Kallsetikk og økonomisk modernisering

Frå Setesdalswiki
Versjonen frå 1. november 2022 kl. 22:09 av Harald Haugland (diskusjon | bidrag) (kallsetikk)
(skil) ← Eldre versjon | Siste versjonen (skil) | Nyare versjon → (skil)
Hopp til navigering Hopp til søk

Kallsetikk og økonomisk modernisering. Ei samanlikning av haugerørsla og den seinare lekmannsrørsla er ein artikkel av Karl Egil Johansen som vi har fått legge ut på Setesdalswiki. Den stod på trykk i Jan Tore Lie og Boe Johannes Hermansen: Nåde og sannhet. Festskrift til Jan Bygstad, Efrem forlag 2022.

Innleiing

Haugianismen sin periode i norsk kyrkje- og kristenliv blir vanlegvis rekna frå Hans Nielsen Hauge sitt åndelege gjennombrot i 1796 og fram til ca. 1850. Kva haugianismen fekk å seie, ikkje berre for kristenlivet, men òg for entreprenørskap og økonomisk utvikling er relativt godt dokumentert. Frå 1840-åra glei dei fleste haugianarane over i den meir organiserte lekmannsrørsla med sine ulike organisasjonar for ytre- og indremisjon. Det gjaldt rett nok ikkje alle. Teologisk usemje og den sterke organiseringa gjorde at somme ikkje gjekk med. Desse delte seg etter kvart i to. Den eine grupperinga braut i 1872 ut av statskyrkja og danna Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Den andre var meir lausleg knytt saman i Det Haugianske Vennesamfunn (i nyare tid «Hauges venner»). Men dette var mindretalet. Kring 1900 hadde lekmannsrørsla, medrekna læstadianarane i Nord-Norge, fått ei tilslutning som gjekk langt utover det haugianarane hadde hatt.

Spørsmålet som her skal stillast, er kor vidt arven etter Hauge vart ført vidare når det gjaldt økonomi og næringsliv. Eller sagt på ein annan måte: Kom tru og tanke i lekmannsrørsla til å prege kampen for levebrødet, slik det hadde gjort hos haugianarane? Dette er eit stort og innfløkt tema, og vi skal avgrense oss til kystbygdene. Meir enn innlandet var nemleg kysten prega av lekmannsrørsla. Samtidig skjedde det ei gjennomgåande økonomisk modernisering, framfor alt ei rekordrask motorisering av fiskeflåten. Var det nokon samanheng mellom desse fenomena; mentaliteten i lekmannsrørsla og den moderniseringsiveren som prega kystens folk i denne perioden?

Før vi går inn på «praksis», i kva grad kristendomstypen som lekmannsrørsla representerte førte til bestemte økonomiske vurderingar og åtferd, må vi sjå på «teorien», fellestrekk og ulikskapar i teologi og etikk mellom haugianismen og den seinare lekmannsrørsla.

Teologi og etikk i haugianismen og lekmannsrørsla

I ein artikkel i 1947 hevda den norsk-amerikanske sosiologen Christen C. Jonassen at sjølv om Hans Nielsen Hauge var lutheranar, hadde teologien og etikken hans mykje til felles med ein annan av reformatorane, Jean Calvin. Predestinasjonslæra mangla rett nok hos Hauge. Ut frå Max Weber si framstilling i Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus (1904–1905) var denne læra viktigaste grunnen til kalvinistane si særstilling som entreprenørar og gründerar. Sjølv om luthersk kallsetikk verka i same lei, hevda Weber at særleg nådelæra hos Luther bremsa utviklinga av kapitalistisk ånd hos lutheranarane. Jonassen, derimot, skriv at Hauge si understreking av at syndarar som ikkje ville omvende seg, aldri ville få tilgjeving, var ei nesten like sterk «motivation force».

