Norske sørstatssoldater i nordstatenes dødsleirer

Norske sørstatssoldater i nordstatenes dødsleirer er en tekst av Torbjørn Greipsland som vi har fått legge ut på Setesdalswiki.

30 norske i dødsleiren Camp Douglas i Chicago

I Camp Douglas i Chicago satt ifølge oberst Hans Heg, som besøkte dødsleiren, 30 av de norske sørstatssoldatene. Om han hadde en navneliste over disse, så er det ikke kjent. Men av andre dokumenter går det fram at følgende norske satt som fanger i denne leiren:

• Anton Arnesen Skjefstad, født 26. februar 1840 i Elverum. Han ble tatt til fange 11. januar 1863 i Arkansas, og kom til Camp Douglas, llinois. Han ble utvekslet 10. april 1863.
• O. A. Strand, norsk navn Christian Olsen Strand, var født 30. juni 1831 i Elverum. Han ble tatt til fange 16. februar 1862, og kom til Camp Douglas. Utvekslet 20 september 62.
• Helge J. Grann født 5. april 1830 i Vang, Hedmark. Tatt til fange ved Fort Donelson, Tennessee, 16. februar 62, og sendt til Camp Douglas. Utvekslet ved Vicksburg 20. september 1862. Dimittert 22. oktober samme år på grunn av sykdom han pådro seg i Camp Douglas.
• Ole Knudson, født i Norge. Tatt til fange ved Chicamauga 19. september 1863, og sendt til Louisville Military Prison, Kentucky, så til Camp Douglas, hvor han kom 4. oktober 1863. Deretter til fangeleiren Point Lookout, Maryland. Dimittert etter å ha avlagt ed til Unionen 28. juni 1865.

Siden leiren lå i et område med mange norske immigranter, er det ikke umulig at det har vært norske ansatte i leiren. Flere av de norske soldatene i nordstatsarmeen fikk sin opplæring i denne leiren før den ble fangeleir.

Grusomt fangehull

Enkelte av vaktene var grusomme. Kom noen av fangene i veien for dem, sparket de til dem med sine kraftige støvler.

Noe av det verste var å komme i torturkammeret. Det var et vakthus laget tømmerstokker, som stod tett sammen. Eneste åpning i dette rommet var et smalt vindu. På innsiden var et flere fot dypt fangehull. En lem førte inn til dette hullet, og et par trinn førte ned i dette mørke, fryktelige hullet. Bare den som har vært innelåst her, kan skjønner hvor ille det var å oppleve denne torturen.

Men like ille var det fordi de som for den minste forseelse måtte sitte på en trebukk.. Den var bygd etter mønsteret av de som tømmermennene bruker. Trebukken var 14-15 fot høy; beina var spikret til bukken sånn at en av de skarpe kantene på planken vendte oppover, noe som gjorde det veldig smertefullt og ukomfortabelt for den stakkar fyren som skulle sitte der. Spesielt var det tilfellet når fangen i tillegg fikk tunge vekter festet til føttene, og noen ganger også fikk noe tungt å holde i hendene. Ved siden stod en fangevokter med ladd pistol. Denne staffen kunne den samme fange få flere dager på rad hvis fangevokterne mente han hadde gjort noe galt. Hver dag så lenge straffen varte, måtte han sitte der to timer, hvis han ikke falt ned før, besvimt.

Sersjant Porter om torturleiren Elmira, der Edward Gundersen Østmoe fra Solør var ti måneder Vi vet ikke hvor mange norske sørstatssoldater som satt i fangeleiren Elmira i staten New York. Men en av dem som ble holdt fange her, var Edward Gundersen Østmoe fra Solør. To ganger ble han tatt til fange og satt i flere av nordstatenes dødsleirer. Da han for andre gang ble tatt 5. mai 1864, ble han sendt til Point Lookout, Maryland, så den 17. august samme år til Elmira, New York. Her ble han så lenge som ti måneder før han ble satt fri etter å ha avlagt ed til Unionen 19. juni 1865. For mer informasjon om ham, se listen over sørstatssoldater.

Elmira Prison var en av de aller verste leirene, og hadde en dødsprosent som var høyere enn Andersonville.

Elmira er en av de eldste byene i staten New York. Den ligger ved Chemung-elven, i en nydelig dal omgitt av topper og fjell. Det var her, i 1776, at slaget ved Chemung ble utkjempet mellom general Sullivan og den berømte irokesersjefen Thayendanega. Han var av blandingsrase, utdannet i Connecticut, og ble utnevnt til offiser i 1775 av den engelske kronen. Hos de hvite var han beryktet og kjent som Joseph Brandt. Hans grusomheter ble utspilt i kampens hete, og tilskyndet av den uretten som hans folk hadde lidt under de hvites hender.

