig innse at han gjorde urett når han samvittighetsfullt jaget folk bort fra et sted, slik han var beordret til. Han var forvirret og prøvde å finne en utvei. Plutselig lyste det opp i hans kloke, mørke øyne. Han snudde seg delvis bort, som om han skulle gå, og spurte deretter: «Men har du lest krigsreglementet?» - Jeg svarte nei. – «Da gjør du best i å tie stille,» sa han, pakket seg inn i saueskinnspelsen sin og gikk stolt og med hodet hevet tilbake til sin post. Denne soldaten var den eneste personen i hele mitt liv som logisk hadde løst det evige spørsmålet som står foran oss alle i samfunnet vårt og foran enhver person som kaller seg kristen.