Røyrtveit fredskogfelt i Evje

Frå Setesdalswiki
Versjonen frå 18. mai 2017 kl. 20:56 av Harald Haugland (diskusjon | bidrag) (Røyrtveit fredskogfelt i Evje)
(skil) ← Eldre versjon | Siste versjonen (skil) | Nyare versjon → (skil)
Hopp til navigering Hopp til søk

Røyrtveit fredskogfelt i Evje er ein artikkel av Anders Danielsen i Naturvern i Norge, årsskrift for Landsforbundet for naturvern i Norge, 1950-1951, s. 62-65. Den handlar om Røyrtveit naturreservat, som han undersøkte i juni 1949.

Et 80 mål stort skogstykke av tidligere prestegårdsskog i Evje har vært fredet siden 19t7. Den nåværende eier reiste spørsmålet om å få opphevet fredningen, idet han var interessert i å utnytte skogteigen. Hans søknad passerte en rekke instanser, hvorav enkelte anbefalte opphevelse av fredningen, mens andre satte seg imot og ønsket fredningen opprettholdt. Da saken korn til Landsforbundet for naturvern, rettet vi en henvendelse til amanuensis cand. real. Anders Danielsen om å foreta en botanisk befaring av det fredede felt og avgi en sakkyndig uttalelse til Landsforbundet. Saken reiste spørsmål av prinsipiell interesse for naturvernarbeidet, og vi gjengir derfor nedenfor cand. real. Danielsens utredning.

Landsforbundet oversendte cand. real. Danielsens uttalelse til Kirkedepartementet og frarådet bestemt at fredningen ble opphevet. Samtidig foreslo Landsforbundet at Departementet rettet en forespørsel til f.eks. Agder Skogforvaltning og skogstyret i Evje om hva det kan og bør gjøres for å få fredningen best mulig markert og fredningsbestemrnelsene respektert.

Kirke- og undervisningsdepartementet sluttet seg til Lanctsforbundets uttalelse og uttalte at de ikke fant å kunne samtykke i at fredningen av feltet i Røyrtveit skog ble opphevet.

Anders Danielsens uttalelse

På oppfordring av Landsforbundet for naturvern i Norge har undertegnede 27. juni 1949 foretatt en befaring av den fredete skogteigen Røyrtveit i Evje. Feltet kan ikke sees fra selve bygdeveien FlatebygdLauvås, men hvis man er kjent, ser man skogen bare man går noen skritt opp fra veien. Skogen skiller seg da tydelig ut fra omgivelsene ved sine kjempetrær, særlig iøynefallende er granenes høyde. Røyrtveitåsen ligger ca. 1 km fra veien i østlig retning. Vi målte høyden over havet med aneroidbarometer og kom til at feltet ligger 520—550 m. o. h.

Skogstrekningen begrenses på alle kanter av smale bakkemyrer (topogene myrer) som er svært vanlige i disse strøk, og som har kunnet danne seg p. g. a. den rikelige nedbøren (12—1300 mm pr. år i gjennom snitt) og den relativt beskjedne fordampning i denne høyde over havet. En myrremse fyller opp en trang fjeilkløft som går tvers over feltet, loddrett på dets lengderetning som er nord-sør. Det er imidlertid ingen fare for at feltet skal forsumpes, det stiger nesten overalt temmelig bratt opp fra myrene.

Siden skogen alltid har fått skjøtte seg selv, har den i tidens løp dannet et ganske tykt lag av forne og råhumus i skogbunnen. Bare få steder stikker det nakne berget ennå fram. Det er for det meste dekket av moser (delvis «atlantiske») og lav. Ifølge rektor Daniel Danielsen består fjellgrunnen av forskjellige granitter, dels pegmatitter nokså rike på feltspat, dels mer finkornete med gneiss-struktur. Vi befinner oss like nordenfor «Setesdalens gabbrofelt» (A. Bugge i Norges Geologiske Undersøkelser Nr. 130, 1927), vi fant nemlig ingenting som tyder på at dettes arnfibolitt (prof. Barth i Norsk Geologisk Tidsskrift 1945) berører Royrtveitfeltet.

Man må si at fredningen i det store og hele er blitt respektert. Vi så bare et par små stubber hvor trærne var hogd og fjernet (etter 1917). De fleste av de opprinnelige 12 fredningsskilt var nå borte. Av de to vi fant, sto ett på sin plass på en gammel osp, det andre lå på bakken. Plakatene trenger altså å bli fornyet.

Urskogskarakteren er tydelig nok, enkelte steder er det temmelig kronglete i skogen, ikke minst fordi særlig de digre grantrærnes greiner går helt ned til marka, der de mest er tørre. Ingen forstmann har gått her og fjernet greinene fra trærne.

En del vindfall ligger der urørt, det er både store og små trær som har veltet. Det må være en enkelt storm fra nordvest som har felt trærne, de ligger alle med toppen mot sørøst og ser ut til å ha krepert samtidig, for 10—15 år siden. Her vil jeg fremheve at det er neppe mer enn et par prosent av trærne som har stupt.