Andre, som har studert Hauge sin teologi meir inngåande, finn ikkje same slektskapen med Calvin. Blant desse er Andreas Aarflot i si doktoravhandling om Hauge. Likevel meiner Aarflot det finst trekk i Hauge sin teologi som kan peike i kalvinistisk retning. Det gjeld ikkje minst spørsmålet om rettferdiggjering og frelse, som Hauge meinte måtte skje i ein bestemt orden og med visse nødvendige element. Viktigare i vår samanheng er Hauge si vektlegging av at den kristne trua må syne seg i livet til den enkelte. Aarflot skriv om dette at Hauge «aksentuerte Guds lovs betydning for kristenlivet og kravet om lydighet mot Guds bud langt sterkere enn den lutherske ortodoksi hadde gjort.»

Ser vi framover i tid, til teologien som kom til å prege lekmannsrørsla, er det semje om at nådeforkynninga hadde større plass her enn hos Hauge. Fremste eksponenten for denne forkynninga var den svenske lekpredikanten, Carl Olof Rosenius (1816–1868), som gav ut bladet Pietisten, med eit opplag inga svensk dagsavis kunne måle seg med. Etter at Rosenius døydde, kom mykje av innhaldet ut som oppbyggjeleg skrifter, fyrst på svensk, men snart òg på mange andre språk. Utanom Sverige var det ikkje noko land desse skriftene fekk meir å seie enn i Norge. Dette gjaldt særleg Klar og usvigelig Veiledning til Fred (1874) og Husandaktsboka (1876).

Størst innverknad hadde Rosenius på Vestlandet, i starten gjennom Bergen Indremisjon (1863), den store drivkrafta i indremisjonsarbeidet på Vestlandet fram til danninga av Det Vestlandske Indremisjonsforbund (1898). Banebrytar for den rosenianske forkynninga her var Jacob Traasdahl, som hadde hatt nær kontakt med Rosenius då han i ein fireårsperiode verka som emissær i Sverige. Som formann i Bergens Indremisjon og som lærar ved indremisjonen sin bibelskule kom Traasdahl til å påverke ein heil generasjon av emissærar. Han gav i tillegg ut fleire bøker. Størst opplag hadde Åndelige brytninger som skal ha kome i eit opplag på over 80 000. Like sterk var påverknaden frå Rosenius i Det norske lutherske Kinamissionsforbund (Norsk Luthersk Misjonssamband), som òg hadde hovudbase i Bergen den fyrste tida. I eit oversyn over denne misjonen si historie heiter det at haugianarane hadde ei førestilling om at folk måtte «gå bøygde under lova i årevis før dei var mogne til å tru nåden». Med den rosenianske forkynninga kom ein ny tone. Borte var tanken om ei lang førebuingstid og ein bestemt «saliggjørelsens orden». No var slagordet: «Kom som du er. Kristus har sona alle syndene dine.» Dette likna på den angloamerikanske nyevangelismen, som av sine motstandarar vart skulda for å vere antinomistiske – at dei i si sterke avvising av mennesket kunne frelse seg sjølv ved gode gjerningar kom til å neglisjere og jamvel forakte boda og morallovene i Bibelen. Dette var ei skulding Rosenius òg møtte, at han gjorde «den smale vegen» altfor brei og ikkje hadde syn for heilaggjeringa i kristenlivet. Sjølv avviste Rosenius at han var antinomist, og ut frå det han sjølv har skrive om dette spørsmålet, er det vanskeleg å sjå at Rosenius tok lettvint på kristenlivet. Tvert om. Når han skulle gje råd om korleis det pietistiske lekfolket skulle te seg i dagleglivet, var han ofte svært konkret. Det gjaldt òg det spørsmålet som her står i fokus, det som har med økonomiske vurderingar og åtferd å gjere.

«Eg har ei teneste stor for Gud»

I den mykje lesne Husandaktsboka sluttar Rosenius seg fleire stader til Martin Luther sin kallstanke. I det daglege utfører den truande si åndelege plikt eller teneste for Gud ved trufast å skjøtte arbeidet sitt på ein best muleg måte. Sjølv dei enklaste gjerningar kunne vere med på å ære Gud:

Å, for et herlig liv det da skulle bli her på jorden, viss alle bare var klar over at det er Guds første vilje og krav, når det gjelder vårt daglige liv, at hver enkelt skal utføre sitt daglige arbeid rett. At dette er en rett og hellig gudstjeneste til Guds ære, når en midt i sitt daglige arbeid, i de enkleste gjerninger, virkelig står i et hellig tempel og forretter en gudstjeneste.

