Blei Det Norske Misjonsselskap sine visjonar for arbeidet på Madagaskar hemma av teologisk strid i dei norsk-amerikanske samarbeidskyrkjene på slutten av 1800-talet?

Frå Setesdalswiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen er ikkje lenger støtta eller kan ha rendring-feil. Oppdater eventuelle bokmerke i nettlesaren din og bruk den vanlege utskriftsfunksjon til nettlesaren i staden.
Madagascar-carte.png

Blei Det Norske Misjonsselskap sine visjonar for arbeidet på Madagaskar hemma av teologisk strid i dei norsk-amerikanske samarbeidskyrkjene på slutten av 1800-talet? er ein artikkel av Sigmund Edland. Den er basert på prøveforelesninga han heldt 15. desember 2006 i samband med doktorgradsdisputasen sin og publisert på Setesdalswiki med løyve frå forfattaren gitt 6. juni 2021.

Engelsk tittel

Were the visions of the Norwegian Mission Society for the work in Madagascar inhibited by theological controversies in the cooperating Norwegian‐American churches towards the end of the 19th century? Published at the website of the Mission Archives in agreement with the author. School of Mission and Theology, Stavanger, 2015‐02‐20

Innleiing

Det er godt kjent at kyrkjene i dei norske nybyggjarstroka i Amerika, hadde eit nært forhold til den norske kyrkja i siste halvpart av 1800-talet. Mange av dei første prestane og leiarane blei kalla frå gamlelandet, og teologiske impulsar gjekk begge veier. Også misjonsbevegelsen i Norge og vekkelsen ved professor Gisle Johnson blei viktige for utviklinga i dei norske menighetane i USA.

Men kanskje er spørsmålet om kor sterke impulsar misjonsarbeidet her heime fekk vestanfrå mindre utforska? Vi veit at Santalmisjonen og Norsk Luthersk Misjonssamband fekk sterke impulsar gjennom Lars Skrefsrud og Ludvig Hope sine besøk der. NMS vart kanskje endå sterkare påverka, fordi NMS og dei norsk-amerikanske menighetane vaks fram i det same tidsromet, og fordi dei hadde nær kontakt i lange periodar. Mange misjons-emisærar og misjonærar frå NMS blei kalla til prestar i dei norske kyrkjene i Amerika. Men det er skrive lite om korleis dei to partane kan ha påverka kvarandre i teologi og praktisk arbeid, og professor John Nome skriv i NMS sitt 100- årsskrift at dette feltet er så lite utforska at det kunne vore verd eit grundigare studium.[1]

Denne artikkelen kan ikkje gå så djupt, men bare peika på nokre trekk i denne prosessen og nokre praktiske konsekvensar for arbeidet på Madagaskar. Eg vil først seia litt om utviklinga i NMS og om dei store visjonane for arbeidet på Sør-Madagaskar, og til slutt noko om dei norsk-amerikanske menighetane sitt arbeid – heime og ute.

Utviklinga i NMS

Hans Schreuder

Som kjent blei NMS grunnlagt i 1842 då tre grupperingar vedtok å oppretta eit selskap med det formålet: «at virke til Guds Riges Udbredelse fornemmelig blant Hedningerne, ved Dannelse, Udsendelse og Underholdning af Misjonærer».[2]

Den første grupperinga var Brødrevennene (eller Herrnhuterne), som hadde misjonsvisjonen, den andre var Haugianerne, som hadde mest folk og pengar, og den tredje var representantar for presteskapet. Nokre av prestane som engasjerte seg i misjonsarbeidet dei første tiåra, hadde tydeleg blitt gripne av misjonsutfordringa, mens andre kanskje primært ønska å ha styring med den gryande demokratibevegelsen mellom lekfolk i kyrkja. For lekfolket i dei to første gruppene, var det viktig å få starta ein misjonsskule, slik ein hadde sett det i utanlandske selskap, særleg i Tyskland. Dette var endåtil nedfelt i §3 i grunnreglane for selskapet. Ein slik skule ville gi jamn tilgang på misjonærar, og dessutan ville den gi viktige impulsar til det veksande lekmannsarbeidet. Dei fleste prestane var derimot lite begeistra for det dei oppfatta som ei halvgod utdanning, som dessutan ville gi det nye arbeidet meir lekmannsprega misjonærar. Prestane fekk stor autoritet i NMS dei første tre tiåra, fordi dei fleste prestane i Stavanger blei valgt inn i Hovedstyret for kortare eller lengre tid. Dessutan fekk NMS kort tid etter stiftinga ein teologisk kandidat frå Universitetet i Oslo, som sin første misjonær. Alt før NMS blei stifta, hadde Hans Paludan Smith Schreuder sendt ut ei oppfordring: Nogle Ord til Norges Kirke om christelig plikt med hensyn til Omsorg for ikke-christne Medbrødres Salighed.[3]

Typisk nok er det «Norges Kirke» Schreuder vender oppfordringa til – ikkje til misjonsfolk eller kristenfolk. For Schreuder var eit misjonsselskap eigentleg ei arbeidsform som kom frå den reformerte kyrkjetradisjonen, og det kosta han mykje å finna seg til rette med det. Ein kan hevda at konflikten mellom NMS og Schreuder ligg latent i 30 år, like til han melder seg ut i 1873. Ein komité av prestar i Christiania hadde lova han støtte og underhald, men etter lange forhandlingar gjekk Schreuder sin påtenkte misjon inn i NMS. Han blei tilsett som selskapet sin første misjonær i 1843, og komiteen i hovudstaden kunne då leggja ned arbeidet og gå inn i NMS.