Sivilisasjonens representanter

Det følgende er skrevet av sersjant G. W. D. Porter fra det 44th Tennessee Regiment, som satt ti måneder som fange i Elmira, det meste av tiden sammen med Edward Gundersen Østmoe. Artikkelen ble først trykt i ”Annals of the Army of Tennessee” i 1878:

Grusomheter og feighet går ofte hånd i hånd, men Brandt var modig, og hans grusomheter mot fiendene ans, var bare en religiøs plikt nedlagt i hans ville karakter gjennom mange århundres skikker. Hans motto var uten tvil at ”krig er grusomhet,” og han var ikke åpen for tjenestene som menneskene iverksatte mot dens redsler. Når jeg tenker på Elmira i forbindelse med dets historiske sammenheng, er jeg fristet til å sammenligne Joseph Brandt, den ville, og noen av kommandantene i fengselet i 1864, mot tusenvis av fillete, syke og sultende fanger. Brandt var en indianer, som var opplært til grusomme gjerninger fra han var liten. Disse var sivilisasjonens representanter, som skryter av å ha nådd dets høyeste nivå i dette, det nittende århundret av den kristne tidsalder. Men dette kan kalles hatets galskap, og den demokratiske kongressmannen fra det distriktet kan reise seg og kalle meg en løgner, og bedyre at det verken manglet mat, brensel eller klær blant sørstatsfangene på Elmira. Men til vår beretning.

Til forlystelse for tilskuerne

Sammen med rundt fem hundre andre krigsfanger kom jeg til Elmira rundt den 1. august 1864, etter å ha vært innesperret i 45 dager på Point Lookout. Jeg tilbrakte den første dagen med en grundig undersøkelse av min nye bolig, og de fordeler den måtte ha som et hjem, inntil skjebnen ville løslate meg fra dens fangenskap. Leiren inneholdt flere mål med jord, omgitt av et ca. 14 fot høyt plankegjerde. Tre fot eller så fra toppen på utsiden var det laget en plattform av planker, holdt oppe av støttebjelker. På denne gikk skiltvaktene dag og natt, og kunne fra denne høyden ha kommandoen over hele fengselet. På innsiden var store lampekupler stilt opp med like store mellomrom. De ble tent like etter solnedgang og slukket ved sollys, noe som gjorde det umulig for noen, selv i den mørkeste natt, å nærme seg uten å bli oppdaget. Ved midten av innhegningen, og på nordsiden, var hovedinngangen med store dobbeltdører. Øst for dette punktet, på utsiden av innhegningen, lå et stort observatorium, hvor hundrevis av mennesker stimlet sammen daglig for å få et glimt av fangene – mange for å triumfere, kanskje over deres lidelser; noen for å se i undring og ærefrykt på den fillete besetningen som på mange slagmarker hadde seiret over deres beste hærer. Og noen kom uten tvil for å sukke med håp om en utveksling av disse mennene med fedre, sønner og brødre som led lignende sorger i Libby, Salisbury og Andersonville. Et enkelt valnøttre stod overfor observatoriet, og dets skygge var man spesielt takknemlig for i august måned.

Presset sammen

Den sydlige eller bakre rekken av innhegningen stod på bredden av Chemung. Gjennom midtpunktet rant en dyp kanal. Leirens øvre og nedre områder var tørre deler av året. I løpet av de varme månedene led fangene svært mye av varmen om natten, fordi de var presset sammen i teltene. I oktober ble det skaffet materialer og verktøy, og det ble bygd trebrakker.

I løpet av teltlivet vårt ble to tepper utdelt til seks menn. En furugren fra fire til seks fot lang og sjelden over seks tommer i diameter, var den daglige rasjonen med brensel for seks menn. Ingen verktøy var tillatt for å kutte eller dele den. J. W. Daniel var vedhogger for vår messe. Han hakket tålmodig veden i to med en gammel slirekniv, og splittet den ved hjelp av en skinnespiker fra jernbanen og en stein.

Rutinen med navneopprop ble utført meget strengt selv i dårlig vær. Ingen fikk lov til å bryte rekkene selv i de mest presserende tilfeller inntil signalet var gitt. På grunn av kostholdet, trengselen og de usunne omgivelsene, ble tarmproblemer ytterst vanlige og alvorlige. Sykdommens krav utsatte ofte de uheldige for ille tilsøling av klær og en selv mens man stod i rekker og ventet på å få fri til å få utføre en enkel rutinesak.