Dei truande måtte i dette vere føredøme for sine medmenneske, eller som han formulerte det ein annan stad: Ein rett pietist måtte alltid prøve å utføre «sina världsliga åliggande (…) bättre än de ogudaktiga». Det same sa Lars Oftedal, «presten i emissærkjole», som i 1860-åra verka som reisetalar i Bergen Indremisjon. Det var viktig, poengterte Oftedal, at den enkelte fann sin plass i arbeidsliv og samfunn. Ikkje noko var uverdig eller ureint så lenge det tente fellesskapet: «Intet er for verdsligt og intet for uverdigt for den kristne saalænge maalet kun er dette, at øve saltets virkning.»

Endå sterkare vart den daglege gjerning vektlagd av Ludvig Hope, Kinamisjonen sin fremste frontfigur og leiande «ideolog» kring 1900. I eit foredrag lista Hope opp mange praktiske yrke som han meinte var like mykje eit arbeid for Gud som dei som stod i ei åndeleg teneste, som han sjølv som lekpredikant:

Tjener, forretningsmann, husmor, gaardbruger, bygmester, du som staar bak disken, eller hvem du er, dit arbeide kan likesaa sikkert være et arbeide for Gud som prestens, diakonens, diakonissens, lægpredikantens og lærerens. Saa sandt du er en sand kristen og gjør dit arbeide som saadan, saa tjener du Gud, og han ser paa dit arbeide med like stort velbehag som paa nogen andens. (…) Arbeide er ikke en plage, men en velsignelse, og alle som i tro og gudsfrykt gaar til sit arbeide, tjener sin Gud.

Den same bodskapen song den blinde emissæren og salmediktaren Mathias Orheim inn i misjonsfolket. Klarast kom dette fram i salmane «Eg har ei teneste stor for Gud» og «Kvardagskristen vil eg vera». Frå arbeid på småbruket sitt heime i Nordfjord og frå sine mange emissærreiser i nord og sør – berre seks prestegjeld i Finnmark rakk han aldri å besøke – kjende Orheim godt til folks daglegliv og strev for levemåten.

Ein meir systematisk kallsetikk for kristenfolket vart utforma av Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet i meir enn 40 år. Med sin markante personlegdom og sin utrettelege kamp mot liberal teologi var Hallesby omstridd. Men det gjaldt i liten grad innafor lekmannsrørsla. Tvert om fanst det neppe nokon annan framståande norsk teolog på fyrste halvdel av 1900-talet ein her var like lydhøyr for. I fleire store misjonsorganisasjonar sat Hallesby som styreformann. Kva synspunkt hadde han så på det som hadde med økonomi, næringsliv og etikk å gjere?

Ole Hallesby sine tankar om den «egentlige gudstjeneste»

I etikkverket Den kristelelige sedelære (1928) argumenterer Hallesby sterkt for den lutherske kallstanken, i motsetning til den dualistiske haldninga til katolikkane. Skulle ein katolikk gjere noko for Gud, hevda Hallesby, måtte det vere noko ekstraordinært, som det å leve ugift, gå i kloster, faste, dra på pilegrimsferd, gje store gåver til kyrkja osv. Dei reformerte var òg bunden opp til denne dualismen eller «åndelige tyngdelov», med ei deling mellom arbeidet og det kristelege livet. Sjølv lutheranarar hadde vanskeleg for å sjå det daglege arbeidet som «sin egentlige gudstjeneste».

Men slik burde det ikkje vere, meinte Hallesby. I val av yrke måtte ein fyrst ta omsyn til evner og interesser, dernest til «det behov samfunnet har for de forskjellige arbeide». I tråd med dette var han ein sterk talsmann for den kristne skuletanken. Det gjaldt både folkehøgskular eller «ungdomsskular», som dei då vart kalla, ofte med meir praktiske fag enn dei frilyndte, og ulike fagskular (jordbruksskular, gartnarskular m.m.). Hallesby tok vidare opp spørsmålet om eigedom. Den kommunistiske ideen om felleseige, med sine «høitstræbende etiske motiver», avviste han. Med grunnlag i ulike skriftord i Bibelen var konklusjonen at den kristne ikkje berre har rett til privat eigedom, men òg ei plikt både overfor seg sjølv og sin familie og overfor samfunnet, til å skaffe seg eigedom.