På 1850- og 1860-talet dominerte dei geistlige representantane både Hovedstyret og generalforsamlingane i NMS. Det var særleg Brødrevennene som kjende seg overkjørte av denne utviklinga, og på eit visst tidspunkt diskuterar dei om dei skal bryta ut or NMS og danna sitt eige «Evangeliske Misjonsselskap».[4]

Gustava Kielland

Men den kjente «Herrnhutpresten» Gabriel Kielland i Lyngdal, var sterkt i mot å splitta elskapet. Dessutan hadde han god tru på at den nyoppretta sekretærstillinga skulle få NMS på ny kurs. Den første sekretæren, Andreas Hauge, hadde stor tillit i alle gruppene. Som son av Hans Nilsen Hauge hadde han eit nært forhold til Haugianerne, og som nær venn og svigerson til Gabriel og Gustava Kielland, kjente han Brødrevennene sine synspunkt godt. Samtidig var han utdanna prest og hadde stor tillit i geistlige kretsar. Andreas Hauge og dei fylgjande sekretærane, Peder Blessing og Fredrik Christian Dons, greidde etter kvart å styra NMS inn i ei demokratisk utvikling, som braut den geistlige dominansen og ga selskapet ei brei plattform i folket. Denne utviklinga blei viktig ikkje bare for NMS, men for utviklinga av demokrati i kyrkja og i heile folket. For det var misjonen sine mange stormøter og det daglege misjonsarbeidet, som ga lekfolk leiarerfaring og sjølvtillit. Dei viktigaste merkesakene for lekfolket vart gjenopninga av misjonsskulen i 1859 og brotet med biskop Schreuder i 1873.

Ein grunn til at misjonsskulen hadde blitt stengt i 1846, var at det første kullet (1843-46) hadde blitt skulda for Herrnhutisk vranglære. Men på generalforsamlinga i 1859 tvinga lekfolket fram ei gjenopning av skulen. I den norske kyrkja foreslo fleire reformkommisjonar på denne tida ulike demokrati-reformer, men det har alltid vist seg vanskeleg å få politikarane til å gje frå seg makta over kyrkja. Derfor var det først og fremst i misjonsorganisasjonane slike tankar kunne realiserast.

Schreuder hadde reist til Afrika mens denne utviklinga ennå var i ein uklar startfase, og han irriterte seg stadig meir over nyhetane heimanfrå. Det er usikkert om han forsto kor sterk den demokratiske utviklinga i misjonen var, og det er tydeleg at han såg på dette som eit uvesen – og helst ei vranglære. Mens 50års-skriftet for NMS i 1892 ikkje grunngjev kvifor brotet mellom NMS og Schreuder kom, så skriv John Nome i 100års-skriftet i 1942 mykje om Schreuder sitt høgkyrkjelege kyrkjesyn, der alt skulle vera underordna det kyrkjelege embetet.[5]

Derfor blei dei årlege misjonærkonferansane, som grunnreglane hadde fastsett, eit stort irritasjonsmoment for han. Også ordinasjonsspørsmålet skapte problem, for Schreuder opponerte lenge og kraftig mot Hovedstyret, som ba han om å ordinera nokre av kandidatane han fekk frå misjonsskulen. Dette ønska han ikkje, fordi det viste seg umuleg å få ei oppmoding frå nokon av biskopane i Norge om at han skulle gjera det. Han mislikte derfor sterkt at «Hovedbestyrelsen» til slutt ga han ordre om å gjennomføra ordinasjonane, men han bøygde seg.

I dei ca 40 åra han var i Sør-Afrika, kom han heller aldri så langt at han kunne ordinera ein afrikanar til presteteneste. Ingen var god nok, ikkje eingong zuluen Moses, som hadde fått utdanning ved misjonsskulen i Stavanger. Så lenge Schreuder var einaste ordinerte misjonæren, leia han alle ting i kraft av det kyrkjelege embetet, men då det blei fleire ordinerte prestar på feltet, blei leiarstrukturen meir uklar.

Det blei då reist krav både heime og ute om at misjonærkonferansen burde få meir å seia, noko han reagerte kraftig mot. Det var nok for å koma han i møte i desse stridsspørsmåla, at Hovedstyret foreslo å la han vigsla til Misjonsbiskop. Vigslinga blei gjennomført under generalforsamlinga i Bergen i 1866, og Schreuder sitt heimeopphald blei ei festreis både for han sjølv og for NMS.

Men då han vende tilbake til arbeidet i Sør-Afrika og tilsynet med den nye misjonsmarka på Madagaskar, viste det seg at bispeverdigheten ikkje hadde gjort han meir samarbeidsvillig. Både kollegane på dei to misjonsfelta og Hovedstyret fekk gjennomgå i diskusjonane om misjonærkonferansen sin plass i forhold til biskopen sin myndighet. Og då Schreuder i 1872 understreka misnøya si med å seia opp stillinga, takka selskapet ja til dette.

For ikkje å missa både Christian Borchgrevink og Lars Dahle på grunn av den betente striden på Madagaskar, avsette NMS til og med Schreuder som styrar av dette misjonsfeltet i april 1873 – tre månader før avskjedssøknaden blei drøfta og godteken på generalforsamlinga.[6]

Eg kan ikkje gå meir i detaljer om Schreudersaka her. Men mens John Nome (1943) legg størst vekt på at det var biskopen sitt kyrkje- og embetssyn som førte til brotet, så argumenterar Olav Guttorm Myklebust i sin store Schreuder-biografi sterkt for at både sekretæren Christian Dons og andre viktige leiarar i NMS eigentleg sto for det same konservative kyrkjesynet som Schreuder. Han konkluderar derfor med at det bare kan ha vore dei personlege motsetningane biskopen hadde til Dons og den unge ambisiøse Lars Dahle på Madagaskar, som får han til å seia opp.[7]

Birkeli skriv også mykje om desse motsetningane, og han legg ikkje skjul på at Dahle sin illojalitet mot biskopen og hans prost på Madagaskar, Christian Borchgrevink, er særs viktige moment i saka.[8]

Eg meinar likevel at Myklebust harmoniserar for mykje, og at det i dei 30 åra Schreuder hadde vore i Afrika, hadde vakse fram viktige meiningsforskjellar mellom han og store delar av NMS. Desse motsetningane blei stadfesta på generalforsamlinga i Drammen i 1873, der ein heldt fast på den demokratisk oppbygginga som hadde gått føre seg i NMS. Schreuders exit blei derfor eit endeleg farvel til eit kyrkjesyn der embetet står over menigheten.