Torturboks

Majorene Colt og Beale var til tider ikke bare uvennlige, men også urettferdige. Ved en anledning vekket Beale alle fengselets innsatte en bitende kald natt, og tvang dem til å stå på rekke inntil han hadde fått greie på hvor mange som hadde United States frakker, og hvor de hadde dem. Så fikk han fraktet frakkene til sitt kvarter, hvor nedre del ble kuttet av, og de ødelagte plaggene ble levert tilbake til deres eiere.

Disse offiserene bandt menn sammen ved tomlene for å få dem til å røpe mistenkte komplotter. Et torturinstrument kalt ”svetteboksen” var laget av solide planker i ulike størrelser for å passe til offerets størrelse. Plankene var festet forsvarlig og loddrett til en stolpe og hadde en dør med hengsler. Her ble en skyldig klemt inn. En åpning til nesen var det eneste tegnet på mildhet i konstruksjonen deres. Når en fange skulle settes inn, ble han ført til forskjellige bokser inntil en passende ble funnet. Med ryggen mot inngangen og armene ned langs siden ble han dyttet inn og døren lukket og låst med et smell.

Dyr i menneskers skikkelse

Avdelingsinspeksjon ble holdt hver søndag morgen av en kaptein eller løytnant. Ved disse anledningene måtte enhver møte uansett. At hver mann var til stede, ble kontrollert. Hvis noen ble funnet på toalettet, eller på vei derfra, ble de ført til vakthuset, hvor en mystisk opptreden bidro til ytterligere terror. Vakthuset hadde to rom, det bakre var for fangene. Når offeret gikk gjennom døra, ble et teppe trukket over hodet hans; og han ble tvunget ned på gulvet og fratatt alt han hadde. Han ble så forlatt halvkvalt, uten noen mulighet til å vite hvem som utførte udåden.

Mange av nordstatsoffiserene var dyr i menneskelig skikkelse. En som jeg har glemt navnet på, var en djevel. Det var en høy, pukkelrygget skotte, som guttene ga tilnavnet ”Gamle svinerygg”. Han var et svin i alle henseender. Ved flere anledninger har jeg sett ham sparke syke menn av veien med den tunge støvelen sin, bare fordi de var for svake til å komme seg raskt nok unna, eller ikke hadde lyst til å gå ut i søla og vannet for å la ham passere. Jeg håper noen lesere kanskje kan huske navnet hans og melde fra, slik at minnet hans kan merkes med den skjensel det er å utføre umotiverte grusomheter mot hjelpeløse og forsvarsløse medmennesker.

Løytnant Groves, fengselsbankens kasserer, var i alle henseender en gentleman. For hans godhet og menneskelighet vil navnet hans takknemlig huskes av alle de innsatte i Elmira-fengselet som kom i kontakt med ham.

Sultekost

Om maten de fikk skriver Porter: I lang tid levde vi på fire unser (ca. 120 gram) surt, lyst brød og tre unser salt okse- eller svinekjøtt til frokost. Til middag var den samme mengden brød tillatt, og istedenfor kjøttet, en sammensetning kalt suppe. Men i virkeligheten var det ikke mer enn varmt saltet vann, som poser med erter eller bønner hadde blitt kokt i, men som var blitt fjernet og oppbevart til andre formål enn å mette og gi varme til sultne krigsfanger.

Dette saltvannskostholdet forklarer de mange tilfellene av skjørbuk og dysenteri som rev bort så mange. Et stort antall av mennene gikk i bare filler. Vi fikk bare lite klær av den amerikanske regjeringen. Det vi fikk hjemmefra og fra venner, var begrenset, og kunne bare fås med skriftlig tillatelse godkjent av hovedkvarteret. Jeg så flere av kameratene mine med forfrysninger i hender, føtter, ører og ansikt. Hundrevis av levende vitner

Sannheten i denne beretningen står jeg inne for med bevisene til hundrevis av levende vitner både i nord og sør. Fengselsautoritetene Moore, Colt og Beale kan fortelle løgnhistorier hvis de vil. De kan sikkert huske en ordre om å frata et fengsel fullt av halvsultne fanger all maten, inntil de hadde skaffet en tønne med bønner som hadde blitt stjålet av deres egne underordnede!

De bør huske det faktum at det bare ble gitt én ovn til hver hundrede mann, og bare halvparten av det som trengtes til å fyre, mens hundrevis av vognlass ble stablet på området. Men gravene til døde sørstatssoldater i Elmira forteller sin historie, og enhver muntlig eller skriftlig ytring blir dårlig til sammenligning.