Det avgjerande, sa Hallesby, er ikkje kor stor eller liten eigedommen er, men kva ein gjer med det ein eig – om eigedomen blir eit mål i seg sjølv til personleg nyting, eller eit middel og ei Guds gåve som skal forvaltast: Mens det naturlige menneske betragter eiendommen som sin egen, saa betragter den troende eiendommen som Guds gaver, der er betrodd ham til forvaltning. Og her gjelder det for ham at være tro, saa han ikke misbruger sin eigedom, verken ved gjerrighet eller ødselhet. Han vil glede seg over det Gud betror ham at forvalte (…) Og hans stadige bøn og arbeide vil sigte paa at finde den til enhver tid heldigste maate at sætte sin eiendom ind i tjeneste for Gud.

Hallesby sine oppfatningar er i sitt innhald til forveksling lik mykje av det ein kan lese ut av Hans Nielsen Hauge sine skrifter. Både kallsetikken og forholdet til eigedom og forvaltning er det same. Samla understreka nok likevel Hauge endå oftare og meir at den kristne trua måtte syne seg i livet til den enkelte. Utan å overdrive denne skilnaden kan dette ha gjeve litt større tildriv til gründerverksemd og næringsutvikling. På den andre sida fanst det sider ved den nye retninga som talde til lekmannsrørsla sin fordel på dette området. Det gjaldt særleg det som hadde med alkoholbruk, eller rettare sagt: med fråhald frå alkohol å gjere. Lenge hadde verken haugianarane eller pietistar og puritanrar i andre land noko imot moderat alkoholbruk. Men utover 1800-talet endra dette seg. Fråhald frå alkohol vart no langt på veg ei «salighetssak» for store delar av lekfolket. Det starta i USA, men Storbritannia og andre land, òg vårt eige, følgde snart etter. Her i landet gjaldt dette særleg «kystpietistane» på Vestlandet og læstadianarane i Nord-Norge. Mens framståande haugianarar hadde drive med brennevinsbrenning utan at nokon såg det som synd, vart fråhald frå alkohol no nærmast sedd på som «det ellevte bodet» i desse områda. I alle fall fram til byrjinga av 1950-åra heldt denne haldninga seg. David Rodnick, ein amerikansk sosiolog og antropolog som besøkte Ålesund i denne perioden, konkluderte såleis med at fiskerbefolkninga i byen og omlandet var «both religious and prohibisjonist». Utan å gå nærmare inn på dette her, ser det både i Norge og andre land ut til at fråhald frå alkohol kan ha gjeve eit betydeleg tilskot til eigenkapitalen fiskarane trong i moderniseringsprosessen.

Kva tenkte fiskarane om sitt yrke og kall?

For enkelte var kanskje den restriktive haldninga til alkohol eit medvite val dei gjorde for å spare pengar. Men for fleirtalet var det nok meir ein utilsikta konsekvens: Dei let ikkje vere å drikke alkohol for å skaffe pengar til motor eller ny båt, men fordi alkoholbruk vart sett på som syndig. Å påvise klare koplingar mellom det åndelege og den materielle kvardagen hos den enkelte er elles vanskeleg. Det betyr ikkje at fiskarane ikkje gjorde seg tankar om samanhengen mellom livet her i tida og det himmelske tilværet dei fekk malt for seg på bedehuset. Men nesten ingen hadde skulegang utover folkeskulen og mange var enno lite skriveføre. Med dagar fylte av nødvendige gjeremål og strev var det derfor få som såg noko større mon i å teikne ned tankane sine på papir.