Visjonen om Sør-Madagaskar

Misjonsstasjonen i Betafo før 1917.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhylla
Antananarivo kyrkje før 1917.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhylla

Etter dei første konfliktfylde åra på Madagaskar gjekk misjonsarbeidet inn i ein roleg og skapande periode frå 1873. I løpet av det neste tiåret lukkast det å plassera misjonærar over heile innlandet sør for Betafo – bortsett frå enkelte strøk i Sør-Betsileo der London Missionary Society alt hadde teke opp arbeid. Med nye kull frå misjonsskulen i vente, måtte ein derfor gjera konkrete vurderingar om kor dei nye misjonærane skulle plasserast.

To misjonærar peikar seg ut som meir visjonære enn dei andre, og alt i 1877 reiser Arne Valen og Peder Eilert Nilsen-Lund til austkysten etter oppdrag frå misjonærkonferansen for å sjå etter veleigna arbeidsplassar. Begge kom til Madagaskar i 1874, og Valen hadde bak seg eit heroisk misjonsforsøk på Vest-Madagaskar – før han av helsemessige grunnar blei flytta til innlandet, og snart etter plassert i Fianarantsoa. Nilsen-Lund hadde i mellomtida bygt opp eit lovande arbeid i Ambatofinandrahana i Midt-Betsileo.

På austkysten fann dei at den reformerte kyrkja for lang tid sidan hadde etablert menighetar frå Mananjary og ned til Vangaindrano ved hjelp av den såkalla «Slottsmisjonen». Saman med LMS hadde dronninga og statsministeren sendt ut gassiske evangelistar, og gitt ordre om at guvernørane ved dei ulike militærgarnisonane skulle starta gudstenester. Men Valen og Nilsen-Lund fekk mange oppfordringar om at NMS måtte koma og starta eit betre organisert arbeid der. For ingen engelske misjonærar hadde ennå kome til dette misjonsfeltet, og arbeidet var i forfall mange stader. Folk flest opplevde at kristendomen var ein del av Merina-styret sitt tvangsarbeid (Fanompoana).Folk fekk ordre om å møta til gudstenestene, og dei fekk straff om dei ikkje møtte. Predikantane var for det meste dårleg utdanna, og ofte preika guvernørane sjølv, endå mange av dei hadde heller lite kjennskap til bibelen og kristentrua.[9]

Nilsen-Lund tenkte å dra vidare sørover til Fort Dauphin for å møta kristne der, men guvernøren i Vangaindrano nekta han å reisa. Han var nok redd for at nokon i dei ukontrollerte strøka sørover skulle drepa misjonæren, slik at han sjølv fekk skulda for at ein kvit mann mista livet. Misjonen hadde ennå ikkje mannskap og midlar til å starta opp nytt arbeid, men rapporten frå denne reisa fortalde at her var mykje folk, og både hedningar og såkalla kristne var opne og trong åndeleg hjelp. Visjonen blei likevel mykje vidare enn bare Sydaust-kysten, som dei hadde besøkt.

Då planane blei diskutert i misjonærkonferansen midt på 80-talet, peika ein på Baraviddene, Skogen og Sydaust-kysten som dei mest aktuelle måla, men ein løfta blikket og ønska å starta arbeid i alle unådde strøk på Sør-Madagaskar. Arne Valen formulerte seinare denne visjonen slik: «Det halve Madagaskar for den Lutherske kirke».[10] Valen blei bannarførar for denne visjonen under heimeopphaldet sitt i 1887-88. Han fekk delta i forhandlingane på fleire kretsmøte og var ein sterk talsmann for denne saka på generalforsamlinga i 1888.

Valen blei også sendt på preikeferd til dei norske kyrkjene i USA i 1887-88, for å samla støtte til Madagaskar-misjonen. Borchgrevink hadde alt vore der i 1883-84, og Simon Emanuel Jørgensen og Reinert Aas blei i 1889 og 1890 sendt dit for å preika misjonen si sak mellom dei norske innvandrarane. For det sto klart for Hovedstyret, at denne storsatsinga hadde ikkje NMS resursar til å makta åleine.

Misjonærbesøka i USA skapte stor misjonsinteresse i dei norsk-amerikanske menighetane, og utover på 1880-talet fekk NMS årleg aukande pengebidrag til arbeidet sitt (på topp i 1891 med kr. 68.000.)[11]

Erik Hansen Tou.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhyllen
Johan Peter (John) Hogstad.
Foto: Nasjonalbiblioteket/Bokhyllen

Etter Valen sitt besøk kom det også to misjonærar frå USA, som gjekk inn i NMS sitt nye arbeid på Sør-Madagaskar. Den første var John Hogstad med familie, som starta arbeid i Fort Dauphin i 1888. Han var den første misjonæren som var utdanna i dei norsk-amerikanske kyrkjene.[12] Den andre var Erik Hansen Tou med familie, som grunnla arbeidet i Manasoa ved Onilahyelva i sørvest i 1890.[13] Begge prestane var norske ungdommar, som hadde reist til Amerika og fått presteutdanning ved Augsburg Seminar.

Mangoky-elva

Men før NMS kunne starta arbeidet i nye strøk på Sør-Madagaskar, hadde misjonærkonferansen i 1887 uttrykt sterk tvil om det var forsvarleg å utvida arbeidet i samsvar med dei store visjonane. I dei områda som låg innanfor Antananarivo-kongedømet, skulle det vera ro og orden nok til at ein kunne arbeida der. Derfor skulle det kunna gå greitt å ta opp Skogen, Sør-austkysten og Ihosy på Bara-viddene som misjonsfelt. Men ein stor del av Sør-Madagaskar låg utanfor Antananarivo-kongedømet sin kontroll, og dette var område som ikkje var utforska, så ingen visste større om dei. Mange i konferansen spurde seg om det ville vera forsvarleg å senda nye misjonærar ut i det ukjente på denne måten, eller om ein måtte ofra visjonen til ein fekk litt betre kjennskap til desse områda? Då tok den andre visjonsbæraren ordet. Nilsen-Lund ville sjølv gå for å utforska landet og finna brukande stasjonsplassar. Sidan han var ugift og ikkje hadde familiepliktar, meinte han at det var best at han drog på ei slik ferd.[14]

Nilsen-Lund starta frå Ambatofinandrahana med ein flokk elevar frå skulen der som bærarar. Først drog dei til misjonsstasjonen på Soatanana i Sør-Betsileo, der det ikkje var nokon Merina-guvernør som kunne nekta dei å reisa. Så drog dei vestover langs Mangokyelva og blei vel mottekne av kong Raihandry i Vest-Bara, vest for Isalo-fjella. Han ville gjerne ta imot misjonærar, prestar og lærarar. Det same sa kongen i Ranohira på austsida av Isalo.

