Minneord om Rakel Surlien
Minneord om Rakel Surlien er skrevet av Torbjørn Greipsland.
Rakel Surlien er død, 81 år gammel. Hun vokste opp på gård i Svelvik og utdannet seg til jurist. Hun var miljøvernminister i Willochs regjering 1983-86, seinere hadde hun andre svært sentrale jobber.
Jeg ble kjent med henne og broren Arne Surlien på 4H-landsleiren på Nøtterøy. Seinere fant vi ut at vi begge tidligere hadde vært på landsleiren i Seljord.
Rakel ble aktiv i Senterpartiets studentlag i Oslo, var formann ett semester, der også jeg var engasjert, og vi hadde mye kontakt.
En lørdagskveld kom broren Arne på besøk, og han og Rakel foreslo at vi skulle kjøre med Arne hjem til Svelvik. Det gjorde vi - i de klær vi gikk i. Hyggelig, men jeg husker jeg savnet tannbørsten.
En gang stod skitur på programmet i studentlaget. Men været ble dårlig og bare Rakel og jeg møtte opp uten å ha avtalt noe. Men vi fullførte turen. På tilbakeveien inviterte jeg henne inn på hybelen i Studentbyen Sogn. Kaffe hadde jeg, men jeg måtte skaffe noe å spise. Jeg synes jeg gjorde det bra da jeg i kiosken fant fyrstekake og mente det var passende kost å by henne. Og om hun ikke ble fyrste, så ble hun – svært dyktig som hun var - statsråd og dommer.
Hun var bondejente og forble det. Å få et lite hus i Sogn kolonihage var midt i blinken. Men hun ble også byjente og hadde ingen problemer med å være vertskap for juriststanden når det var aktuelt. Hun var formell som en jurist skal være. Men grei og hyggelig.
Vi var også sammen på en ungdomsutvekslingstur til Vest-Tyskland. Hun var sosial, og da jeg tok en ettårig pause i studiene i 1966, holdt hun farvelselskap i portnerhuset hun bodde i.
De seinere år har kontakten vært mindre, men hun inviterte flere av oss som hadde hadde vært formenn i studentlaget til mimredag hjemme hos seg for noen år siden.
Jeg spurte henne på e-post om hennes vurdering av at en statsråd - utnevnt av Kongen til å styre landet - kunne melde seg inhabil uten å være nødt til det ifølge reglene, slik statsminister Bondevik gjorde ved utnevnelsen av biskop I Oslo i 1998. Ikke alle mener det var riktig. (Jeg føyer til etter at flere har trykt liker at Lars Korvald mente det var galt.) Jeg spurte henne ikke om å få offentliggjøre svaret, så det gjør jeg ikke nå. Men jeg tror det er et svar mange jurister er enig i.
Jeg deler disse små glimtene i stor, stor takknemlighet for at jeg ble kjent med henne. I avisene vil vi finne mye om hennes politiske innsats.