Noko finst likevel. Særleg ein del private brev, dagbøker og små biografiar kan gje eit innsyn i tankelivet til fiskarane som det er få spor av i andre kjelder. Det eksistere inga systematisk samling av slikt materiale. Oftast er det å finne hos privatpersonar, eller av og til i arkiv til lokale historielag eller museum. Kor representativt dette avgrensa materialet er, skal vere usagt. Men innhaldet synest eintydig. Eit eksempel er eit brev frå 1890, skrive av ein notbas frå Austevoll heim til kona. Etter mislukka fiske i Lofoten hadde notlaget reist til Trøndelag for å prøve lukka der:

Min kjære og altid af mig paatænkte kone i Herren, Johanna Paulsdatter. (...) Du kan tro min kjære kone at jeg blev glad da jeg saa gjennom dine breve at Herren har skjenket dig og de øvrige i hjemmet en bra helse, og at min kjære fader var kommen sig saa meget at han kunde være med dere paa arbeidet. Ogsaa denne nyhed kan jeg meddele dig igjen, min kjære kone, at Herren har bevist os saa stor en naade at vi er ved en god helse indtil dato baade jeg og alle om bord. (...) Lad os derfor bøie os ret i tolmodighed og ydmyghed, og med bedende og sukkende hjerte bede med og for hverandre, ligesaavel i fraværende som nærværende (...) Ja, Gud styrke os til al vor gjerning baade i det aandelige og det legemlige. (...) Hvad sildefisket angaar, saa har vi de svageste forhaabninger for noget fisket her. Men op i Lofoten, i Øksnæsfjorden, har vært lidt fiske siden vi reiste derfra (...) Til sist være du hilset med disse Pauli ord, min kjærlighed er med dig i Kristo Jesu. Med megen aktelse, Ole Olai Drivenes.

Andre brev har same mønsteret. Dei tek gjerne til med utveksling av helsingar og informasjon om helsetilstanden. Vidare blir det fortalt om utviklinga i fisket, om gode fangstar eller misleg fiske. Men den delen som oftast tek mest plass, er utlegningar om åndeleg spørsmål, om tvil og tru, og gjerne med referat frå kva som hadde blitt sagt på møter eller gudstenester. Mange hadde ein imponerande bibelkunnskap. I eit brev frå ein som deltok i sildefisket på Island sommaren 1902, fyller det åndelege innhaldet over tre av fire store, tettskrivne sider. Brevet blir innleia slik: «Kjære farbror. Herrens naade i hjerte og hjem», og sluttar med følgjande bibeltilvising: «Kunde vi først søge Guds rige og hans retfærdighed, saa skal alt det øvrige tillægges os.» Kristenliv og fiskarliv flyt slik ofte i eitt. Midt inne lange bolkar om åndelege spørsmål kan det vere smett inn eit par setningar om fiskets gang. Det same finn vi i ei dagbok etter ein mann frå Sunnhordland som 1860- og 1870-åra deltok i vårsildfisket i Kinn utanfor Florø. Etter ei såkalla «bibellesing» i ei sjøbu i januar 1865 fekk livet hans ein ny kurs. Etter dette skydde han inga møde for å nå fram til kristne samlingar. Med hans eigne ord vart han «hungrig etter sjelens føde». Møtestaden var sjøbuer i fiskeværa, eller bedehus og kyrkjer på heimstaden eller i Bergen. I Bergen var han helst når han var på reise til og frå vårsildfisket i Kinn. I løpet av ein søndag her kunne han få med seg tre samlingar. Søndag 7. mars 1872 var han såleis fyrst til gudsteneste i Mariakirken på føremiddagen, så i Korskirken på ettermiddagen, og til sist på eit bedehusmøte om kvelden der Jacob Traasdahl, formannen i Bergen Indremisjon, talte.

I denne blandinga av kristenliv og fiskarliv seier ikkje dagbok- og brevskrivarane rett ut at dei ser på det daglege arbeidet som eit kall. Det var neppe heller å vente: Dette var fiskarar, ikkje teologar eller kristne leiarar. Det vi meir indirekte kan lese ut av dette materialet, og det vi elles veit om fiskarfolkets liv, syner likevel klare teikn etter den kallsetikken som Luther, Hauge, Rosenius og fleire representerte. Arbeidet var ei plikt. Du skulle arbeide hardt, lenge og utan å klage. Dei som ikkje gjorde det, dei som av dovenskap eller andre grunnar prøvde å dra seg unna, vart mislikte og sedde ned på. Dette gjaldt alle i lokalsamfunnet, ung og gammal, kvinne og mann, òg dei som ikkje personleg vedkjende seg kristen tru. Var det ellevte bodet «du skal ikkje drikke alkohol», så var forbodet mot dovenskap det tolvte – og det vart minst like strengt fortolka.