Men då Nilsen-Lund drog vidare til Sør-Bara, heldt det på å gå gale. Han og bærarane blei tekne til fange i ein liten by, der to Bara-kongar krangla om skjebnen deira. Nilsen-Lund lurte seg då til å senda heim bærarane sine, slik at dei ikkje skulle bli selde som slavar. Bare ein av ungdomane blei saman med han på resten av reisa. Men ingen torde å halda lenge på mannen med dei blå augo – og då dei blei fri, laga dei ein flåte og seilte nedover Onilahyelva til dei kom til meir venlegsinna folk. Dei blei godt mottekne av Tanosy-stammen på nordsida av elva. Desse Vest-Tanosiane hadde rømt frå områda rundt Fort-Dauphin i 1830-åra, pga brutaliteten frå Merina-styret der.

Etter å ha lova kong Befitory misjonærar og lærarar, fekk Nisen-Lund kjentfolk med, og i løpet av 3 veker gjekk han til fots tvers over øya til Fort Dauphin. Guvernøren der var like overraska som guvernøren i Vangaindrano over denne mannen som kom inn frå det ukjente. Til og med statsministeren, Rainilaiarivony, ba om ein rapport frå reisa. Etter dette var det aldri nokon som nekta verken Nilsen-Lund eller andre norske misjonærar å reisa ut i områda utanfor Merina-kongedømmet.[15]

Men visjonen om å starta misjonsarbeid over heile Sør-Madagaskar skulle kosta blod, feber og tårer. Før hadde dei norske misjonærane arbeidd i nokså rolege og helsemessig gode område i innlandet, bortsett frå dei få som vart plasserte på vestkysten frå 1874. Nå skulle dei ut i område der lov og rett sto svakt, og der dei klimatiske forholda var harde, slik at tropesjukdommane snart ville ta liv. Denne ekspansjonen blei derfor innleiinga til ein periode der mannefallet vart stort. Både i Ihosy, Vest-Bara, Skogen, Austkysten og på sørspissen av øya mista mange livet. Men verst blei mannefallet hos norsk-amerikanerane på sørvestkysten

Turbulent samlingstid for dei norske menighetane i USA.

Dei norske innvandrarane i Amerika sleit i starten med å grunnleggja menighetar og kyrkjesamfunn der. I 1846 ba dei til og med NMS om å senda misjonærar dit for å hjelpa dei, noko selskapet ikkje kunne ta på seg.[16]

Men etterkvart fekk ein i gang menighetsarbeid i dei fleste norske nybyggjarstrøka, og ein begynte å samla desse menighetane til større kyrkjesamfunn. Den norske kyrkja var framleis modell for mange prestar og kyrkjemenn i Amerika.

Men korleis kunne statskyrkje-idealet tilpassast eit samfunn der staten ikkje støtta noko trussamfunn, og kvar kyrkje var ei frikyrkje? Synodemøter blei då ei nødvendig tilpassing.

Men korleis skulle forholdet mellom den enkelte menighet og synodemøtet eller kyrkjesamfunnet vera? Og kva myndighet skulle presten ha i desse menighetane?

Det viste seg snart at det blei to hovudretningar i dei norsk-amerikanske kyrkjene. Den eine bygde på den norske kyrkja sin teologi og embetssyn, mens den andre la større vekt på lekmannsarbeidet, som hadde sprunge ut av vekkelsane og misjonsarbeidet der heime. Kampen mellom desse retningane blei annerleis enn heime i Norge, nettopp fordi dei måtte bestemma sjølv korleis dei ville organisera seg, utan å ha ein kyrkjeminister eller andre myndighetar til å avgjera striden.

Men det ser ut til at NMS si demokratiske utvikling som toppa seg med striden mot Schreuder, hadde stor betydning for ein del menighetar. Til den lågkyrkjelege sida høyrde naturlegvis den kjente lekmannspredikanten Elling Eielsen, som kom frå Norge i 1839. Etter fleire år som predikant i dei norske bygdene, hadde han blitt ordinert til prest. Han organiserte den første norske synoden i Amerika i 1846, og den fekk navnet: Den Evangelisk Lutherske Kirke.[17]

Men Eielsen var ingen stor organisator, og kyrkjesynet hans var langt ute på den lågkyrkjelege fløyen. Det blei derfor snart splittelse i Eielsen-synoden, og alt dei første fem åra gjekk ein del prestar og menighetar ut. Saman med eit fleirtal av svenske menighetar danna dei i 1860 Den Skandinaviske Augustanasynode, som i mange ting låg nær Haugianarane heime i Norge.[18] I 1875 blei Eielsen-synoden splitta igjen mens ein diskuterte grunnreglar og kyrkjesyn, og utbrytarane danna Hauges Synode.[19]

Også Den Skandinaviske Augustanasynoden opplevde vanskar med samhaldet. Språk- og kulturforskjeller førte til at ein valde å dela den igjen etter nasjonale grenser. I 1869 delte ein presteskulen og i 1870 synoden, og den norske greina fekk navnet: Konferansen for den norsk-danske evangelisk-lutherske kirke i Amerika – populært bare kalla: Konferansen. Men delinga gjekk ikkje heilt smertefritt, for nokre prestar og menighetar var misfornøgde og danna sin eigen synode, som dei kalla Den norske Augustanasynoden.[20] Slik hadde ein i 1875 fått fire kyrkjesamfunn på den lågkyrkjelege sida hos dei norske innvandrarane.