Man ser trær av alle aldre og i alle utviklingsstadicr, fra unge, friske til gamle, lavbehengte og dels helt tørkete individer. Gran er det dominerende tre på feltet. Foruten de treslag som er nevnt i innstillingen av 1917, fant vi også et par mindre eiketrær (Quercus robur). Å finne dette kuldskjære kysttreet så høyt over havet er nokså overraskende, særlig når det ikke er i en sørvendt, solvarm ur. Vi så ikke eik i traktene rundt fredningsfeltet, hvor det er mer værhardt etter uthogging enn inne i storskogen som gir eika livd. Granenes dimensjoner er tydeligvis litt overdrevet i innstillingen og må være blitt skjønnsmessig taksert. Vi målte en del trær og fant ingen levende gran med over 220 cm stammeomfang (= 70 cm diameter) i brysthøyde, men der var atskillig av omtrent denne tykkelse. Den største rotvelta var nærmere 75 cm i diameter i brysthøyde. (Et stykke utenfor feltet var det nylig hogd en gran hvor den 20—30 cm høyde stubben hadde et stammetverrmål på 90 cm.)

Grantrærnes høyde i Røyrtveitskogen er derimot imponerende, blant de største man finner i Norge. Somme er slanke og raker opp som kirkespir. Også osp, bjørk og furu av anseelige dimensjoner vokser på Røyrtveit. Den største furu vi så var 70 cm i diameter i brysthøyde. Alle eldre furutrær har imidlertid en temmelig flat krone (fjellfuru) og der med ingen uvanlig høyde.

Planteveksten ellers på feltet har ikke mange sjeldenheter å by på, hva man for øvrig måtte vente i dette grunnfjellområde. Dertil kommer at feltets eksposisjon og insolasjon ikke er slik at mer kravfulle planter kan vokse og trives der. Vi finner nesten utelukkende surbunnsplanter (acidifile og pH-indifferente arter) — blåbær, tyttebær, mikkelsbær, røslyng, krekling, tepperot, grasene vanlig smyle og blåtopp, noen starrarter, skogstjerne, guliris, blåknapp, einstape for bare å nevne noen få.

I feltets nordligste del, hvor det er en bratt li, vokser en sjelden orkide (Orchis Fuchsii eller skogmarihand). Den er ganske kresen i valg av voksested, og det er første gang den er funnet i Indre Agder. Særlig i naboherredet Hornnes må floraen sies å være bra undersøkt, jeg har min floristiske hovedoppgave derfra.

Personlige bemerkninger

Etter denne oversikten vil jeg gjerne få knytte noen personlige bemerkninger til rapporten.

For en naturvitenskapsmann er det litt av en opplevelse å komme til en slik liten ren urskog som Royrtveitfeltet. Selve bevisstheten om at en urørt og fredet skogteig eksisterer i Indre Agder, gjør godt. Jeg studerer for tiden Østfolds skogshistorie på pollenanalytisk basis, og jeg må si at jeg savner urørt, naturlig skog i denne landsdel.

I denne «forstoffensivens tidsalder» med rasjonell skogskjøtsel, slagord som «skog er valuta» osv., må nødvendigvis de enkeltes interesser og følelser kollidere — like berettiget som de er, hver på sin måte.

Det er blitt hevdet at det er så stygt med alle rotveltene på Røyrtveit, de vil gjerne rydde opp i dem. Etter mitt syn er naturen aldri stygg, tvert imot. Som naturreservat betraktet er Røyrtveitskogen helt i orden, slik den er blitt uten at mennesket har grepet inn. Det bør ikke løsnes på fredningsbesernrnelsene ved å gi til latelse til å fjerne vindfallene. Da har man ingen garanti for at de friske trærne blir spart. Folk med økonomiske interesser tar neppe naturhistoriske hensyn.

Det er meg totalt uforståelig og virkelig synd at fylkesskogmesteren har det syn på saken at han har anbefalt fredningen opp hevet.

Feltets størrelse (6o—8o mål) kan sies å være liten og isolert for et naturreservat. Det er iallfall stort nok til at man får et godt inntrykk av hvordan all skogen en gang var i disse strøkene. Og feltet er for holdsvis lett tilgjengelig fra bygdeveien, som for øvrig er lite trafikert.

Ved synet av Røyrtveitskogen må man uvilkårlig tenke på Rygnestadloftet i Valle i Setesdal, hvor flere stokker er tilhogd av trær som var 90—100 cm i tverrmål. Slikt grovt tømmer ser man aldri maken til i skogene i dag, forteller bøndene i bygda. Jo, hvis Røyrtveit får stå i fred, vil de snart kunne få se like stort tømmer der, skulle jeg anta.

Så vidt jeg skjønner, eies Røyrtveitfeltet fremdeles av Opplysningsvesenets fond. Det ligger midt i en støire skogstrekning som først ble solgt fra Evje prestegård til gården Åsen, senere fra Åsen til bonde Knut Jokelid. Han har ryddet og bygd den nye Røyrtveitgården.

Jeg vil på det mest innstendige fraråde at fredskogfeltet selges til Jokelid. Da ville det sikkert nok være helt solgt for alltid, ikke minst når det gjelder dets — etter min mening — estetiske urskogskarakter.