Forholdet til mammon

Eit anna område der den protestantiske etikken kom til syne, var forholdet til pengar. Eit godt fiske vart sedd på som ei velsigning. Men ikkje slik Max Weber framstiller den kalvinistiske oppfatninga – at økonomisk suksess var eit teikn på at ein var utvald av Gud til evig frelse. Nei, i tråd med den bibelske bodskapen om han som lét det regne over både rettferdige og urettferdige, var kronår i fisket berre Guds ufortente nåde og ikkje uttrykk for den enkelte si åndelege stilling. Her følgde ein Luther, som haugianarane og «ideologane» i den organiserte lekmannsrørsla.

Det same gjaldt synet på forvaltinga av pengane. At ein skulle vere nøysam og unngå luksus, hang lenge i. Ofte såg ein liten skilnad på bustadene til båteigarar og mannskap. For eigarane vart overskotet i staden tilbakeført til produksjonsutstyret i form av nye og større båtar og meir moderne reiskapar. Enkelte har hevda at dette ikkje gjaldt læstadianarane nordpå, at desse, i alle fall i den tidlege fasen, var prega av eit fattigdomsideal som hindra mykje av denne dynamikken. I bygdeboka for Kvænangen skriv sosialantropologen Ivar Bjørklund at læstadianske predikantar gjorde økonomisk fattigdom til åndeleg rikdom, og at læstadianarane nærmast tviheldt på si gamle livsform:

Det var stor avstand mellom den samiske og kvenske befolkning på den ene side og de norske embets- og handelsmenn på den andre. (…) Det var nordmenn sto for de nye driftsformene i landbruket og gruveanlegget i Kjækan. (…) Læstadianerne derimot, fremhevet sin egen livsform. «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød», sto det i Skriften (1. Mos. 3:19), og det var det ikke alle embetsmenn som gjorde. Når agronomen argumenterte for separatorens fortreffelighet, avviste de omvendte det hele og kalte det Djevelens påfunn. Den som dyrker Mammon og det verdslige liv, kunne fort finne at himmelporten ble for trang.

Bjørklund får godt fram dei fattige levekåra som den samiske og kvenske befolkninga, dei fleste småbrukarar og fiskarar, levde under. Under slike forhold var nye kostnader som ei kvar modernisering ville medføre, eit tungt løft. Som gode lutheranarar prega av gudsfrykt og nøysemd kunne dei nok òg kjenne på forakt for luksusen i den norske overklassen. Som fleire har peika på, er likevel dette noko anna enn å sjå fattigdomen som eit ideal og ikkje ha eit ønske om betre levekår. Det er heller ikkje mykje som tyder på at læstadianismen gjorde folk fiendtlege til all ny teknologi og modernisering. Fleire utprega læstadianske kommunar var såleis leiande i overgangen til motorbåtar i fylket. Det same var tilfelle i Troms, mest utprega i Ibestad. I 1912 var Ibestad den kommunen i heile landet som hadde flest motorbåtar. Ibestadværingane utmerka seg òg med ei svært intensiv drift. Få stader stod læstadianarane så sterkt som nettopp her. I tillegg tok indremisjonen tok tidleg opp arbeid i Ibestad (1864) og var med på å prege kristenlivet.

Når det utviklinga i fiskeria, låg likevel Vestlandet i dei fleste samanhengar eit stykke framfor Nord-Norge. I dei to mest suksessrike kommunane på 1900-talet, Herøy på Sunnmøre og Austevoll i Hordaland, var ikkje berre viljen til å investere av eigne midlar, men òg viljen til å låne i bankane mest utan grenser. Ein kjend fiskar og båteigar i Austevoll, Mikkel Østervold, skal ha sagt det slik: «Det har aldri svart seg å bruke vit!» – vissnok uttalt på bedehustrappa. Med aukande velstand frå 1960-taalet og utover kunne ein likevel registrere det Max Weber kalla den sekulariserande verknaden av eigedom, at den nøysame, pietistiske haldninga som låg til grunn for mykje av investeringane kom på vikande front. Både i Herøy, Austevoll og andre stader vart gradvis meir kanalisert til personleg forbruk og luksusprega investeringar, det vere seg flotte villaer, cabincruiserar eller dyre bilar. Rikdommen let seg ikkje lenger skjule, og dei dette gjaldt, ønskte det vel heller ikkje alltid.