På den høgkyrkjelege eller embetsorienterte sida var det større samhald. I 1853 stifta ein eit samfunn som snart fekk navnet: Den Norske Synoden. Denne synoden hadde fleire prestar og menighetar enn dei fire andre synodane til saman. Den Norske Synoden starta ikkje opp si eiga presteutdanning med det same. I tillegg til å kalla teologiske kandidatar og dyktige lekfolk frå Norge for å bli ordinert til prestar, tok den kontakt med den tysk-lutherske Missourisynoden og fekk lov til å senda norske ungdommar som studentar til deira presteskule.[21]

Ettersom Missourisynoden alltid har vore svært konservativ i teologiske spørsmål, førte dette snart til at Den Norske Synoden sin teologi blei meir høgkyrkjeleg og ortodoks enn det ein finn i den norske kyrkja på denne tida. Talsmennene deira var heller ikkje redde for å kritisera dei andre synodane, og var stolte av sin eigen reinlærighet. Dette førte til skarpe debattar og strid mellom dei norske kyrkjesamfunna.

Men dei teologiske impulsane frå Missourisynoden skulle snart føra til splitting i Den Norske Synoden. Då ein del prestar og menighetar aksepterte Augustins predestinasjons-lære (det doble nådevalget) - som Calvin lærte, men som Luther hadde forkasta – braut det ut ein bitter strid i 1880. Det enda med at mange prestar og menighetar braut ut av Den Norske Synoden i 1887. Desse såkalla Antimissourierne ønska ikkje å danna eit nytt kyrkjesamfunn, men ville heller å slå seg saman med nokon av dei andre.

Det hadde alt vore slike drøftingar mellom nokre av dei norske synodane ei stund, og nå fekk desse planane ny aktualitet. I 1888-1890 greidde ein å bli enige om ei samanslåing mellom Antimissourierne, Augustanasynoden og Konferansen. Hauges synode var lenge med i forhandlingane, men trekte seg ut. I juni 1890 danna dessetre gruppene: Den Forenede Norsk Lutherske Kirke[22] - eller på engelsk: United Norwegian Lutheran ChurchUNLC.

Etter samanslutninga var optimismen stor både for kyrkjearbeidet i Amerika og for det misjonsarbeidet dei nettopp hadde vore med på å starta på Madagaskar. Ein ba derfor NMS om å få overta ein del av misjonsfeltet på Sør-Madagaskar som sjølvstendig norskamerikansk misjonsmark. Dette blei godkjent på NMS si generalforsamling i 1892.[23]

John Hogstad og Erik Hansen Tou og stasjonane deira i Fort Dauphin og Manasoa blei då overflytta frå NMS til UNLC. Også misjonsstasjonen i St. Augustin blei overlevert til amerikanerane, fordi NMS-misjonæren Michael Andreassen, som hadde grunnlagt den i 1889, nyleg var død. NMS såg det som eit stort framsteg å få ei resurssterk og stor amerikansk kyrkje med i arbeidet for visjonen om ei luthersk kyrkje for heile Sør-Madagaskar, og optimismen var stor. Men snart skulle teologisk divergens mellom menighetane heime i Amerika skapa vanskar for dette arbeidet.

Den teologiske utviklinga i dei norske menighetane i USA

Då Konferansen skilde lag med svenskane i Den Skandinaviske Augustanasynoden i 1869-70, fekk dei med seg ein del teologisk litteratur som presteskulen der hadde til overs. Dette skulle vera til hjelp for at Konferansen kunne starta sin eigen presteskule, noko den straks gjorde. Denne presteskulen blei kalla Augsburg Seminar, og blei åpna 01.09.1869.[24] Den blei den første norske presteskulen i Amerika, sjølv om enkelte andre synodar ei tid gjorde krav på å vera først.[25] Professor August Weenaas var styrar, og alt på den første festen på skulen heldt han ein tale som slo an grunntonen i undervisninga der. Det eine hovudpunktet hans var «menighetens suverenitet overfor enhver kirkelig myndighet», og det andre var eit skarpt angrep på død rettlærighet.[26]

Etter nokre vanskelege startår flytta skulen i oktober 1872 inn i ny skulebygning i Minneapolis, og ein ønska då å kalla ein ny professor frå Norge. Den kjente presten Johan Storjohann takka nei etter lang betenkningstid. Dei hadde også kontakt med Lars Dahle på Madagaskar, som tenkte å forlate NMS dersom Schreuder skulle fortsetja som biskop. Men då den saka blei avklara i april 1873, takka han nei til forespørselen frå Amerika.[27]

Konferansen sende dette året to delegater til NMS si generalforsamling, professor Weenaas og pastor Gjertsen.[28] Det er interessant at kyrkjene i Amerika fekk senda delegater til generalforsamlinga. Det tyder på at NMS alt på denne tida fekk stor økonomisk støtte frå desse kyrkjene.

Delegatane hadde også fått i oppdrag å finna ein teolog til professorstillinga ved Augsburg Seminar. Etter tilråding frå pastor Storjohann bestemte dei seg for kandidat Sven Oftedal frå Stavanger. Han var bror til den kjente presten Lars Oftedal, og var nyutdanna og kunnskapsrik. Det var også viktig at han kunne koma over på kort varsel. Han begynte derfor som professor i oktober 1873.[29] Året etter kalla seminaret også vennen hans, Georg Sverdrup, til professor.[30] Han var bror til presten Johan Sverdrup, som var ein viktig kyrkjepolitikar heime i Norge. (Han blei kyrkjeminister i to venstreregjeringar). Desse to unge professorane skulle snart gi Augsburg Seminar ein markert teologisk profil, som blei omstridt både i Konferansen og i dei andre kyrkjesamfunna.

Det begynte med ei «Aapen Erklæring» som Oftedal og Weenaas fekk trykka i bladet Skandinaven 30. januar 1874. Under læresamtalar mellom Den Norske Synoden og Konferansen hadde den nye professoren blitt mistenkeliggjort. Saman med styraren fant han det derfor nødvendig å klargjera kor dei og Augsburg Seminar sto teologisk. Oftedal forfatta då denne erklæringa, og både han og Weenaas skreiv under 20. januar 1874.[31]

Aapen Erklæring vakte straks sterk strid og motstand – ikkje bare i Amerika – men også i Norge. I Luthersk Kirketidende kom det eit voldsomt angrep, som var skrive anonymt. Men det viste seg at det var skrive av professor Frederik Wilhelm Bugge (seinare biskop).[32]

Aapen Erklæring rettar seg mot høgkyrkjeleg teologi – først og fremst i Den Norske Synoden. Dei skriv: «Ved ”Norsk Synode” eller ”Wisconsinisme” forstår vi en antikristelig retning, en farlig organisasjon, som baaret av et papistisk princip arbeider for å oppløse kristendommen i universalisme og hierarki».[33]

Dei hevdar at dette viste seg teoretisk i ein «forstandsmessig rettroenhet» som hindrar levande kristen undervisning og åndeleg utvikling. Wisconsinismen lærar «verdensrettferdighet», dvs at einkvar blir salig – om han trur eller ikkje – bare han sluttar seg til det rettruande samfunnet, skriv dei. I praksis viser Wisconsinismen ei sakramental forståing av embetet – og lærar at menigheten er underlagt dette embetet.

Vidare viser vranglæra seg «ved den ukristelige lære om lægmands-virksomheden, hvorved menigheden nægtes rett til at opbygge seg selv i prestens fravær». Dessutan kritiserte dei Den Norske Synoden for å ha godteke Missourisynoden si lære om at slaveriet har sin «guddomlige berettigelse». Dette siste var eit svært brennbart tema i USA på denne tida.

Samanfattande kan vi seia at denne erklæringa kjempa for lekmannsarbeid og vekkelse, og for menighetane si prinsipielle frihet, både mot «prestedespoti» og mot innblanding frå synodar eller kyrkjesamfunn. Då Georg Sverdrup kom til Augsburg Seminar seinare i 1874, slutta han seg straks til denne erklæringa. Weenaas derimot trekte seg frå erklæringa etter eit par år.[34] Han hadde blitt enkemann, og planla ein retur til ei prestestilling i Norge. Kanskje såg han at erklæringa kunne bli ei tyngre belastning heime i Norge, og dermed gjera det vanskeleg å få eit embete der? Det er ikkje vanskeleg å sjå av Helland si framstilling at professorane Oftedal og Sverdrup var svært steile i sin prinsipielle lågkyrkjeleghet. Og når motstanderane var like stride, måtte konflikten bli lang og hard.

Det er ikkje lett å tolka NMS si stilling til denne striden. Selskapet hadde kontakt med alle dei norske kyrkjesamfunna, og fekk økonomisk støtte frå dei. Derfor prøver dei å finna ein nøytral ståstad, for ikkje å støyta nokon vekk, eller å skapa strid i eigne rekkjer heime. I 1876 vedtek ein at NMS ikkje skal «tre i et gensidig forpliktende Forhold» til nokon av desse kyrkjesamfunna, og at delegater frå menighetane i Amerika ikkje lenger får stemmerett på generalforsamlingane i NMS.[35] Bakgrunnen var at mange misjonsvenner var skeptiske då NMS prøvde å få den populære Stavangerpresten Lars Oftedal valgt inn i Hovedstyret, fordi han hadde tatt parti i dei teologiske stridane i dei amerikanske menighetane. I juni 1875 hadde han halde tale under innviinga av eit nytt skulebygg på Augsburg Seminar.[36] Ut frå det kjennskap vi har til Lars Oftedal, kan vi rekna med at han har støtta broren si omstridde Aapen Erklæring. Han blei likevel vald inn i Hovedstyret,[37] sjølv om NMS ikkje offisielt ville ta stilling til den aktuelle striden Men på den måten har NMS indirekte støtta lekmannsfløyen i dei amerikanske kyrkjene.

Andreas Helland fortel at også mange prestar i Konferansen protesterte mot Aapen Erklæring.[38] Presteskulen og professorane hadde blitt omstridde også i eigne rekkjer, og dei måtte tåla mange angrep på årsmøta i Konferansen i åra framover. Men det er tydeleg at kvar gong det kom til avstemming over budsjettsaker eller over tillit til professorane, fekk dei solid støtte frå menighetane – meir enn frå presteskapet.

Menighetane sin frihet og lekmannsarbeidet sin plass har vore populære fanesaker i mange menighetar på denne tida, og Augsburg Seminar hadde derfor positive arbeidsår fram til kyrkjesamanslutninga i 1890. Ved samanslutninga fekk ein eit slags løfte om at Den Forenede Kirke (UNLC) skulle oppretthalda Augsburg Seminar som sin presteskule, og at skulen skulle få behalda sin teologiske profil. Men det viste seg snart at sterke krefter ville ha ei annarleis teologisk utdanning. Alt i 1886 hadde «Antimissourierne» oppretta sin eigen presteskule i bygningane til St. Olaf College i Northfield, Minnesota.[39] «Luthersk Presteskole» blei driven som ein privat stiftelse, og var ikkje tatt med i forhandlingane om samanslåing av kyrkjesamfunna. Men så snart unionen var eit faktum, kom forslaget om å gjera denne skulen til UNLC sin presteskule.[40]

Ein viste også straks vilje til å endra dei framforhandla grunnreglane i UNLC, og Augsburg Seminar sine venner forsto snart at fleirtalsmakta ville bli brukt for å endra skulen sin teologiske profil. Board of Trustees for skulen, med formann Sven Oftedal, valde derfor å forhala overleveringa av skulen i fleire år. Det enda med at UNLC anla rettsak mot Boardet for å få overlevert eigedomen og driftsfondet. Men eigedomslovane var kompliserte, og saka gjekk like til Høyesterett – utan at UNLC fekk fullt medhald.[41] Striden enda ikkje før den hadde sprengt kyrkja. Men til slutt blei dei to fløyane enige om eit kompromiss i 1898, der UNLC fekk overta driftsfondet, mens eigedomen blei ståande utanfor deira myndighet.