«Eg er livredd den avkristna kapitalisme»

Framleis finst det likevel framståande gründerar og næringslivsfolk som ber på den gamle arven, som Per Sævik i Herøy og Inge Halstensen i Austevoll. Den siste uttalte i ein NRK-dokumentar for nokre år sidan at om det var noko han var livredd, så var det «den avkristna kapitalisme». I den samanheng refererte Halstensen til eit gammalt ordtak han hadde høyrt der ute: «Det går oppover i tresko, nedover i lakksko.»

Med den renessansen Hans Nielsen Hauge etter kvart har fått i det offentlege likar Per Sævik og Inge Halstensen å sjå seg som arvtakarar etter haugianarane. Men det var på bedehuset dei fekk sin åndelege heim, under talarstolen til rosenianske forkynnarar i ytre- og indremisjon. Per Sævik har for sin del preika mange gonger på bedehuset i dei åra som har gått. Som råd til dagens unge gründerar dreg Sævik fram bibelordet om «Gudsfrykt med nøysemd som ei stor vinning». Sjølv har han alltid hatt ein nøktern livsstil. Den fyrste båten, ein liten motorbåt, skaffa han seg 16 år gammal. Pengane hadde han tent på fiske dei dagane han ikkje var på skulen. Skulegang vart det elles lite av. Eller som Sævik sjølv har formulert det – utover folkeskule berre «søndagsskule og eit seks månaders kystskipparkurs».

Kollega Halstensen i Austevoll, derimot, er utdanna cand.philol. Men hugen stod òg hos Halstensen til fiske, og han fann tidleg sin plass i familieverksemda heime i Bekkjarvik. I ei bok om heimplassen fortel han om ei hending i ungdommen. Det var 1. påskedag 1959, like etter avslutninga av vintersildfisket som dette året hadde vore eit vonbrot med null i utbytte både for mannskap og reiarar. Folket var samla til gudsteneste: Like etter at påskesalmen «Påskemorgen slukker sorgen» var sungen, reiser Mikkel Østervold og far seg, går fram og tek til å be saman med forsamlinga om at Gud må forbarme seg over kysten og fiskarane – på nytt. Eg sit med nokre andre ungdommar på bakre benk og ser hovuda bøye seg i bøn for levemåten. Nordvest hagl driv mot glasa, veden sprakar i omnen; det sukkar mellom benkeradene, medan to rådville reiarar ber om Guds hjelp. No er det alvor.

Dette, skriv Halstensen, var vestlandspietismen, slik han møtte den i unge år. Seinare i livet fekk han sjå mange døme på at det same i fiskerisamfunn i Danmark, Holland, Skottland, på Shetland og Færøyane. At Halstensen som Sævik gjerne omtalar seg som ein moderne haugianar, fortel at den åndelege arven og kristendomssynet han her peikar på, etter hans oppfatning ikkje skilde seg nemnande frå det haugianske. Det vil òg vere konklusjonen på denne artikkelen: Skilnaden mellom haugianismen og lekmannsrørsla synest ikkje særleg stor, ikkje på det området det her er tale om i alle fall. Det gjaldt «teori», aktuell teologi og etikk, så vel som «praksis», økonomisk åtferd og næringsutøving. Haugianarane kan rett nok ha hatt ein meir medviten kallsetikk, særleg då dei som utmerka seg som entreprenørar. På den andre sida kom lekmannsrørsla i større grad til å gjennomsyre heile samfunnet. Det var tankane og ideologien i den sterke «kystpietismen» som la rammene for den enkelte, og som fortalde kva liv som var verdt å streve etter i helg og yrke.