Striden i Den Forenede Kirke hadde vore langvarig og svært hard, og dei prestane og menighetane som stillte seg bak Augsburg Seminar, fant det nødvendig å organisera seg. Dei kalla seg: «Augsburgs Venner», og heldt sitt første årsmøte i 1893. Dette var ei partidanning innanfor kyrkjesamfunnet UNLC, og i 1897 fann dei det naturleg å ta konsekvensane ved å gå ut or UNLC og danna Den Lutherske Frikirke[42] (= Lutheran Free Church). Frikyrkja organiserte snart utearbeidet sitt under navnet: «Lutheran Board of Mission» (LBM)

Misjonærane på Madagaskar blei fort involvert i striden. Både Hogstad og Tou var utdanna på Augsburg Seminar. Då UNLC fekk overta Sør-Madagaskar som misjonsfelt frå NMS i 1892, skulle dei bli UNLC sine utsendingar. Men kyrkja hadde vanskar med å organisera dette i starten, og Tou og Hogstad var nok mistenkelege Augsburgtilhengarar?

Misjonærane blei i alle fall frustrerte over dårleg støtte, og etter ei stund melde dei seg ut av UNLC, slik at Augsburgs Venner frå 1895 måtte ta seg av underhaldet deira. Dermed hadde splittinga i heime-menighetane også nådd misjonsarbeidet på Madagaskar. NMS må ha vore frustrert over denne utvikliga i arbeidet dei hadde overlete til norsk-amerikanarane, men for å oppfylla visjonen sin, blei dei nøydde til å samarbeida med begge fraksjonane.

Då brotet kom, var Hogstad på ferie i USA, og stasjonen i Fort Dauphin hadde i 1894 blitt overtatt av UNLC-misjonæren Gabriel Isoalany Nilsen. Dei to søstrene hans – frk. Caroline Nilsen og fru Antonette Halvorsen og mannen hennar, Peter C. Halvorsen - kom snart etter til Fort Dauphin og gjekk inn i arbeidet.[43]

Far til desse tre søskena, Nils Nilsen, var ein av NMS-pionerane. Han kom saman med John Engh i 1866, og arbeidde mesteparten av tida si på Loharano. Etter 17 års teneste drog han til USA og blei prest i kyrkja der.

Gjennom arbeidet til desse misjonærane og andre som snart slutta seg til dei, fekk UNLC-misjonen ein kraftig ekspansjon i aust. I vest hadde UNLC plassert misjonæren Ole Bredesen Sanders på stasjonen St. Augustin. Det var derfor bare i Manasoa i elvedalen opp frå St. Augustin frikyrkja hadde misjonærar då brotet kom. Tou søkte UNLC om å få behalda stasjonen, og fekk lov til det. For det første hadde dei ingen misjonærar å senda til denne ville og uhelsige plassen, og for det andre var det ikkje bygt opp stort av verdi der, for både misjonærhus, skular og kyrkjer var bygt i lokal byggeskikk, av strå og liknande. Dr. John Dyrnes, som kom til Manasoa i 1900, konstanterte fort at det måtte vera ein samanheng mellom dei dårlege husa på stasjonen, og dei mange dødsfalla.[44]

Då Hogstad skulle reisa ut igjen, fekk han beskjed av misjonsleiinga i frikyrkja om at han skulle dra til Tou i Manasoa og samrå seg med han, slik at dei kunne samordna arbeidet. Men Hogstad ville tydelegvis ikkje til vestkysten. I staden drog han rett til Manantenina på austkysten – midtveis mellom Fort Dauphin og Vangaindrano – og bygde ein ny misjonsstasjon der. Dermed hadde begge dei norsk-amerikanske misjonane ein misjonsstasjon på kvar side av øya, noko som snart skulle visa seg å vera både upraktisk og vanskeleg. LBM laga rett nok planar om å byggja ei rekkje stasjonar tvers over øya – frå Manasoa til Manantenina. Den første blei bygd i Tsivory – rett nord for Fort Dauphin. Men snart slo malariaen til for fullt, slik at misjonæren måtte røma plassen for å berga livet. I 1904 blei dei to misjonane enige om å bytta stasjonar, for å samla kreftene. LBM overtok då St.Augustin og fekk heile sør-vestkysten som sitt misjonsfelt. På den andre sida av øya overtok UNLC Manantenina og Tsivory og hadde dermed heile sør-austkysten som sitt felt. Hogstad, som framleis ikkje ville til vestkysten, måtte då melda seg inn som misjonær i UNLC for å få fortsetja arbeidet i Manantenina.[45]

Framgangen blei størst i aust. I 1917 slo UNLC seg saman med Den Norske Synoden og Hauges Synode, og danna kyrkjesamfunnet: «Den Norsk Lutherske Kirke i Amerika».[46] Dette blei ei stor kyrkje, med solide ressursar, og stort misjonsengasjement. Arbeidet deira på Madagaskar blei også prega av gode misjonærhus og betre klima enn i sør-vestsynoden. Det var derfor få misjonærar som døydde eller måtte bryta av tidleg hos dei, noko som ga god kontinuitet og framdrift i arbeidet.

Frikyrkja vart derimot aldri ei stor kyrkje, og ressursane til misjonsarbeidet var dermed mindre. Dessutan vart mannefallet uhyggeleg stort i starten. Frå 1900 til 1910 misser dei meir enn ti misjonærar, utanom dei som måtte reisa heim med knekt helse. Få vart igjen på post dei første tiåra, men med flid og stor truskap greidde dei å grunnleggja eit solid arbeid i eit vanskeleg område på øya.

Det er ingen tvil om at dei teologiske stridane mellom norsk-amerikanerne verka hemmande for visjonen om å skapa ei luthersk kyrkje på heile Sør-Madagaskar mens dei sto på som verst. Særleg kom splittinga til å ramma den sør-vestre delen av øya, fordi Frikyrkja (LBM) i mange år sleit med å skaffa nok mannskap og pengar til arbeidet. Det er vanskeleg å sjå om NMS kan ha hatt noko påverknad på utviklinga i kyrkjene i USA, for dei utvikla heilt andre styringsstrukturar enn den statskyrkje- og organisasjons-strukturen som vi kjenner her heime. Men for NMS kan desse stridane ha styrkt den demokratiske linja som var arbeidd fram, sjølv om Lars Dahle sin autoritet som generalsekretær i mange år verka hemmande på demokratiet.

Splittinga mellom norsk-amerikanerane som skulle samarbeida med NMS, var smertefull for alle. Men begge dei amerikanske misjonsselskapa blei verdifulle samarbeidspartnarar for NMS på mange felt. Særleg nyttig var det at Den Norsk Lutherske Kirke i Amerika gjekk inn i arbeidet på presteskulen i 1920-åra. Ein laga også ei felles luthersk kyrkjelov i 1923, og samlast til rådslaging i Fellesluthersk Konferanse fram til etter krigen.[47] Dette blei vidareført då ein etter initiativ frå Fridtjov Birkeli kunne organisera ei samla Gassisk-Luthersk Kyrkje i 1950 – ti år før den politiske frigjeringa av landet.[48]

Slik vart amerikansk misjon i det lange løp ei viktig kraft i arbeidet for visjonen om ei luthersk kyrkje for heile Sør-Madagaskar. Og då dei gassiske protestantiske kyrkjene på 1970-talet oppheva dei tidlegare grensene for misjonsarbeid, var amerikansk misjon sterkt med i arbeidet med å grunna lutherske kyrkjer også på Nord-Madagaskar.

P.S. I mellomkrigstida kom det til fleire fusjonar mellom skandinaviske og tyske lutheranere og Den Norsk Lutherske Kirke i Amerika. Og i 1964 gjekk også Frikyrkja saman med dei i American Lutheran Church (ALC), slik at heile den amerikanske misjonsinnsatsen på Madagaskar igjen blei samla i eitt misjonsselskap.

  1. John Nome: Det Norske Misjonsselskaps Historie i Norsk Kirkeliv. Bind II: Fra syttiårene til nåtiden. Stavanger 1943. Side 63.
  2. John Nome: Det Norske Misjonsselskaps Historie i Norsk Kirkeliv. Bind I: Fra Stiftelsestiden til Schreuders brudd. Stavanger 1943. Side 108 (sitat fra § 2 i grunnreglane)
  3. Olav Guttorm Myklebust: H.P.S. Schreuder. Kirke og Misjon. Oslo 1980, side 46. Oppropet kom i februar 1842.
  4. Nome: op.cit. Bind I, side 127 ff: ”Brødrevennenes kamp mot det geistlige regimente.”
  5. Nome: op.cit. Bind I, side 262 ff:
  6. Fridtjov Birkeli: Politikk og Misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875. Oslo 1952. Side 397.
  7. Myklebust, op.cit, side 321 ff.
  8. Birkeli, op.cit. 1952, side 327 ff og 386 ff.
  9. A.Walen og P.Nilsen-Lund: Madagaskars Sydostkyst, Stavanger 1887.
  10. Det Norske Misjonsselskaps historie, Bind IV: Stavanger 1949. Fritjov Birkeli: Madagaskar innland, side 137.
  11. Nome: op.cit. Bind II, side 67.
  12. Andreas Helland: Augsburg Seminar gjennom femti aar 1869- 1919. Minneapolis 1920. Side 211.
  13. Tou var son til «Kvedna-Hans» som dreiv kvernhusa på Tau, så han hadde lokal tilknyting i Stavanger-regionen.
  14. NMS Historie. Bind IV. Birkeli: Madagaskar Innland., side 134.
  15. NMS Historie. Bind IV. Birkeli: Madagaskar Innland., side 135.
  16. Nome: op.cit. Bind II, side 63.
  17. Helland op.cit, side 12.
  18. Helland op.cit, side 13.
  19. Helland op.cit, side 14.
  20. Helland op.cit, side 18.
  21. Helland op.cit, side 16.
  22. Helland op.cit, side 19.
  23. Nome: op.cit. Bind II, side 66, og NMS Historie. Bind IV. Birkeli: Madagaskar Innland., side 139.
  24. Helland op.cit, side 45.
  25. Helland op.cit, side 24-32.
  26. Helland op.cit, side 46. Festen var på Luthers fødselsdag 10.11.1869.
  27. Helland op.cit, side 79, og Birkeli, op.cit. 1952, side 393.
  28. Helland op.cit, side 88.
  29. Helland op.cit, side 91.
  30. Helland op.cit, side 92.
  31. Helland op.cit, side 99.
  32. Helland op.cit, side 101.
  33. Helland op.cit, side 440. Heile erklæringa er gjengitt her.
  34. Helland op.cit, side 115.
  35. Nome: op.cit. Bind II, side 64.
  36. Helland op.cit, side 125. Prestane Lars Oftedal og Storjohann var gjester under vigslingsfesten.
  37. Nome: op.cit. Bind II, side 23.
  38. Helland op.cit, kap. 8 og 9 frå side 135.
  39. Helland op.cit, side 220.
  40. Helland op.cit, side 223.
  41. Helland op.cit, side 235-237.
  42. Helland op.cit, side 256-257.
  43. M. Sæterlie: Madagaskar. Oversigt over Den forenede kirkes missionsmark paa øen, m m. Minneapolis 1912, side 232-241.
  44. Andreas Helland: Missionary John O. Dyrnes, M. D. 1867-1943. LBM, Minneapolis 1944. Side 8
  45. Utdrag av de viktigste Konferanseforhandlinger av Den Forenede Kirke og Den Norsk-AmerikanskLutherske Kirkes Madagaskar-missionærer fra 1888-1921, samt Missions-bestyrelsens godkjennelser og beslutninger. Tananarive, 1921. Side 15, pkt. 87 og 88.
  46. Utdrag av de viktigste Konferanseforhandlinger, Tananarive 1921. Side 55, pkt. 348.
  47. NMS Historie. Bind IV. Birkeli: Madagaskar Innland., side 256-257.
  48. Norsk Tidsskrift for Misjon, nr. 1, 1985: Sigmund Edland: Kampen om den gassisk-lutherske kyrkja sin første generalsynode. Side 1 ff.